Sniktitt

Killzone 3

Er alle gode ting tre for Guerilla Games?

Det er snart to år siden Killzone 2 kom på markedet. Som med det første spillet i serien, syntes jeg heller ikke at toeren var et spesielt godt spill. Problemet med Killzone 2 skyldtes ikke at det skortet på teknisk brillianse, da det så svært pent ut på skjermen.

Spillet kom derimot til kort når det kom til selve spillbarhetens utforming. Jeg syntes det manglet inspirasjon i brettdesign så vel som våpenbehandling. Skytespill skal sentrere rundt de to sistnevnte punkt – et prangede ytre skal fungere som et verktøy eller bonus for opplevelsen, ikke være spillets mål i seg selv. Til tross for at nederlandske Guerilla Games ikke helt har fått med seg dette på sine to tidligere forsøk, er det aldri for sent å håpe at de får det til med Killzone 3.

Stilige ... eh ... stålninjadrakter?
Stilige ... eh ... stålninjadrakter?

Helghastene slår seg vrang igjen

I spillets tredje kapittel er det er nok en gang kampen mellom Helghast og menneskene som står i fokus. I sniktittversjonen vi har fått tilsendt, starter du med Sevchenko og resten av guttene fra Killzone 2 på planeten Helghan. Her har det oppstått politisk konflikt og rivalisering mellom fraksjoner etter at lederen Radec ble nedkjempet forrige gang.

Det er nok for tidlig å si noe konkret om hvordan historien utspiller seg, men det er ganske tydelig at Guerilla Games satser på samme formidlingsmåte som sist, med små mellomsekvenser og en del dialog mellom de involverte partene. Dette er ikke nødvendigvis noen gal måte å gjøre ting på. Det vi fikk høre av stemmeskuespillet vitner om et kurant skuespillerhåndverk, til tross for at dialogen rent innholdsmessig blir en smule klisjèfylt og platt. Disse store «skytespill-i-verdensrommet»-eposene faller ofte for egne grep på dette punktet. Konkurransen om å ha de største, sterkeste og mest hardbarkede rollefigurene ender i en eskaleringsspiral hvor eneste utfall er at spillene får en tendens til å karikere seg selv.

Killzone har, i likhet med Call of Duty-spillene, alltid vært god på å få blodpumpa til å gå fort når du spiller. Til tross for at det er en del skriptede sekvenser, er det alltid mye som skjer rundt deg når det pågår som verst. Eksplosjoner, lagkamerater som blir grillet av flammekastere og så videre. Følelsen av action er så definitivt til stede i det tredje kapitlet også.

Et av livets store spørsmål. Hva nå, er du mann eller mus?
Et av livets store spørsmål. Hva nå, er du mann eller mus?

Skiller seg relativt lite ut

På alle de nevnte punktene kan man si at Killzone 3 skiller seg relativt lite fra sine konkurrenter i denne sjangeren. De forteller historien sin på mer eller mindre samme måte, og denne holder stort sett den samme graden av infantilitet. Killzone 3 ser med andre ord til å være som et helt vanlig skytespill når det gjelder enspillerdelens systematiske utforming.

En kjærkommen nyhet som var savnet sist, er muligheten for å spille gjennom oppdragene sammen med en venn hjemme i stua. Spilloppdragene blir alltid morsommere på denne måten, og til tross for at jeg i denne versjonen ikke kunne få noe konkret inntrykk om at spillet også bruker dette i gameplaydesignet, er det en modus som helt klart bør være tilstede i et moderne skytespill.

Med unntak av dette er det ikke de helt store forandringene fra Killzone 2. Det er riktignok en ny historie, men jeg kan ikke tenke meg at noen spiller dette spillet (eller Gears of War, Call of Duty og lignende) utelukkende på grunn av historien, så da bør det vel være andre deler av spillet som glimrer?

Det er mange kalde stålbygninger på Helghan?
Det er mange kalde stålbygninger på Helghan?

En snikende mistanke

Spillet har også denne gangen unektelig godt teknisk utført grafikk. Det er noe hakking og ujevnheter her og der, men det er meget mulig på grunn av at dette er en sniktittversjon, som ikke har fått finpussen til et endelig produkt. Menneskene og fysikken har så langt jeg kan se et svært realistisk tilsnitt.

Til tross for at grafikken teknisk sett er veldig god, betyr ikke dette nødvendigvis at spillet har en god grafisk side. Mens man kanskje kan skylde på Helghastene for deres dårlige smak i arkitektur og design, forsterkes den snikende følelsen min om at Guerilla Games er en utvikler som er veldig god på å få polygoner til å stå rett, men ikke så veldig god når det kommer til brettdesign.

Jeg savner spesielt en form for tilstedeværelse, og følelse av at miljøene rundt meg er ekte. Sonys andre utviklerstudio som er veldig god på polygoner, Naughty Dog, regelrett parkerer Guerilla Games på dette punktet. Uncharted-spillene er mye mer livaktig i uttrykket, og derfor koser man seg i mye større grad når man løper rundt i miljøene. Det er riktignok to forskjellige spill, og viktigheten av dette er større i den mer utforskende spilletypen Uncharted tilhører. Det er likevel et punkt som utvikler kunne tjent mye på å arbeide mer med. Det er viktig å påpeke at jeg ikke har sett så mye som halve spillet engang, så det er godt mulig spillet motbeviser meg kraftig når den ferdige versjonen er på markedet.

Fem-og-førti-en eksisterer ikke på Helgastsk
Fem-og-førti-en eksisterer ikke på Helgastsk

Anonym mekanikk

Også som skytespill føler jeg at det jeg så langt har sett av Killzone 3 kan gli litt over i den anonyme glemselen. Skytespillmekanikken holder en helt grei teknisk standard, men det er på en måte ikke noe mer med den. I det jeg fikk sett i sniktittversjonen var det aldri noen «oi, det var kult»-øyeblikk, som for eksempel når snikskytteren i Team Fortess 2 setter en «scout» fast i veggen med et pil-og-bue-skudd gjennom skallen. Eller hva med følelsen du får når du skyter fra et AC-130 Gunship i Call of Duty: Modern Warfare 2, eller når du treffer et helikopter med en 120mm stridsvognsgranat i Battlefield: Bad Company 2?

Helghast-soldatene kan være så flinke til å hoppe inn og ut fra dekning som de bare vil, men så langt jeg har sett, mangler en X-faktor som får deg til å virkelig ønske å dra deg gjennom de kalde og til dels kjedelige og sjeleløse områdene.

Jeg skal selvfølgelig vente til jeg spiller det endelige spillet før jeg feller noen dom, ettersom det mest sannsynlig finnes morsomme elementer ved spillet som ikke var med i sniktittversjonen. Jeg merker likevel at jeg er en smule urolig. Etter tjue år med skytespill, hvor jeg har jobbet med dem i nesten ti, føler jeg at jeg begynner å kjenne lusa på gangen – ingenting vil dog glede meg mer enn om jeg tar feil.

Det gode, gammeldagse «Se noen til døde med en kniv i hånda»-trikset
Det gode, gammeldagse «Se noen til døde med en kniv i hånda»-trikset

Større er bedre

Sniktittversjonen inneholder blant annet en slags sjefskamp mot et gigantisk beist av en mekanisk edderkopp. I løpet av denne kampen må du både skyte raketter mot svake områder på skroget, samtidig som du skal skyte med mitraljøse fra et av de flyvende fartøyene som Raider-soldatene disponerer.

En slik kamp har et stort potensiale så lenge det gjøres rett. Denne gangen blir det derimot litt vel rett frem. Under første del av kampen får du ganske enkelt føringer for hvor du skal plassere rakettene dine, og det eneste du trenger å gjøre er å trykke på en knapp for å få raketten til å avfyres og treffe målet sitt.

Under kampens andre del, hvor du skal ta ut kommandosentralen på beistet, sitter du på et flyvende fartøy og skyter mot oppkommende mål som kanoner og ventilasjonssjakter med en «minigun». Heller ikke dette er spesielt utfordrende, og hvis man ser bort fra den flotte grafikken, føles det nesten som en av de «rail-shooterne» man spiller på de utslitte bodene til et rundtreisende tivoli.

Blåskyting av MG-pipe
Blåskyting av MG-pipe

I pose og sekk

Killzone 3 kommer både med 3D og Move-kompatibilitet. Til tross for at det kanskje en gang i fremtiden er et marked for 3D-spilling, klarer jeg ikke helt å synes at dette er noen underholdningsrevolusjon til menneskeheten. Nå skal det riktignok sies at jeg heller ikke synes at Avatars 3D-effekter var Guds gave til kinogjengere heller, så det skal ikke dette spillet få noe trøbbel med meg for. Jeg klarer heller ikke å se hvordan Move-kontrolleren tilbyr noe til et spill som ikke er laget med denne for øyet, og frykter at det hele kan bli et gimmick-aktig tilsnitt til det ferdige spillet.

På mange måter føles det som om Killzone 3 er et spill som gjerne ønsker å være kult. Det har de kule funksjonene som 3D og Move. Det har kule og hardbarkede actionfigurer, samt gigantiske mekaniske edderkopper. Problemet er bare at hvor enn så kult det forsøker å være, må dets fokus på å underholde spilleren alltid stå i sentrum – det er også noe av grunnen til at mange av oss gamlekara fremdeles spiller Super Mario-spillene. Jeg vet at jeg aldri kommer til å ofre spillbarhet for 3D-effekter og antall polygoner så lenge jeg lever, og jeg håper at Guerilla Games har klart å se forbi teknologien i seriens tredje kapittel.

Konklusjon

Killzone 3 later til å bli mer av det samme fra den nederlandske utvikler Guerilla Games. Med teknisk svært god grafikk, mye action, store kamper og lokal samarbeidsmodus har enspillerdelen potensiale til å bli et helt greit skytespill. Jeg føler likevel at det mangler noe, og spillet later til å falle ned i mange av de samme fellene som forgjengeren gjorde. Når det er sagt er det kun enspillerdelen vi har testet. Som vi alle vet er flerspillerdelen et svært viktig komponent i denne typen spill i disse dager, så kanskje er historien en helt annen når spillet kommer ut i slutten av februar i år.

Killzone 3 er eksklusivt til PlayStation 3 og kommer i butikkene 23. februar.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen