ANMELDELSE: Muramasa: The Demon Blade
Anmeldelse

Muramasa: The Demon Blade

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Som liten var jeg som mange andre, hektet på Teenage Mutant Ninja Turtles. Hadde det blitt samme suksessen som Teenage Mutant Pirate Turtles? Jeg tviler.. For all del, man skal aldri undervurdere hverken plyndring, rom eller trebein – men hva er vel det opp mot evnen til å oppheve tyngdekraften, forsvinne i løse luften eller snakke sint japansk?

Etter en noe trang og forsinket fødsel med henholdsvis tre forskjellige utgivere for Japan, Nord-Amerika og Europa får vi endelig bli med på moroa vi og. I Vanillawares plattform/slåssespill Muramasa: The Demon Blade (heretter MTDB) blir vi tatt med tilbake til 1500-tallets Japan. Og i kjent japansk stil får vi stifte bekjentskap med merkelige ting som spa-elskende apekatter, blå kyklop-munker og ikke minst magiske sverd.

Den gale smed

I japansk historie fortelles det om en svært dyktig, men også voldelig og ustabil våpensmed. Ifølge sagnene la Muramasa Sengo en liten del av sin gale sjel i hvert utsøkte sverd han lagde. Derfor sies det at et Muramasa sverd nekter å gå tilbake til sliren før det har smakt blod. Og er det en ting det er nok av i dette spillet, så er det blodtørstige sverd.

På rekke og rad.
På rekke og rad.

I MTDB har du valget mellom to karakterer og separate historier i samme verden. Vår mann Kisuke, er en Ninja på rømmen med hukommelsestap etter et mislykket oppdrag. Momohime er en prinsesse som er blitt besatt av demonen Jinkuro, som har sin egen agenda. Det høres med det samme noe klisjéfyllt og stereotypisk ut, men la deg ikke lure. Vanillaware har en helt tydelig respekt for japanske myter og kultur som kommer til syne både i det visuelle, men også i hvordan historien legges frem. Det spillet mangler på nyskaping tar de igjen med en svært polert og tradisjonell opplevelse – noe som egentlig gjelder for spillet i sin helhet. Enkle, korte dialogsekvenser med gode japanske skuespillere (og selvsagt engelsk teksting) gir aldri noen uforglemmelige øyeblikk, men man må sette pris på håndverket like fullt.

Og apropos håndverk – dette spillet må være et av de nydeligste plattformspillene til nå. Håndtegnede miljøer og karakterer i klassisk japansk stil gjorde at jeg til tider helt enkelt stoppet opp og ble sittende å studere detaljene. Et lite minus er at man kanskje i litt for stor grad har brukt opp igjen de samme tegningene, noe som kan føles monotont enkelte ganger. Ellers flyter spillet helt nydelig, og lasteskjermene glimrer heldigvis med sitt fravær for en sømløs og kontinuerlig spillopplevelse.

Toppen av kransekaka er fantastisk musikk komponert av Hitoshi Sakimoto, som også har jobbet på FF XII og FF Tactics. Alle disse bestanddelene gjør det svært vanskelig å unngå å bli oppslukt av universet Vanillaware presenterer.

Heftig arsenal

En ninja er en lydløs snikmorder. I dekket av mørket tar han livet av sitt offer på det mest diskrete vis, og er borte igjen før noen aner hva som har skjedd. Slik er det ikke i MTDB. I dette spillet handler det om å kutte opp fienden flest mulig ganger til alt liv svinner hen, og så enda et par dusin ganger til før kroppen treffer bakken. Heller føre var, enn etterpå snar? En kombo-teller utfordrer deg til å utføre stadig lengre sekvenser av spektakulære og akrobatiske angrep som ville fått selveste Newton til å snu seg i graven. Og herrejimmini så morsomt det kan være! Det var ikke rent få ganger jeg tok meg selv i å fnise som en liten jente etter å ha levert 100 pluss slag mot fiendene mine, uten at de rakk å få fomlet sverdet ut av sliren.

Quick Draw!
Quick Draw!

Igjen har Vanillaware valgt en enkel, men svært polert løsning. Du har en enkelt angrepsknapp som også fungerer som blokkering. Så kan du gjøre forskjellige angrep avhengig av hvor du styrer med D-pad eller analogstikken. Det er så fantastisk enkelt og intuitivt, men på samme tid veldig givende. Det kreves en viss ferdighet på grunn av den vanvittige hastigheten og det rene og skjære antallet fiender som alle er ute etter å ta deg av dage. Jeg er som oftest for mest mulig dybde og godsaker å fordype meg i, men her har Vanillaware gjort mye riktig som gjør at det fungerer allikevel.

Når jeg sier det er enkelt og intuitivt, så mener jeg ikke at det bare å mose på til krampa tar deg. Med deg under kampene har du til enhver tid tre forskjellige sverd som du kan bytte mellom med et knappetrykk. Alle sverd har sine egne Secret Art-angrep, som sammen med blokkering tapper det for kraft når det brukes. Hvis dette kraftmeteret blir tømt, går sverdet i stykker – derfor er det viktig å være på tå hev, og hele tiden bytte mellom tilgjengelig sverd samtidig som man må holde trykket oppe mot fiendene. Byttingen av sverd innehar også en strategisk verdi, da du har muligheten til å skade alle fiender med et såkalt Quick Draw-angrep i det du bytter. Dette kombinert med hele 108 forskjellige opplåsbare sverd, alle med sine unike Secret Arts, åpner for mer variasjon i spillets gang.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen