Dette bildet glemmer jeg sent.
Dette bildet glemmer jeg sent. (Foto: Activision)

Nostalgien lyver ikke. Dette er en kampanje du sent vil glemme

Men er kampanjen alene verdt prisen?

Uten pomp og prakt rullet Call of Duty: Modern Warfare 2 Campaign Remastered inn på PlayStation Store tirsdag. Til å være en nokså ettertraktet nyutgivelse er det imidlertid én stor hake ved spillet: bare enspillerkampanjen følger med, og den ikoniske flerspillerdelen mangler. Heldigvis er Modern Warfare 2s kampanje unik, men er dette et spill verdt å kjøpe i 2020?

Det var en gang

Ikonisk oppdrag. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

For en som så vidt hadde begynt på videregående da Call of Duty: Modern Warfare 2 kom ut i 2009, er det ganske surrealistisk å vende tilbake til Russlands frosne skoger, Afghanistans ørkener og USAs brennende hovedstad. Enhver «remaster» er som en slags tidskapsel hvor øyeblikkene er tatt vare på, mens grafikken er oppdatert nok til at du ikke skrur av etter fem minutter med nostalgisk ryggkløing. Takket være et imponerende visuelt løft er Modern Warfare 2 nå like pent – om ikke penere – enn nyutgivelsen av det originale Modern Warfare som ble pusset opp i 2016.

Den gang som nå tilbyr Modern Warfare 2 en heseblesende kampanje med intense øyeblikk og imponerende sekvenser. Faktisk hadde jeg glemt hvor kult dette spillet kan være. At det til tider er nogen lunde urealistisk og klisjéfylt gjør ikke noe for å hemme opplevelsen, fordi Modern Warfare 2 eier det hele. Spillet vet nemlig så godt hva det er; en sekstimers interaktiv karusell som hamler opp med de beste Hollywood-filmene hva action og skyting angår, og hvor områdene og spenningen alltid er til stede og flyttes på, være det fra den ene figuren til andre, eller mellom en verdensdel og en annen.

Likevel er det tydelig at det er blitt en stund siden 2009. Call of Duty: Modern Warfare 2s kampanje fremstår nærmest som en hyllest til krigføring og det übermaskuline, med null tid til samtaler eller figurutvikling. Filmsekvensene som spilles mellom oppdragene fylles med amerikanske generaler som høres ut som de tøffeste gutta noen sinne, og det ble litt teit at soldat etter soldat svarte hverandre med «Oorah» gang på gang. Realistisk eller ei bærer spillet preg av å være en større, tøffere, og «kulere» oppfølger til Modern Warfare, som tross alt føltes noe «smalere» og mindre verdensomspennende.

Minner meg om stormingen av Riksdagen i Call of Duty: World at War. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Et spill fra en annen tid

I 2009 var forholdet mellom USA og Russland relativt varmt - såpass varmt at den gang amerikanske utenriksminister Hillary Clinton og hennes russiske motstykke Sergey Lavrov bestemte seg for å starte forholdet mellom deres to land på nytt, i håp om å legge grunnlaget for en bedre fremtid. Russland hadde riktignok rykket inn militært og okkupert deler av Georgia i 2008, og USA hadde på egenhånd invadert Irak i 2003, mot Russlands ønsker. Likevel er dette en æra som nå fremstår som ganske lenge før det skjebnesvangre året 2014, da Russland gikk til uerklært krig mot Ukraina, og begynnelsen på den globale kampen mot IS, som har ført til humanitære kriser og konflikter mellom stor- og regionsmakter i Midtøsten generelt, og Syria spesielt.

Det er noe ved det å spille alternativ historie (eller i dette tilfellet, fremtid) i en tid hvor det meste ser ut til å gå greit. Modern Warfare 2 brukte et historisk grunnlag til å lage sin tredje verdenskrigsfortelling, men likevel en fortelling som er nokså usannsynlig. Fjorårets reboot av serien med Call of Duty: Modern Warfare bød på en opplevelse som riktignok ikke er like fartsfylt, men som fremstod som mer realistisk og «trangere», for eksempel ved at spillet går dypere ned i kampen mot terrorisme og krigføring via stedfortredere.

Filmatisk! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Sannheten er vel at hver generasjon får sin fortelling – eller hvert sitt Call of Duty – og de siste årene har det vært IS og en helt annen type konflikt i Syria og Irak som har vært aktuelt. Utvikler Infinity Ward tok seg noen friheter i sistnevnte spill som viste seg å ikke være helt på det rene, som da de – i sin tross alt fiktive fortelling – skapte et scenario der russiske styrker hadde begått massemord mot sivile på en veistripe i ettertid kalt «Highway of Death». I virkeligheten var dette et angrep begått av amerikanske styrker under den første Gulfkrigen i 1991.  

I en annen verden er dette svaret på "Do you speak Russian?" Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

På den andre siden har Call of Duty blitt noe mer forsiktig med årene. Hovedregionen i fjorårets spill, Urzikstan, burde vel strengt tatt hett Kurdistan. Denne tilnærmingen får meg til å føle at Infinity Ward ikke vil tråkke noen på tærne. Proxy-kriger og en mye mer grå og tvetydig politisk situasjon er også blitt hverdagslig, noe som definitivt ikke var tilfellet tidligere.

I Call of Duty: Modern Warfare 2019 er det riktignok amerikanske og russiske styrker som kjemper mot hverandre, og folk likte fremstillingen av Russland så dårlig at Sony Interactive Entertainment bestemte seg for å stoppe salget av spillet på russiske PlayStation Store. For en så enorm tittel er det et radikalt steg. Likevel er det vanskelig å argumentere for at det er spillene som har endret seg, og ikke tiden som har gjort det. En russer har ansvaret for starten på tredje verdenskrig i Modern Warfare 2, og det er russere man skyter på tilnærmet gjennom hele spillet. I tillegg har vi «No Russian»-oppdraget hvor russiske terrorister lager hakkemat av hundrevis av mennesker på en russisk flyplass.

Et dystert skue. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv om spillet er rett på sak, er det noe deilig ved hvor lite det bryr seg om situasjonen i den virkelige verden. Ja, det er mye dum action. Imponerende er det likevel at det funker, og fortellingen er sabla intens. I en tid hvor flere og flere spill prøver å holde på oppmerksomheten din til evig tid, er det befriende å kunne fullføre en episk mini-fortelling på en kveld eller to.

Bærer preg av å være 11 år gammelt

Setter du Call of Duty: Modern Warfare 2 Campaign Remastered ved siden av det originale spillet fra 2009, blir det med en gang tydelig hvor mye penere det er blitt. Skyggene, detaljene og skarpheten er blitt massivt oppdatert. Det måler seg ikke med fjorårets spill, men ser merkelig nok ut som jeg husker at spillet så ut i 2009 – men i virkeligheten var det jo mye styggere den gangen.

Fra et av de første oppdragene. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig merkes det at skytefølelsen er blitt bedre med årene. Der Call of Duty a la 2019 føles nokså realistisk, virker Modern Warfare 2 mekanisk og stivt i forskjell. Det er fortsatt gøy å spille, men føles mer som en antikvitet fra fortiden enn noe som kunne blitt laget av utvikleren i dag. Verken rekyl- eller treff-følelsen måler seg med det man blir servert i moderne spill. Naturligvis bærer dette preg av å ikke inkludere en flerspillerdel, hvor skytingen ofte er ledsaget av deilige lyder og fargerike poengtall når man treffer det man sikter på.

Ellers er kampanjen nokså ensformig. Skyting er alfa omega, og selv om formelen av og til blir byttet ut med snikskyting med Captain Price, er konseptet det samme. Heldigvis er fortellingen såpass fartsfylt og intens at det gjør lite, for man rekker så vidt å gå lei før rulletekstene, vel, ruller.

Modern Warfare 2 vet hvordan man skaper spenning! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Etter man har fullført kampanjen har man også mulighet til å spille med visse modifikasjoner, som man låser opp ved å finne Intel i spillet. Det gjør ikke opp for mangelen på flerspiller, men å gjøre spillet vanskeligere eller bare annerledes, for eksempel ved at man må kvitte seg med fiender raskt for å ikke miste ammunisjon, kan skape noen morsomme eller spesielt intense øyeblikk.

Konklusjon

Det er rett og slett sprøtt at Call of Duty: Modern Warfare 2 Campaign Remastered ble sluppet så plutselig, og å endelig ha fått gjenopplevd en kampanje som jeg ofte har tenkt på som den beste i serien. Om ikke Modern Warfare 2 er bra nok alene, er det ekstra deilig å få nostalgien bekreftet; dette var og forblir en intens kampanje. Nei, Modern Warfare 2 er ikke langt, det er ikke spesielt mangfoldig, og det er action, action, action. Samtidig er det leit at flerspilleren mangler, og det merkes at skytefølelsen befant seg på et tidligere stadium i evolusjonen tilbake i 2009. Skulle du imidlertid savne kampanjen eller bare ønske noen søte timer med intens spilling og en storslagen krigsfortelling fortalt i rekordfart, trenger du ikke se lenger. Call of Duty: Modern Warfare 2 føles kanskje ikke så revolusjonerende som du husker det, men jommen sa jeg smør om jeg ikke har kost meg med oppdragene jeg fikk gjenoppleve.

NB: Call of Duty: Modern Warfare 2 Campaign Remastered er ute til PlayStation 4 nå. Spillet slippes til Xbox One og Windows 30. april. 

Vurdering

"En enestående actionfylt kampanje du sent vil glemme, nydelig oppusset."

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen