Anmeldelse

Tenchu: Wrath of Heaven

Tenchu: Wrath of Heaven (fra nå av T:WoH) er ikke et typisk action-spill. Her er det ikke deg mot resten av verden, og hvis du mislykkes sprenges ikke jorden av en atombombe, eller ødelegges av en ukjent rase fra verdensrommet. Du spiller som Rikimaru eller Ayame, og skal utføre en rekke oppdrag for å gjøre livet på den lille plassen bedre for alle.

Side 1
Side 2
Side 3

En uhyre god stemning
Det er så absolutt stemningen og spenningen som driver dette spillet framover. Muligheten til å holde seg fullstendig skjult for alle er som alltid morsom. Det blir enda bedre når du hører fiendene snakke om deg, eller observerer dem snu seg skremt rundt og se etter deg. Du føler virkelig at disse menneskene er redd for deg - de frykter deg, men frykter sine ledere enda mer. Vaktene skulle gjerne dratt fra sin post, men våger ikke, av frykt for straffen som vil komme. Samtidig har de en stilltiende, men enorm respekt for skyggen som lurker på takene over dem. Du, skyggen, hersker i frykten, og regjerer mørket. Så snart du kommer innendørs har du derimot alle odds mot deg. Det er lyst, og du har få eller ingen plasser å gjemme deg. Det er ofte katter som sover, og disse kan du ikke drepe. Det skal ingenting til for å vekke en av dem, og da er det ingenting annet å gjøre enn å løpe. Her burde det vært mulig å flytte på ting i rommene, eventuelt åpne skap og gjemme seg der. Det er med andre ord jobbet mer med følelsen utendørs enn det er innendørs. Dette er uansett ikke noe kjempeproblem, men en av de små tingene som hindrer T:WoH fra å bli perfekt.

>

Pen grafikk og ingen store mangler
Spillet har utmerket grafikk som virkelig har positiv effekt på stemningen. Ingenting er som å snike seg stille rundt i hagen til et større japansk hus midt på natten. Du får krype bak busker, ned i grøfter, og løpe over tak - alt for å unngå at noen oppdager deg. Jeg liker vanligvis ikke å drepe dyr, enten de er virtuelle eller virkelige, men her har du ofte ikke noe valg. Hunder lusker ofte rundt husene og du må ty til våpen for å hindre dem i å bjeffe etter vakter. Spillet belønner heldigvis dem som aldri blir oppdaget, enten du dreper eller ikke. Dette ser jeg på som en meget god ting, moralsk sett. Modellene er på sin side relativt gode, men ikke de beste jeg har sett. Det er tydelig at PS2 begynner å dra på årene. Det finnes ingen direkte stygge visuelle elementer i spillet, men flere polygoner hadde fortsatt vært å foretrekke. Det er vanskelig å snakke så veldig positivt om grafikk på konsoll i det hele tatt, med tanke på alt som egentlig burde vært gjort. Teknologien på PC i dag er langt bedre enn det vi ser hos PlayStation 2, Xbox og GameCube, og reell konkurranse varer sjelden lenge etter lanseringen, ettersom hele tankegangen bak en konsoll er å bli kvitt oppgraderings-maset. Hvis du liker resten av spillet er det i hvert fall ingen grunn til å være redd for at grafikken skal svikte deg, såpass kan jeg si med god samvittighet.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden