Anmeldelse

Hellgate: London

Hvorfor liker du rollespill? Er det muligheten til å få besøke en levende, eksotisk verden full av interessante figurer? Eller gleden over å oppleve en god historie med interessante oppdrag (gjerne med flere løsninger)? Kanskje er det følelsen av å skape din egen personlighet, og utvikle den gjennom dine egne valg og handlinger? Eller liker du rett og slett bare å drepe ting, og så plukke opp det de mister når de dør?

Digre bosser

Vis større

Trailer: Hellgate: London #3


Dreping og plyndring

Om Hellgate: London skal appellere til deg, bør du helst sette pris på sistnevnte. Spillet handler i stor grad om to ting, nemlig å drepe og røve. Ved å drepe skaffer du deg erfaring, slik at du stiger i nivå og kan utfordre enda farligere monstre for enda mer erfaring. Når monstrene dør mister de også gjenstander som du kan utstyre deg med – noe som igjen resulterer i at du blir farligere, og kan ta ut større monstre som har mer verdifulle skatter på seg.

Kort sagt: Hellgate: London føles på mange måter som et massivt flerspillerspill, enten du spiller alene eller med andre. Alt fokuset er på figuren din, og målet ditt er hele tiden å gjøre ham eller henne bedre. Underveis løser du generiske oppdrag av typen «drep ti helvetesormer og gi meg tungene deres» og «aktivér fem dommedagsmaskiner og kom tilbake for belønning». Det meste foregår i ensformige omgivelser, og historien fortelles gjennom dødskjedelige tekstbobler som du bare ender opp med å klikke deg forbi. Bifigurene bryr du deg ikke noe om – det eneste som teller er deg selv.

Synes du dette virker kjedelig, er sjansene store for at du heller bør kjøpe The Witcher eller Mass Effect. Hellgate: London er virkelig ikke noe for deg. Dette spillet er for deg som elsker å la deg overvinne av samlemanien, og se erfaringsmåleren stige for hvert drap du utfører.

Nok en uskyldig demon må bøte med livet for å tilfredsstille min sult på erfaringspoeng
Nok en uskyldig demon må bøte med livet for å tilfredsstille min sult på erfaringspoeng

I Hellgate: Londons fremtid har verden gått til helvete. Eller, egentlig er det snarere tvert om; helvete har kommet til verden – gjennom en serie portaler («hellgates»). Menneskeheten er fortrengt til undergrunnen, og demonene herjer i de ødelagte gatene. London er en av byene som er hardt rammet, og det er der vårt eventyr finner sted. Gjennom en glitrende introduksjonsfilm laget i ekte Blizzard-stil (folkene bak Hellgate stod tidligere bak Diablo-spillene) introduseres du for den nye og uhyggelige verdenen, før du selv slenges inn, i en bakgate et sted i London.

Det tar ikke lang tid før du kommer til din første undergrunnstasjon. Disse fungerer som baser for motstandsbevegelsen, med butikker, lagringsplasser og trygge omgivelser. Her står overlevende og stirrer tomt ut i luften, med et spørsmålstegn eller utropstegn over hodet sitt om de vil deg noe. Om du spiller på nettet, er det også her du kan treffe andre spillere, som du kan handle med eller slå deg sammen med for å legge ut på monsterjakt

Dataskapte omgivelser

Flesteparten av omgivelsene i spillet er generert av datamaskinen, noe som har både positive og negative sider. De positive er selvsagt at det er en nærmest uendelig mengde av dem, og at du derfor vil oppleve nye omgivelser hver gang du spiller. De negative er at miljøene likevel blir forutsigbare, da datamaskinen kun har en begrenset mengde byggeklosser å ta av, og en begrenset mengde måter å sette dem sammen på. Og selv om de i utgangspunktet ser ekte nok ut, føles de omtrent aldri som virkelige steder.

Noen trøblete londonere ber om bråk
Noen trøblete londonere ber om bråk

Men som sagt; i forhold til spillets mål, er ikke dette viktig. For her er det kun det som befinner seg i omgivelsene som er av interesse, nemlig massevis av ekle, siklende, grusomme monstre som kun lever for én enkelt ting: å bli hakket, skutt eller sprengt i stykker av deg. I begynnelsen møter du enkle zombier, smådemoner og annet rusk og rask, men etter hvert som du beveger deg fremover i spillet blir motstanden stadig hardere, og utseendet stadig eklere.

Heldigvis blir du også stadig bedre rustet til å takle den, takket være de enorme mengdene våpen, utstyr og andre typer skatter som befinner seg på monsterkroppene rundt om i Londons dataskapte gater og bygninger. Jo vanskeligere en fiende er, jo større er sjansene for at han slipper noen virkelige godsaker når han dør, og da føles selv den hardeste kampen verd belønningen.

Hellgate: London kan lett se ut som et actionspill, og slik føles det også når du spiller. Om du bruker gevær eller andre slike våpen, fungerer spillet omtrent som et førstepersons skytespill, og om du bruker sverd eller lignende, fungerer spillet i stor grad som et typisk tredjepersons actionspill. Bak det hele ligger det imidlertid en rollespillmotor, og selv om kampene føles actionfylte, er det matematikk som avgjør hvor godt du treffer og hvor mye skade du gjør, ikke dine egenskaper som spiller.

Litt som en demonisk versjon av Portal
Litt som en demonisk versjon av Portal

Hvordan kampene utarter seg avhenger i stor grad av figuren din og utstyret han bruker. Spillet har seks ulike klasser, og avhengig av hvilken du velger vil du fokusere på nærkamp, skytevåpen, magi eller bruk av undersåtter (magiske eller mekaniske). I tillegg kan du skreddersy våpnene og utstyret ditt ved hjelp av en gigantisk mengde modifiseringsmuligheter, så hvis du virkelig liker å skitne til fingrene med slike detaljer, leverer Hellgate: London varene.

Best sammen med andre

Jeg vil ikke anbefale deg å spille Hellgate: London alene. Spillet føles som sagt som et massivt flerspillerspill, og det er egentlig lite som er så trist som et massivt flerspillerspill uten folk (noe jeg fant ut da jeg for moro skyld tok en tur tilbake til EverQuest for en stund siden). Dessuten kan du ikke bruke enspillerfiguren din online (eller motsatt), og hvis du har spilt i noen timer og tenker at nå skal du ta eventyret ut på nettet, må du pent begynne på nytt.

På grunn av måten Hellgate: London er strukturert på, kan du imidlertid fint spille flerspillerdelen som om verden rundt deg ikke skulle ha eksistert. Når du befinner deg ute på oppdrag, er du helt alene, i din egen lille verden, som du ikke behøver å dele med noen andre hvis du ikke vil. Det er kun hvis du danner eller blir en del av en gruppe (noe du kan gjøre i undergrunnstasjonene, der du får møte andre spillere) at andre spillere får innpass i din verden – og du i deres.

Tøft sverd, men det virker litt upraktisk
Tøft sverd, men det virker litt upraktisk

Men hvis du har mulighet og tid til å samarbeide, er det selvsagt ingen grunn til å være usosial. Hellgate: London blir mye morsommere når du samarbeider med andre, enten de er nære venner eller tilfeldige forbipasserende. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor – det er litt som å forklare hvorfor det er morsommere å gå på kino med andre enn å gå helt alene, selv om det å se på film egentlig ikke er en sosial aktivitet i seg selv. Noen ting er rett og slett artigere hvis man er flere, og Hellgate: London er en av dem.

Vanedannende, men meningsløst

Hellgate: London er vanedannende, det er det overhodet ingen tvil om. Problemet er at det egentlig ikke er spesielt givende. Når jeg spiller har jeg vanskelig for å rive meg bort fra skjermen, men når jeg er ferdig med å spille (gjerne etter at spillet sparker meg uhøflig tilbake til skrivebordet uten forvarsel) føler jeg egentlig ikke at jeg har oppnådd noe. Alle minnene fra spillingen surres sammen i en grå grøt, uten at noen stikker seg frem og fortjener å bli satt pris på. Var det zombieører jeg samlet, eller var det succubus-haler? Spiller ingen rolle.

Det at spillet selv finner ut når det vil avsluttes, er forresten et alvorlig problem i seg selv. Det skjer regelmessig, og det skjer vanligvis på verst tenkelig tidspunkt. Og verre: Det er langt fra det eneste tekniske problemet Hellgate: London sliter med, på tross av at utviklerne har lansert flere oppdateringer. Det å spille sammen med andre er, som sagt, ganske morsomt, men halvparten av tiden kan jeg faktisk ikke se dem. Jeg ser hvordan monstre blir drept av usynlige gjerningsmenn, så jeg kan følge med på hvor medspillerne er, men selve figurene er ofte helt usynlige. Og når jeg kan se dem, er sjansene store for at de klager over at jeg plutselig er blitt usynlig.

Fremtidens fyrverkeri blir mye tryggere enn dagens kruttbaserte løsninger
Fremtidens fyrverkeri blir mye tryggere enn dagens kruttbaserte løsninger

Dette er utvilsomt noe som blir fikset i en oppdatering, slik som resten av feilene Hellgate: London sliter med. Men med tanke på hvor lenge dette spillet har vært under utvikling, og at det faktisk har gått gjennom en grundig flerspillerbeta, er det fortsatt utilgivelig at det har så mange feil selv lenge etter lansering. Spesielt ikke når man husker på at utviklerne er veteraner fra Blizzard (finpussingsekspertene fremfor noen), og utgiveren er et av verdens største spillselskaper.

Hellgate: London har dessuten andre irritasjonsmomenter, som vitner om dårlig spilldesign, ikke dårlig tid. Det mest irriterende er ryggsekken din, som blir fylt opp etter ti minutters spilling, og som er håpløst tidkrevende å organisere. For ti år siden var det greit med begrensede ryggsekker uten noen form for sorteringsfunksjon, men vi er i 2007, og slikt unødvendig tull burde høre fortiden til.

Konklusjon

Flagship Studios har i stor grad lykkes med det vanedannende grunngameplayet i Hellgate: London, men de har ikke vært like flinke til å få deg til å føle at det du gjør i spillet faktisk betyr noe. Timene i post-apokalyptiske London koker bort uten å gi deg spesielt mye tilbake. Spillet fungerer glimrende som tidsfordriv, men hvis du vil bruke den tiden du har her på jorden til noe som føles meningsfullt, vil jeg heller anbefale deg noe annet.

Ikke alle motstanderne er like slimete
Ikke alle motstanderne er like slimete

Som et enspillerrollespill, faller også Hellgate: London ganske flatt, da det føles som et flerspillerrollespill uten andre spillere. Verden, historien og de ikke-spillende figurene klarer overhodet ikke å engasjere, og du får aldri følelsen av at du faktisk er til stede i en post-apokalyptisk verden hvor demonene hersker. Noen av områdene er ganske stemningsfulle, men skal jeg være ærlig, når ikke Hellgate: London gamle Diablo til knærne engang hva stemning angår.

I flerspillermodus er Hellgate: London betraktelig bedre, på tross av de mange småfeilene som prøver å legge en demper på stemningen. Det er kanskje ikke noe Guild Wars eller World of Warcraft, men det tilbyr rask og heftig rollespillaction, massevis av monstre som må drepes og et virtuelt tonn med eksklusive gjenstander som venter på å finnes.

NB: Vi har kun testet gratis flerspiller, ikke den abonnementsbaserte løsningen beregnet på de mest seriøse spillerne. Her får man ekstra muligheter for gruppering i laug, samt en stadig strøm av ekstra innhold. Siste versjon som ble testet før publisering av omtalen var 1.0.43.4020

Vurdering


Hellgate: London Windows Windows 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. november 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Namco
  • Utvikler: Flagship Studios

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen