Anmeldelse Greed: Black Border

Actionrollespill på sparebluss

Fremtiden er full av zombier. Alt for mange zombier.

Jeg fikk stor sympati for den østerrikske spillutvikleren Clockstone Software da jeg anmeldte deres forrige spill, Avencast: Rise of the Mage. Avencast var nemlig et svært underholdende og rimelig nyskapende actionrollespill i Diablo-stil, som var så utrolig uheldig å bli lansert samtidig med Hellgate: London. Og selv om Hellgate: London viste seg å være en skuffelse, forsynte det seg så grådig av oppmerksomheten i media og hos spillere at det var lite igjen til Avencast. Selv om det faktisk var et bedre spill.

Actionrollespill i sci-fi-drakt.
Actionrollespill i sci-fi-drakt.

Å hoppe etter Runic

Nå som Clockstone har lansert sitt andre actionrollespill sliter de på mange måter med samme problem, bare at dene gangen er det fjorårsutgivelsen Torchlight som tar mye av oppmerksomheten. Det er imidlertid én vesentlig forskjell. Torchlight er nemlig et svært godt spill, og det er noe man egentlig ikke kan si om Clockstones nyeste, Greed: Black Border.

Men det er ikke det at Greed er så dårlig, heller. Det er bare rimelig pregløst. Det mangler intensiteten fra Avencast, og gir oss i stedet akkurat det samme som horder av actionrollespill har gitt oss tidligere. Når formelen er så velbrukt, må nye utfordrere være ekstra gode for å vekke interessen, og det er ikke Greed.

Men det forsøker seg i alle fall med en halvfrisk start, ved å sette handlingen til fremtiden og verdensrommet. Greit, vi har Space Siege, men jevnt over er actionrollespill en sjanger som liker å holde seg til middelalderske fantasyverdener, så Greed virker fortsatt litt spennende. Det vil si, helt til du finner ut at hovedfienden er en gjeng zombier. Veldig fantasifullt, Clockstone. Veldig fantasifullt.

Det er veldig grått i starten.
Det er veldig grått i starten.

Faste klasser

Vi får totalt tre klasser til rådighet: Flammekastersoldat («pyro»), marinesoldat og snikskytter. Pyro er nærkampspesialisten med flammekaster og kraftig skjold; et levende masseødeleggelsesvåpen, og overraskende underholdende å spille. Snikskytteren er det motsatte. Hun har laserrifle og dreper fiender på avstand, men i motsetning til snikskyttere flest trenger hun som regel mange treff på å ta ut fiendene (noe som ikke er så underholdende). I midten har vi marinesoldaten, som er litt av begge deler. Hver klasse har en haug unike egenskaper som gjør at de skiller seg merkbart fra hverandre.

I tillegg avhenger skattene du finner i løpet av spillet av hvilken klasse du spiller. Er du en pyro finner du ikke andre våpen enn flammekastere. Snikskytteren får kun laserrifler av ulike typer. Dette forenkler spillet, da det betyr at du alltid vet at du kan bruke det du finner. Samtidig tar spillet fra deg en del valgmuligheter, og du mister mye av friheten til å utstyre figuren din som du ønsker det. Og når det eneste som skiller våpnene er hvor mye skade de gjør, er det ikke akkurat veldig spennende å finne nye ting. I de beste actionrollespillene er jo nettopp muligheten til å finne spennende nye våpen en av de store drivkraftene, men i Greed er ikke dette særlig spennende.

De beste actionrollespillene gir deg også spennende miljøer å utforske og fantasifulle fiender å drepe. Med sin science-fiction-setting burde Greed kunne gjøre det samme, men det gjør det bare i liten grad. Vi går fra de grå stålkorridorene i et romskip til grå stålkorridorer i en base på en kjedelig ørkenplanet, og det hele preges av roboter, zombier og forvokste skalldyr. Det blir litt mer spennende mot slutten, men det tar sin tid. Det er merkelig at så mange science-fiction-spill velger kjente og kjedelige betong- og stålmiljøer i stedet for å bruke sjangerens enorme muligheter for det de er verdt.

Så blir det brunt.
Så blir det brunt.

Når det er sagt, har spillet også noen interessante fiender. Et eksempel er roboten som løper bort til deg, slenger ned en bombe og stikker av igjen. Et annet eksempel er en kjøttetende fluesverm som du kan distrahere ved å skyte merkelige planter, som de prioriterer over deg. Og selv om miljøene i seg selv er veldig enkle, synes jeg utviklerne har fått til mye med de begrensede midlene de har hatt til rådighet. Greed er et typisk lavbudsjettsspill, men god bruk av lyssetting og effekter gir selv de kjedeligste stålkorridorer visse særpreg. Noen nøtter får vi også bryne oss på, så det er ikke bare fiendeslakt spillet består av.

Det er bare så synd at de aller fleste omgivelsene er alt for store for sitt eget beste. De er fulle av unødvendige rom uten noe som helst av interesse, annet enn flere fiender å drepe. Og siden jeg alltid følte at jeg var for svak i forhold til fiendene jeg møtte (fordi jeg valgte å fokusere på snikskytterklassen i hovedspillet mitt) følte jeg meg konsekvent tvunget til å utforske alle nivåene helt fullstendig, for å «grinde» nok erfaringspoeng til å gå opp i nivå og gjøre det litt lettere å kverke fiendene. Uten at det hjalp særlig mye.

Det er ikke det at kamp er så veldig vanskelig. Fiendene er nemlig ganske dumme. De sliter ofte med å komme seg forbi hjørner, og oppfører seg generelt veldig forutsigbart. Men for å kompensere for dumheten deres har de ofte i overkant mye helse, slik at hver av dem tar lang tid å drepe. Hvis du velger å spille som snikskytter, slik jeg gjorde, resulterer dette i at du hele tiden må rygge for å holde fienden på avstand, selv om du vanligvis ikke er veldig truet av dem (da de beveger seg så langsomt). Ikke superunderholdende med andre ord.

Gode lys- og fargeeffekter skaper stemning på tross av kjedelige omgivelser.
Gode lys- og fargeeffekter skaper stemning på tross av kjedelige omgivelser.

På den andre siden har vi pyroen, som generelt bare kan stå og vente på fienden, og gradvis svi dem av. Flammekasteren skader flere fiender samtidig, og rustningen hans er sterk nok til at han tåler å bli omringet. Dette er heller ikke direkte superspennende, men det er mye mer effektivt og dermed tar hver kamp langt kortere tid å gjøre seg ferdig med – og det er en stor fordel. Uansett hva du gjør, er det dessverre liten variasjon i forhold til de individuelle kampsituasjonene. Actionrollespill er tradisjonelt sett ikke den mest varierte i spillenes verden, men Greed blir i overkant ensformig.

Har de glemt Avencast?

En av de tingene som gjorde Avencast så spennende var at det trakk inn elementer fra slåssespill. Det var utfordrende å kontrollere figuren din i kamp, fordi du hele tiden måtte hoppe unna fiendens angrep, samtidig som du brukte et unikt system for spesialangrep (med Street Figher-aktige knappekombinasjoner og det hele). Systemet var helt unikt; jeg har aldri sett det brukt i denne sjangeren, verken før eller siden. Og heller ikke i Greed. Her kan du riktignok bruke WASD-knappene for å hoppe unna skudd, men det er vanskelig å time, og egentlig ikke nødvendig.

Jeg skulle likt å vite hvorfor Clockstone droppet systemet fra Avencast. Det var riktignok ikke perfekt, men med litt videreutvikling hadde det vært akkurat det Greed hadde behøvd for å komme seg opp fra middelmådigheten. Slik det er nå, gjør ikke Greed noe som ikke også gjøres av langt bedre actionrollespill, inkludert det tidligere nevnte Torchlight. En god historie kunne hjulpet litt her, men det får vi heller ikke. Motivasjonen for å fortsette å jobbe seg gjennom spillet når det blir tungt og kjedelig finnes med andre ord ikke.

Mye å drepe.
Mye å drepe.

Det som kan være interessant er spillets flerspillermodus. Som Diablo 2 og mange andre spill i sjangeren kan du samarbeide med andre om å spille gjennom kampanjen. Jeg tipper at de tre forskjellige klassene balanserer hverandre på en god måte, og at spillet er mye artigere å spille når man er flere enn én. Det eneste problemet er at du må vite ip-addressene til de du vil spille med, fordi spillet ikke har noen innebygd system som søker etter andre spillere. Det er litt svakt, og siden jeg ikke kjenner noen som har spillet har jeg heller ikke fått testet det i flerspiller.

Jeg har allerede nevnt at utviklerne har vært flinke til å gi de i utgangspunktet så kjedelige omgivelsene et visst særpreg ved hjelp av ulike lys- og grafikkeffekter. Resultatet er at Greed ser ganske så pent ut til tider, og i tillegg har det fargerike våpeneffekter og annet snadder. Jeg har også sans for musikken, spesielt i den første delen av spillet. De industrielle tonene passer veldig godt til handlingen. Du trenger imidlertid ikke kjøpe spillet for å høre musikken; den er tilgjengelig gratis på Steam.

Konklusjon

Greed: Black Border er vanskelig å anbefale. Det er absolutt et kompetent utviklet spill, og det tilbyr en kampanje som tar mange timer å spille gjennom. Men det føles rett og slett ikke veldig meningsfullt å spille. Det blir for ensformig og uinspirerende i lengden, og selv om spillet har visse fantasifulle fiender, samt noen morsomme puslenøtter som må løses her og der, klarer det ikke å holde på oppmerksomheten. Du bruker generelt tiden på å navigere deg gjennom rimelig pregløse omgivelser som varer alt for lenge, og drepe samme typer fiender om og om igjen. Det er artig en liten stund, men etter en stund begynner du sannsynligvis å lure på hvorfor du ikke bare spiller Titan Quest eller Torchlight i stedet.

Greed kan kjøpes fra ulike digitale distribusjonsportaler, som Steam og GamersGate.

Vurdering


Windows
Nokså dårlig

Greed: Black Border Windows Windows 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. desember 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Headup
  • Utvikler: Clockstone Software

Beste priser

Ikke på lager 29,-
Ikke på lager 29,-
Nedlasting 46,-

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen