Anmeldelse

Imperium Romanum

Det finnes et knippe historiske sivilisasjoner som ofte vender tilbake i strategispillform, og Romerriket er nok definitivt en av de mest populære. Spill som blant annet Rome: Total War, Praetorians og Caesar-serien har år etter år tatt oss med til et av tidenes mest omfattende riker, og nå har altså Haemimont Games bestemt seg for at det ikke er nok. Forløperen til Imperium Romanum, Glory of the Roman Empire mottok ganske lunken kritikk da det kom ut for to år siden, og det er på tide å se om de har lært noe av det.

Styr en romersk by

Vis større

Trailer: Imperium Romanum


Imperium Romanum er et såkalt bybyggerspill, og inneholder kriging i svært liten grad. Det kan kanskje være noe påfallende med tanke på de mange konfliktene Romerriket var involvert i gjennom seks hundre år, men spillet behøver ikke bli kjedelig av den grunn. I stedet er det de politiske og logistiske palettene du får utfolde deg med, og det er utfordrende på en helt annen måte.

Spennende utformet

I motsetning til mange andre strategispill, har ikke Imperium Romanum en overordnet kampanjemodus som driver historien. I stedet er det delt inn i tre forskjellige spillmoduser som hver tilbyr ulike måter å spille på, samt en kort treningsdel som raskt pløyer gjennom de mest essensielle tingene å vite. De tre hovedmodusene heter henholdsvis «Scenario», «History» og «Rome», og er i grunn ganske selvforklarende. De er alle forskjellige, men stiller i utgangspunktet de samme kravene: Bygg en effektiv by og hold den effektiv.

I «Scenario»-delen kan du velge mellom 16 forskjellige steder i det tidligere Romerriket. De ulike stedene har forskjellige fordeler og ulemper, og gir spilleren utfordringer av varierende vanskelighetsgrad. Denne modusen fungerer som en friformdel hvor du rett og slett bare skal stifte en selvforsynt by. Her er det ingen bestemte målsetninger, og du har absolutt frihet med tanke på utformingen av byen. Det er heller ingen tidsbegrensning, og man kan i utgangspunktet sitte så lenge en vil.

Historiedelen gir deg tilgang til en tidslinje over Romerrikets lange levetid. Her får du muligheten til å ta del i en rekke historiske begivenheter. Frister det å gjenopprette Cagliari i ekte romersk stil får du muligheten til det. Ønsker du å selv kjenne masseødeleggelsen i Pompeii på kroppen kan du gjøre det. Etter hvert som du fullfører brettene ved å oppfylle kravene steintavlene stiller åpner du opp nye hendelser, og det er totalt 16 forskjellige historisk relevante steder du kan pløye gjennom. Alle disse stedene har forskjellige utfordringer og krav, og de går fra å være veldig enkle til tidkrevende og vanskelige.

Den siste modusen er en slags hybrid mellom de to foregående. Her blir du kastet rett inn i et allerede godt utbygd Roma, før en gjeng representanter fra Senatet gir deg ulike utfordringer sentrert rundt utvidelsen av Romerrikets store stolthet. Disse strekker seg fra byggingen av klassiske monumenter som Colosseum, Forum Romanum og Circus Maximus til å få bukt med bybranner og økende kriminalitet. Alle de tre modusene tilbyr forskjellige måter å spille på, så en går nok ikke tom for utfordringer med det første.

Stille og rolig

Et av de mest befriende momentene ved spill innenfor denne sjangeren er at en ofte kan gjøre mye med få kommandoer. Mer krigsorienterte strategispill fokuserer som regel på enhetsstyring og såkalt «micromanagement», mens bybyggerspill åpner for mer omfattende kontroll av makrofunksjoner slik som skatt og handel. Imperium Romanum er intet unntak. Her slipper du å fortelle hvilken innbygger som skal gjøre hva. Når du plasserer et hus vil beboerne automatisk finne veien til nærmeste ledige jobb, for så å sette i gang med arbeidet. Dette åpner for at du kan gjøre andre ting. Eller ingenting. Dødtid er det nemlig mye av i spillet.

En naturlig konsekvens av at byen for det meste driver seg selv, er at du blir stående med hendene i lomma titt og ofte. Brettene i historiemodusen og Roma-modusen drives av en rekke steintavler som Senatet så snilt lar deg trekke. Noen av de inneholder obligatoriske mål, andre gir deg sideoppdrag og belønning for sådan. Du kan selv velge hvor mange du vil trekke, og du kan ha maks tre stykker oppe av gangen.

Hovedmålene består ofte i grove mål som å tjene så og så mange penger eller å nå en viss befolkningsmengde. Etter å ha bygd de nødvendige fasilitetene og opprettet en viss balanse i regnskapet er dermed kun venting som står igjen. Nå og da kommer det opp små oppgaver som å gjenopprette ødelagte bygninger, kreve skatt eller handle med andre sivilisasjoner, men for det meste så sitter du altså og venter. Og venter. Og venter.

Etter at du har oppnådd en viss størrelse på byen din er det på tide å ekspandere. Noen ressurser kan være langt unna, og du vil få behov for å starte en ny handelspost for å ta utnytte av de. Innbyggerne dine vil også kreve en større tilstrømning av luksusvarer etter hvert som økonomien begynner å gå på skinner, og det er på tide å utvide økonomien ytterligere.

Hvordan gjør du dette? Ved å utnytte det nye områdets særegne ressurser i unik grad? Nei. Snarere er det eneste reelle valget ditt å oppføre en by som er tilnærmet lik din første. De aller fleste bygningene har en viss dekningsradius, og det vil alltid være noen få måter å sette de ut på som er langt mer økonomisk effektiv enn de andre. Den friheten du liker å tro at du har er ikke alltid tid stede gitt at du avanserer til vanskeligere brett, men heldigvis har du muligheten til å gjøre akkurat hva du vil i «Scenario»-delen.

Kjedelig realistisk

Etter å ha fungert som entreprenørpappa for tusenvis av sutrete romerske innbyggere er jeg ikke i tvil – jeg skal aldri oppsøke en karriere innen politikk. At frøken Appius er misfornøyd fordi hun ikke har tilgang til mat er en ærlig sak. At herr Invidus blir kriminell fordi han må gå to meter lengre til slakteriet enn naboen er ærlig talt i overkant av hvor langt tålmodigheten min rekker. Når hele byen til slutt sutrer fordi startstrukturen på enkelte brett ikke tillater at alle er innenfor den moderate dekningsradiusen til enkelte bygninger, blir en fort lei.

Å utforme en solid bystruktur er tidvis herlig utfordrende og morsomt, men mister mye av gleden når en konstant blir bombardert med misnøye. At innbyggerne sier ifra er vel og godt, men når en får følelsen av at belønningen for hardt slit er lengre tid mellom hver gang noen klager, gir det spillet et noe dystert preg.

Selve bybyggingen er solid gjennomført og du har imponerende mange forskjellige bygninger å velge i. Synergien mellom de forskjellige bygningene er flott, og gjør planlegging svært viktig. Hver innbygger kan spores manuelt, og alle har en arbeidsoppgave. Noen butikker kan kun drives av kvinner, andre er utelukkende for menn. Er det for mange kvinner i byen vil det bli vanskelig å drive effektive slakteri og så videre.

Hver person i spillet har dermed en viktig funksjon, og en merker det kjapt om det er arbeidsledighet ute og går. Da blir folk nemlig kriminelle, og kriminelle gjør usle ting som å tenne på dyrebare bygninger. Det skal overraskende lite til for å trø godt ned i gjørma, og det gir en givende følelse av å styre en levende by. Nå og da stryker et jordskjelv eller pest over byen din, og gir deg mer enn en håndfull arbeid som følge av det. Enda oftere blir byen din angrepet av barbarhorder, og det tar oss over til spillets desidert svakeste side.

Av en eller annen grunn har Haemimont bestemt seg for å inkludere en utrolig lite gjennomført kampdel, hvis eneste formål er å utrydde barberene som støtt og stadig titter innom byen din. All produksjon av enheter skjer automatisk, og alt du trenger å gjøre er å oppføre en kaserne og vente. Selve slossingen går ut på at du velger en taktikk og går ut i kamp. Resultatet er tilsynelatende tilfeldig, og du ender like gjerne opp med å tape som å seire med få tap. Hele kampdelen blir et nødvendighet for å jage bort eklinger som vil ødelegge for deg, og er absolutt ingenting annet enn et stort irritasjonsmoment. Etter å ha delegert soldatene dine dit du vil ha dem skjer alt av seg selv, og du blir overlatt til den samme gamle ventingen.

Konklusjon

Imperium Romanum er et erketypisk bybyggerspill, og de som har prøvd andre lignende spill vil nok kjapt kjenne seg igjen. En god del frihet, stemningsfylt musikk, detaljert grafikk og en jevn tilførsel av små og store historiesnutter gjør det til et ålreit og moderne tilskudd til sjangeren. Særlig revolusjonerende er det likevel ikke, og som en spiller som foretrekker litt mer fartsfylte strategispill merker jeg godt at det fort blir kjedelig. Med mye venting og lite å ta for seg er det rett og slett begrenset hvor morsomt spillet er over lengre tid. Det tar ikke lang tid før du har klekket ut suksessoppskriften, og jeg kan ærlig talt ikke se den store gjenspillingsverdien for andre enn virkelige entusiaster av slike spill.

Hvis en synes historien rundt Romerriket er spennende og er av typen som ikke har noe imot å ofre fart og spenning for gjennomført planlegging og historisk autentisitet, kan Imperium Romanum være verdt å ta en titt på. For alle andre finnes det en hel drøss med mer spennende strategispill i alle former og fasonger med en bredere appell.

Vurdering


Imperium Romanum Windows Windows 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. februar 2008
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Kalypso Media
  • Utvikler: Haemimont

Beste priser

Ikke på lager 59,-
Ikke på lager 59,-
Nedlasting 92,-

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen