Anmeldelse The Blackwell Convergence

Sivilisert spøkelsesjakt

Det finnes mer mellom himmel og jord enn en skulle tro.

I eventyrspillet The Blackwell Legacy stiftet vi bekjentskap med stakkars Rosangela Blackwell, en folkesky skribent som fikk livet hennes snudd opp ned da tanten hennes, Lauren, døde. Lauren var Rosangelas eneste gjenlevende slektning, og selv om hun hadde vært i et koma i mange år var hun den eneste personen Rosangela hadde et slags forhold til. Men med Laurens død fikk Rosangela plutselig et nytt problem: et spøkelse ved navn Joey.

Spøkelsesjegere og alkohol passer dårlig sammen.

Spøkelsesarven

Lauren var nemlig et medium, som hadde et åndelig bånd til denne Joey. Og når hennes jordiske tilværelse tok slutt, hoppet Joey videre til neste Blackwell-generasjon. Det viste seg at familien har en enestående oppgave: å finne ånder som ikke klarer å komme seg videre etter sin død, og hjelpe dem. Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort, ikke minst fordi en vanlig grunn til at åndene setter seg fast i utgangspunktet er at de ble myrdet, og den eneste måten å hjelpe dem videre på er å løse mysteriet bak dødsfallet deres. Ikke helt ufarlig, med andre ord, hvis morderen fortsatt er på frifot.

The Blackwell Convergence fortsetter historien fra det første spillet, og har også mange referanser til Blackwell Unbound hvor vi fikk spille Lauren Blackwell i hennes yngre år. Etter en kort introduksjon hvor Rosangela og Joey prøver å snakke fornuft til et spøkelse som ironisk nok ønsker å gjøre slutt på tilværelsen ved å hoppe fra en skyskraper, kommer de to spøkelsesjegerne i kontakt med en kvinnelig filmprodusent i nød.

Den forrige filmen hennes ble en knallsuksess. Det var ikke fordi den var spesielt god, men fordi den mannlige hovedrolleinnehaveren døde i siste scene, og dermed skaffet filmen mye oppmerksomhet. Men nå er hun overbevist om at mannen går igjen, og dermed er det opp til Rosa og Joey å finne ut hva som har skjedd. Skuespillerens død er naturligvis bare toppen av isfjellet, og det tar ikke lang tid før et større mysterium åpner seg for våre to helter.

Herlig retrografikk.

The Blackwell Convergence er, som de to forrige spillene i serien, et pek-og-klikk-eventyrspill laget i klassisk retrostil. Men ikke la deg lure til å tro at dette er noen billigproduksjon. Pikslene er kanskje store, men kvaliteten på både bakgrunner, figuranimasjoner, stemmeskuespill og musikk er svært høy, og hadde dette spillet blitt utgitt tidlig på nittitallet ville det stått skulder ved skulder med klassikerne til LucasArts og Sierra – i alle fall hva presentasjon angår.

Interessant historie

Tradisjonelt er historien et sterkt element i Blackwell-spillene, og slik er det også i Convergence. Dialogene og figurene er usedvanlig velskrevne og interessante, og mysteriet har en dybde vi ikke ofte ser i sjangeren. Samtidig er historien kanskje litt for ambisiøs, og det blir noe Fahrenheitsk-aktig over den etter hvert.

Med tanke på at jeg har spilt begge de tidligere Blackwell-spillene hadde jeg ikke noen problemer med å følge med, men jeg tror at nye spillere gjør klokt i å begynne med Blackwell Legacy, og ikke dette spillet. Jeg føler nemlig ikke at historien står veldig godt på egenhånd, men i og med at jeg ikke kan slette den kunnskapen jeg har fra tidligere spill kan jeg selvsagt ikke vite nøyaktig hvordan dette spillet vil oppfattes av en helt fersk spiller.

Rosangelas leilighet.

Er det ett kritikkverdig element som går igjen i Blackwell-spillene, er følelsen av at hovedpersonene alltid har veldig mye flaks. Det finnes få løse tråder, og du kan nesten alltid være sikker på at hvis du treffer en person ved en tilfeldighet, spiller han eller hun en viktig rolle i mysteriet. Det virker rett og slett litt usannsynlig hvordan tilfeldighetene alltid går i spillfigurenes favør.

Ikke veldig vanskelig

Blackwell-spillene er ikke blant de eventyrspillene som fokuserer mest på gåter og nøtter. Mye av progresjonen i spillet skjer gjennom dialoger. I samtaler med personer noterer Rosa ned stikkord, som hun så kan spørre andre mennesker (og eventuelle spøkelser) om. Alternativt kan hun stikke hjem på PC-en sin, og søke på nettet for å finne informasjonen hun trenger. Men selv om informasjonsinnhenting er det du kommer til å bruke mest tid på, har spillet også noen mer tradisjonelle hjernetrimnøtter.

Disse benytter seg ofte av det faktum at du kan kontrollere både Rosa og Joey, og at disse to figurene naturlig nok har veldig ulike egenskaper. Joey er et spøkelse, og kan følgelig ikke snakke med levende folk eller manipulere omgivelsene sine i nevneverdig grad. Han kan heller ikke plukke opp ting. Det eneste fysiske han kan gjøre er å skape små vindpust, men han har også mer unike egenskaper. For eksempel kan han gå gjennom vegger og låste dører, og usynligheten hans gjør dessuten at han har visse åpenbare fordeler i ulike situasjoner. Nå skal det riktignok sies at dyr fortsatt kan se ham, så helt usynlig er han ikke.

Ting begynner å skje.

Jeg klarte å spille gjennom The Blackwell Convergence på egenhånd, uten å settem meg fast alt for lenge på enkeltoppgaver, så for min del fungerte vanskelighetsgraden fint. Selv om eventyrspill har vært en av favorittsjangrene mine siden jeg prøvde Zak McKracken for mange herrens år siden, er jeg ikke noen gåteløsningsspesialist, og setter meg raskt fast hvis gåtene blir for vanskelige. Det at jeg kom såpass greit gjennom spillet tyder på at gåtene bør være overkommelige for de fleste.

The Blackwell Convergence er ikke et spesielt langt spill, og bør ikke ta mer enn mellom to og fire timer å fullføre. I tillegg er det en svært lineær opplevelse, hvor du guides gjennom historien av en usynlig hånd, og gjør alt i den rekkefølgen utviklerne planla. Heldigvis er turen gjennom spillet i seg selv veldig underholdende, så da får det heller være at det er både kort og uten særlig gjenspillingsverdi.

Før jeg konkluderer anmeldelsen må jeg ta med noen ord om skuespillerprestasjonene og musikken. Kort sagt: Begge deler holder et svært høyt nivå – langt over det en skulle forvente av et spill som dette. Det at knøttlille Wadjet Eye Games klarer å levere et spill med profesjonelle skuespillere gjør det enda mer utilgivelig at større utviklere rutinemessig sliter med det samme. Musikken er som nevnt også herlig, og fungerer som et stemningsskapende element.

Konklusjon

Om du, som meg, allerede har latt deg hekte av tidligere Blackwell-spill bør du ikke nøle med å kjøpe The Blackwell Convergence. Det har alle kvalitetene til de tidligere spillene i serien, og kan i tillegg skilte med enda lekrere retrografikk enn sine forgjengere. Dette er et solid eventyr utviklerne har lagt mye arbeid i, og det leverer et spennende mysterium, velskrevne figurer og gjennomprofesjonelle skuespillerprestasjoner. Jeg føler likevel at spillet mangler det lille ekstra som skal til for å gjøre det til en klassisk opplevelse. Kanskje det har med den korte lengden eller den utrolig lineære (og tidvis litt usannsynlige) historien å gjøre, eller kanskje det er mangelen på virkelig minneverdige situasjoner. Det er uansett et eventyr verd å oppleve, men om det er ditt første bekjentskap med serien bør du nok vurdere å spille The Blackwell Legacy og eventuelt Blackwell Unbound først.

Merk: Spillet selges kun direkte fra utviklerne i Wadjet Eye Games. Du kan velge å få det tilsendt på CD.

Vurdering


The Blackwell Convergence Windows Windows 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. juli 2009
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Wadjet Eye Games
  • Utvikler: Wadjet Eye Games

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen