Anmeldelse

Donkey Kong Country Returns

Kan Donkey Kong komme tilbake etter over ti år i dvale?

Jeg har fulgt Nintendo med argusøyne de siste par årene. Spillselskapet er komfortabel med å lene seg på sine mest kjente merkevarer, og spillnerden i meg vil så gjerne se noe nytt fra giganten. Så da Retro Studios og Nintendo annonserte at de skulle gi ut et nytt spill i den antatt avdøde spillserien Donkey Kong Country møtte jeg nyheten med skepsis. Joda, oppdateringsmantraen funket jo bra med fjorårets New Super Mario Bros. Wii, men kunne Nintendo klare å gjøre det samme to år på rad? Kunne de nok en gang tilby noe som føles nytt og gammelt samtidig?

Skepisen viste seg kjapt å være unødvendig, for allerede etter første brett i Donkey Kong Country Returns er jeg tilbake igjen. Tilbake til nittitallet og de utallige fantastiske todimensjonale plattformspillene med alle sine innarbeidede konvensjoner og utfordringer. Og nok en gang drives den kyniske spillnerden i meg til å innrømme at nye spill kanskje ikke trenger å være nyskapende. Noen ganger kan det være greit med et spill som ser tilbake på tidligere titler, samtidig som det også presterer å bringe frem noe nytt.

Bananer på avveie

Og Donkey Kong Country Returns byr på nytt såvel som gammelt. Ta spillets historie som et eksempel. Noen har stjålet bananlageret til Donkey Kong, og det er opp til Donkey og hans lille følgesvenn Diddy Kong å jakte på tyvene. Høres kjent ut? Ja, så langt er plottet helt likt originalspillet fra 1994. Men denne gangen er det musikalske hypnotiserende masker som står bak tyveriet. Med maskenes hypnotiserende musikk tvinges dyrene i jungelen til å hjelpe til med bananranet, og tauer avgårde en slede fylt til randen med Donkey Kongs bananer.

For å konfrontere tyvene og få igjen bananlageret må Donkey og Diddy traversere en hel øy fra tå til topp. Eventyret tar de to apekattene gjennom åtte helt forskjellige områder på øya, fra jungelen i begynnelsen og helt frem til vulkanen som er øverst på øyas midtre fjell. Underveis må de også gjennom et fabrikkområde, en strand full av krabber og piratskip, og de må også inn i øyas dypeste huler.

Alle de forskjellige områdene består av seks til åtte brett pluss en sjefskamp helt til slutt. For å komme seg mellom brettene og områdene brukes det en kartskjerm, ikke ulik den som allerede finnes i klassikeren fra 1994. Her kan man velge hvilket brett man vil spille, og om man vil bruke forskjellige hjelpemidler som man har til rådighet.

Varierte og vanskelige brett

Så og si alle brettene har øyeblikk som genuint overrasket meg, og av og til tok jeg meg selv i å gape over situasjonene jeg ble konfrontert med. Det er ikke ofte du i et plattformspill opplever så stor grad av variasjon mellom brettene som du gjør i Donkey Kong Country Returns. Se for deg å bli jaget av en illsint maurflokk som truer med å begrave deg i et brett, for så å kjøre en minevogn både på utsiden og innsiden av et gigantisk egg som ruller nedover en bakke i det neste.

Hvert eneste brett er også stappet fullt av ting å samle på. Hundre bananer blir til et ekstraliv, og bananmynter kan brukes til å kjøpe ting fra Cranky Kong mellom brettene. Man kan også finne de fire bokstavene K, O, N og G i hvert eneste brett. Finner du alle bokstavene i alle brettene i et område åpner det seg et skjult tempelbrett. Man kan også samle puslespillbiter i alle brettene, enten ved å oppdage bitene gjemt i brettet, eller ved å finne og mestre små ulike bonusskjermer. Belønningen for å samle puslebitene er ekstramateriale slik som konseptkunst eller musikkspor som gjøres tilgjengelig i et galleri. Som om ikke det skulle være nok er det også lagt til tidsrekorder i hvert brett som man kan prøve å slå om man vil.

Og hvorfor skulle man ikke ønske å tilbringe så mye tid som mulig i disse brettene? Retro Studios har virkelig laget fargerike atmosfæriske omgivelser som oser av liv og varme. Hvert av de åtte forskjellige områdene har helt ulik tematikk, noe som reflekteres i så vel brettdesignet og bakgrunnene som i fiendene. Er du i jungelområdet for eksempel, møter du kun ting som virker naturlige i en jungel. Musikken er basert på låtene som kom i det første Donkey Kong Country-spillet uten at det er noe i veien med det. Låtene glir perfekt inn sammen med resten av det estetisk vakre spillet. Spesielt vakre er brettene som kun bruker Donkey og Diddys silhuetter foran for eksempel en rød solnedgang. Det er en fryd å spille igjennom disse silhuettbrettene, og jeg er litt skuffet over at det bare er en tre-fire av de.

Hjelpemidler og autopilot

Men ikke la deg lure av de fargerike omgivelsene og den barnevennlige estetikken. Dette er ett av de vanskeligste spillene fra Nintendo på en god stund. Brettene raser ofte sammen rundt deg, noe som gjør at du må løpe så fort du bare kan samtidig som du må utføre uhyre presise hopp og manøvreringer. Det er ikke uvanlig å dø fem til ti ganger mens du forsøker å komme deg gjennom noen av de mer vanskelige brettene. Men vanskelighetsgraden gjør at det føles desto mer herlig å endelig klare brettet du har strevd med i et kvarter. Brettene føles aldri helt umulige, og etter hver død tenkte jeg bestandig «bare en gang til!»

For å bøte litt på vanskeligheten er det mulig å kjøpe noen hjelpemidler fra gode gamle Cranky Kong som alltid ser lyst på muligheten til å tjene noen raske bananmynter på sine slektninger. Donkey og Diddy kan da kjøpe seg flere ekstraliv, samt fire hjelpemidler: en type bananjuice som gjør apene midlertidig udødelig, en papegøye som hjelper til med å finne puslespillbiter i brettene, et midlertidig ekstra hjerte, og en nøkkel som åpner et låst brett i det området du befinner deg i.

Om du selv med disse hjelpemidlene skulle finne deg selv i å dø gjentatte ganger vil du raskt få øye på en liten gris som veiver med et hvitt flagg. Han tilbyr muligheten til å la Super Kong spille gjennom brettet for deg, akkurat slik Super Guide fungerte i Super Mario Galaxy 2 og i New Super Mario Bros. Wii. Denne autopilotmodusen kan være hjelpsom hvis du sitter fast på et spesifikt sted og vil se hvordan du egentlig må gå frem for å komme deg videre, men du kan selvfølgelig velge å ikke bruke den.

Mangelfullt kontrollsystem

Dessverre legger kontrollsystemet en demper for spillets flyt. Du kan velge mellom to muligheter: Wiimote og Nunchuck eller bare Wiimote holdt sidelengs. Av de to mulighetene likte jeg Wiimote og Nunchuck best, men jeg føler likevel at det er langt fra optimalt. Du styrer Donkey med analogspaken på Nunchucken, hopper med A-knappen på Wiimoten, og løfter tønner med B-knappen. Men for å rulle må du riste på Wiimoten samtidig som du velger retningen du vil rulle med analogstikken. Dette fungerer svært dårlig, og jeg opplevde ofte å dø som følge av at jeg ikke fikk til å rulle slik jeg ville.

Det hele blir enda verre med tanke på at du også rister Wiimoten for å slå hardt i bakken etter skjulte hemmeligheter, samt holder analogspaken ned og rister Wiimoten for å blåse på vindmøller og blomster. Det hele blir til en salig røre som fører til at jeg blåser når jeg vil rulle, eller at jeg ruller når jeg vil slå i bakken, eller ... ja, du skjønner tegninga. Hvorfor la man ikke rullinga til en knapp i stedet? Og hvorfor er det heller ikke mulig å spille med Nintendos egen Classic Controller?

Nå skal det sies at jeg synes det å riste på Wiimoten og Nunchucken for å slå hardt i bakken er helt naturlig, men jeg forstår ikke hvorfor Retro Studios også la inn pustemekanismen som nesten fungerer på samme måte. Den føles overflødig og ødelegger flyten i spillet. Det virker rett og slett unaturlig å stoppe opp i spillet for å så legge seg ned å puste på en blomst, spesielt når man i andre situasjoner dæljer løs på bakken så hardt at man knuser krukker og steiner. En av disse mekanismene holder.

Det er også mulig å spille sammen med en annen person. Den ene kontrollerer da Donkey mens den andre kontrollerer Diddy. Denne flerspillermodusen fungerer best hvis den du spiller med er omtrent like god som deg, siden det fort kan bli hektisk med to aper på skjermen samtidig. Skulle man så komme til et parti som blir for vanskelig kan Diddy når som helst klatre opp på ryggen til Donkey og la han ta resten av partiet alene.

Konklusjon

La det ikke være noen tvil; Donkey Kong Country Returns er først og fremst en hyllest til plattformspill fra nittitallet. Retro Studios har lyktes med å destillere og bruke de gode tingene fra de gamle Donkey Kong Country-spillene, samtidig som de forbedrer og endrer der det trengs. Brettdesignet er noe av det beste jeg har sett i plattformspill på lenge, med variasjoner, overraskelser og hemmeligheter i hver krok på hvert brett. Spillets estetikk komplimenterer et allerede godt design med nostalgisk musikk og fargerike omgivelser.

Så får det heller være at styringsmulighetene har litt å gå på. For når den helhetlige opplevelsen fungerer så bra er det umulig å ikke gi Nintendo og Retro Studios skryt. Den kyniske nostalgi-kritiske spillnerden i meg, som hadde tenkt å la Nintendo få gjennomgå, får bare gå å legge seg.

Vurdering


Donkey Kong Country Returns Wii Wii 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 3. desember 2010
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Retro Studios

Beste priser

Forhåndsbestill 198,- Til butikk
På lager 199,- Til butikk
På lager 229,- Til butikk
På lager 245,- Til butikk

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen