Vil så mye, men får det ikke helt til
Som nevnt har medlemmene i teamene sine spesielle roller men dessverre merker du ingen som helst forskjell på folkene i praksis. Alle kan bruke alle våpen og de bruker dem akkurat like bra. En ”heavy gunner” eller ”engineer” kan ta opp en snikskytterrifle og de er akkurat like stø på labben som en ”sniper” når det gjelder å bruke rifla fra langt hold. En ”medic” har som alle andre muligheten til å bære to våpen, og det eneste som skiller ham ut er at han starter med flere medisinpakker og at han har en ganske fargerik rustning. Rollebetegnelsene blir derfor overfladiske og helt uten taktisk betydning.
Unike ferdigheter kunne derimot gitt lagtaktikken den ekstra dimensjonen som i hvert fall jeg hadde forventet av dette spillet. Tenk om for eksempel snikskytteren både var stødigere og kunne se lenger enn de andre, eller at ”heavy gunneren” hadde hatt våpen som bare han klarte å bære eller at han kunne ta med seg flere våpen. Dessuten er ikke det største og visuelt mest imponerende maskingeværet merkbart bedre i kamp enn den lille standardbørsa heller. Riktig nok er det et taktikkelement i det at teamet kan dele på sine ressurser ved å gi hverandre sine egne medisinpakker eller ammo. Men dette blir sjelden nødvendig siden soldatene har med seg plenty ammo og soldatenes helse regenereres hvis den ikke har nådd et kritisk lavt nivå. I så fall må soldaten ha en medisinpakke for å overleve.
Det første oppdraget er ganske åpent og gir spilleren muligheten til å prøve forskjellige taktikker, men de fleste andre oppdragene koker ned til å oppsøke navigasjonspunktene og skyte vilt på alt som rører seg. Dette opplegget har vi sett så veldig mange ganger før. Variasjonen går på om du massakrerer Breeds fra et kjøretøy, fra et fly eller fra bakkenivå. Det finnes heller nesten ingen sekundærmål eller andre oppgaver som gir ivrige spillere det lille ekstra å strekke seg mot. Det skjer sjelden eller aldri noe overraskende i oppdragene. Innledningsoppdraget setter en standard som resten av spillet ikke helt klarer å følge opp.
Og så var det selve historien og skuespillerprestasjonene da. Historien er temmelig klisjéaktig og den gir deg dessverre ingen overraskelser den heller. Det er de få tapre menneskene som skal slåss mot de håpløst overtallige romvesenene atter en gang. Fienden bare er der: de har ingen synlige planer for det de driver med, og det finnes ingen skummel ”overmind” eller noe sånt som kommer med trusler og gir fienden et ansikt. Skuespillerne i spillet er under middels. For eksempel er fortellerstemmen så over-macho at det høres helt latterlig ut, og dessverre viser alle briefingene den samme sersjanten som forteller om oppdragene med den samme irriterende knurrestemmen. Du får altså aldri oppleve noen minneverdige karakterer i Breed. Riktig nok hadde dette vært til å leve med i et actionspill hvis bare oppdragene hadde holdt en høyere standard.
Konklusjon
Breed klarer å kombinere sjangerne førstepersonskyter, flysimulator, romsimulator og bilsimulator på en teknisk utmerket måte, og brettene er store og ganske flotte. Problemet er at de fleste oppdragene har et veldig standard innhold og de mangler de taktiske mulighetene jeg hadde håpet på. Spillet som helhet gir derfor en sterk "sett det før"-følelse og det blir derfor lite engasjerende. Alle mulighetene som ligger i spillet blir utnyttet i liten grad og Breed ender dessverre opp med å være bare enda et middelmådig actionspill. Dette er skuffende siden Breed har vært under utvikling lenge og forhåndsomtalene ga inntrykk av at dette kom til å bli et spesielt og spennende spill.
