Anmeldelse

Soul Calibur III

Med Soul Calibur II sjenket Namco oss våpenkamp slipt til nær perfeksjon. Hvordan kan det tredje spillet i serien gjøre eggen enda hvassere?

Side 1
Side 2

Det er selvsagt uendelig mye mer til spillet enn bare dette, ettersom de forskjellige figurene, til tross for at de styres temmelig likt, byr på veldig ulike kampstiler. Siden spillet baserer seg på våpenkamp, har rekkevidde og hastighet veldig tydelig innvirkning på kampene. Både hastighet og prioritet på angrep bestemmer om de treffer eller ikke, så et raskt angrep kan avbrytes av et med høyere prioritet. Angrepene som gjør minst skade har som regel høyest prioritet, og egner seg godt til å avbryte angrep, samtidig som de er mer risikable enn en enkel blokkering. Virkelige mestre må lære seg forholdene mellom prioritet og hastighet i de ulike angrepene som er tilgjengelig, hvilken er en rimelig solid oppgave. Inngående kunnskap om prioritet og hastighet på angrepene dine er temmelig essensielt for å forstå balansen i spillet, og ikke minst for å kunne planlegge utfall heller enn å flakse rundt som en hodeløs høne.

Det fantastiske er at alle figurene, på tross av vidt forskjellige forutsetninger, presterer å være likeverdige. Mange av dem må låses opp, og det samme gjelder de brede våpenarsenalene de stiller opp med. I Soul Calibur II ble du utsatt for en pussig samling historiedrevne arenakamper og oppgaver, som her er erstattet med et tilsvarende pussig strategispill. Her tjener du penger til å kjøpe nye spillere og våpen, og selv om det kan virke som Namco har lagt litt ressurser i dette sidespillet, er det akkurat like hjelpeløst som slikt ekstramateriale pleier å være.

Et tve-egget sverd
Det er selvsagt morsomt å se et slåssespill forsøke å gjøre noe nytt for å skape en interessant enspilleropplevelse, men da bør de helst være bedre enn det stusselige forsøket her. Ubrukelige menyer og usannsynlig uspennende brettspill-strategi er ikke akkurat det man sikler etter når man har slipt våpnene og gjort seg klar til litt god, gammeldags lemlestelse. Lyspunktet er at man kan lage seg egne slåsskjemper, kle dem opp i fullstendig latterlige drakter og selv velge farge på alt fra øyenbryn til undertøy. I mitt tilfelle resulterte dette i pimp-munken Negror, som med sin lilla pave-oppkledning og grønne piggsveis gjorde strategikampanjen tålelig. Det aller festligste med dette er selvsagt muligheten til å ta med seg disse spillerne i kamp mot vennene dine. Siden de baserer seg på samme angrepssett og teknikker som de vanlige figurene, skal det godt gjøres å lage ubalanserte figurer. Det er ikke akkurat det viktigste tillegget til Soul Calibur II, men det er morsomt å ha muligheten.

Selv om du skulle forvente at en oppfølger ville rette opp i alle problemer forgjengerne skulle finne på å ha, sliter Soul Calibur III enda litt med å bestemme seg for hvordan figurer skal oppføre seg når de blir trengt opp mot vegger, eller blir utsatt for en eller annen virkelig usannsynlig situasjon. I et slags desperat forsøk på å forstå hva i alle verdens land og rike som foregår, hender det at spillet svikter litt. Det betyr at man av og til ikke faller langt nok fra motstanderen sin, og dermed blir vidåpen for angrep uten noen muligheter for å komme seg unna. Det er sjeldent det skjer, men det er irriterende og ikke minst noe som kunne vært unngått ved å ta seg noen friheter med fysikken, slik som i Virtua Fighter 4, der spilldynamikken alltid er prioritert over det visuelle. Siden det skjer så ekstremt sjeldent, er det ikke noe fellende punkt på noen måte, men det er litt trist å se at det fortsatt ikke er blitt gjort noe med.

Konklusjon
Til syvende og sist er det litt vanskelig å være rettferdig ovenfor Soul Calibur III. Det er en videreutvikling av de tidligere spillene i serien, sant nok, og det har nok utvikling og nye figurer til å markere seg som et fullverdig kapittel i serien. Det er bare vanskelig å si at dette er radikalt bedre enn det forrige spillet i serien. Det er noen nye spillere, og noen nye triks sørger for at både veteraner og nybegynnere får sitt å bryne seg på, men om du allerede har Soul Calibur II, er dette egentlig bare mer av det samme. Grafikken er til forveksling lik, flott som den er, og det har egentlig ikke blitt tatt noen store skritt fremover siden sist.

Siden Soul Calibur III likevel er ett av de aller beste slåssespillene på markedet, helt der oppe sammen med Tekken 5 og Virtua Fighter 4, er det umulig å ikke gi det en god karakter. Men om du allerede er den stolte eier av Soul Calibur II, er det en viss sjanse for at du kommer til å kjenne deg litt for godt igjen i dette spillet. Har du aldri spilt Soul Calibur før, er dette et perfekt sted å begynne. Det er tilgjengelig, underholdende og ganske enkelt nydelig å se på, uten å ofre noe av dybden alle de beste slåssespillene kan tilby.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden