FEATURE: Våre personlige spillfavoritter i 2014
Feature

Våre personlige spillfavoritter i 2014

12 skribenter forteller om sine fem beste opplevelser fra året som har gått.

Tirsdag gikk vi systematisk gjennom redaksjonens felleskåring over årets beste spill fordelt over åtte kategorier, samt «årets skuffelse». Du savnet kanskje noen spill på den lista? Det gjorde flere av skribentene våre også.

Nå har skribentene fått lov til å sette søkelys på fem spillopplevelser som utmerket seg i året som har gått. Som ventet er det flere stortitler som gjentas hos flere, men du får også mange gode tips til mindre kjente perler som vanligvis ikke omtales når spillåret skal oppsummeres.

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2014:

Espen JANSENS favoritter:

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Gamer.no, Audun Rodem)

Mitt første møte med Hearthstone var et likegyldig skuldertrekk, et overbærende fnys som ikke helt forstod appellen bak et kortspill basert på World of Warcraft. Det var ikke før jeg selv fikk prøve meg i rollen som en Blizzards mange spillhelter at det gikk opp for meg hvor engasjerende kortleken faktisk var. Et snaut år senere, og Hearthstone er antagelig det spillet jeg har brukt mest tid, penger og følelser på i løpet av 2014 (med unntak av League of Legends). 

Det er lett å lære seg de grunnleggende teknikkene i spillet, men bak sceneteppet skjuler det seg et fyldig og komplekst virrvarr av kombinasjonsmuligheter, spennende samlekort og tilfeldig galskap.

Det er rett og slett vanskelig å ikke la seg rive med av Hearthstone. Ler man ikke manisk for seg selv når man trekker «Pyroblast» akkurat i siste liten, gråter man seg stille i søvn når motstanderen kaster «Unleash The Hounds» i trynet ditt. Hearthstone er konkurransespill på sitt mest nykterne, men også på sitt aller sprøeste, og det er nettopp derfor så mange flokker seg til Blizzards usannsynlige samlekortspill.

Danganronpa: Trigger Happy Havoc

Danganronpa: Trigger Happy Havoc.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc. (Skjermbilde: NIS Europe) 

Er det én ting jeg vet å sette pris på, er det en god historie, og når Danganronpa: Trigger Happy Havoc derfor slår sammen detektivnykkene til Ace Attorney med den dødelige dramatikken fra Agatha Christies And Then There Were None, blir jeg øyeblikkelig sugd inn i opplevelsen.

Og for en opplevelse det viste seg å være. Til å være et håndholdt pek-og-klikk-spill med anime-figurer i hovedrollene er Danganronpa et overraskende voksent og mørkt spill, hvor en gruppe ungdommer blir satt opp mot hverandre i en lek på liv og død. Tenk Hunger Games, bare mer utspekulert og mindre tull.

Eventyret varer i nærmere 25 timer, og det taler til spillets og historiens styrker at det aldri rekker å bli kjedelig. Og det til tross for at man stort sett bruker all sin tid på å lære de ulike figurene å kjenne, lese masse tekst, samt etterforske de grusomme drapsgåtene som preger livet på Hope’s Peak Academy (senere Jabberwock Island, i spillets like briljante oppfølger).

Middle-earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

For en som tilbragte store deler av barndommen med Ringenes Herre, er det flere ting jeg forbinder med J.R.R. Tolkiens magiske fantasiverden. Digre edderkopper, hårete føtter, sleipe ringer og hvitkledde trollmenn havner høyt på listen, men blod, drap og vold passer liksom ikke inn – det til tross for at store deler av historien handler om slagene mellom godt og ondt.

Man fikk liksom aldri se drap og brutalitet på nært hold i filmene. Her kommer imidlertid Middle-earth: Shadow of Mordor inn i bildet, som et skimrende og blodsvart sverd som nettopp har gjort kort prosess med den sjette orkesjefen for dagen. Med spillsystemer hentet fra en rekke andre steder, kaster man seg rundt i Mordor som en pussig blanding av Batman og Ezio Auditore, og det mest overraskende er hvor godt samtlige bestanddeler fungerer.

Alt sitter liksom som det skal, og når man da slenger på et system som lar deg hamle opp med unike og spennende fiender så lenge du bare orker (høhø), er det lite som er mer engasjerende enn Talions blodige og brutale hevntokt.

Far Cry 4

Far Cry 4.
Far Cry 4. (Skjermbilde: Ubisoft)

Da jeg kåret Far Cry 3 til et av mine favorittspill i 2012, var det med lovord om en ultimat lekeplass som ikke bare lot deg jakte brunbjørn med landminer og drepe fiender med flyvende luftputebåter, men også bød på ekte spillmagi. Jeg ble rett og slett ikke lei av Ubisofts vidåpne øyparadis, og derfor kom det ikke som noen overraskelse på undertegnede at også Far Cry 4 falt i smak.

Denne gangen har øyer måttet vike for snøkledde fjelltopper, og Vaas fikk sparken til fordel for Pagan Min, men det aller meste er fortsatt ved det samme gamle, gode. Spillets univers, som denne gangen bærer det spenstige navnet Kyrat, er en diger lekegrind, hvor alle som liker å utforske, oppleve og oppdage knapt får gjort ferdig én aktivitet, før den neste stikker nesa opp over horisonten. Og det er først når man lar spillet ta kontroll, ved å miste alle kontroll, at Far Cry 4 virkelig viser sitt sanne ansikt.

Persona Q: Shadow of The Labyrinth

Persona Q: Shadow of the Labyrinth.
Persona Q: Shadow of the Labyrinth. (Skjermbilde: Atlus)

Jeg er i utgangspunktet ikke redd for å prøve nye ting, men av og til må det likevel litt overtalelse til før jeg virkelig gir meg i kast med nye prosjekter og opplevelser. Sånn sett var det veldig greit at Atlus valgte å bruke figurene, kampsystemet og monstrene fra det fabelaktige Persona 4 for å få meg til å hoppe ut i de mange fangekjellerne som ventet i Persona Q: Shadow of The Labyrinth.

Gjengen fra Persona 3 er også med på notene, og i rollen som en av de to spillenes to hovedpersoner, skal man lede en ekspedisjon dypt inn i drømmeland, på jakt etter svar, nye monstre og en vei ut fra dette fiktive marerittet. Resultatet er et knallsterkt rollespill, og en slags ønskedrøm for tilhengere av Persona-serien, en gjeng jeg er stolt av å være med i. Nå venter vi bare i spenning på Dancing all Night og Persona 5.

Marius KJØRMOS favoritter:

Dragon Age: Inquisition

Dragon Age: Inquisition.
Dragon Age: Inquisition. (Skjermbilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Det var mange som nærmest hadde avskrevet Dragon Age-serien etter at det haglet med kritikk av Dragon Age II. Bioware gikk i seg selv og fokuserte på det de er aller best på – gode spillfigurer og en storslått opplevelse som setter spilleren i førersetet.

Jeg kan ikke rose Bioware nok for den jobben de gjør med å skape interessante karakterer. Jeg har brukt utallige timer bare på å konversere med gjengen du møter i Dragon Age og oppdager fortsatt nye lag ved deres personlighet. Det er også flott at i en tid preget av kjønnsdebatt i dataspil, leverer dette spillet den mest inkluderende figursammensetningen du kan tenke deg. Spillet krysser grenser for kjønn, legning, og seksualitet som jeg ikke har sett maken til før, og det gjøres på en strålende og respektfull måte.

Når det i tillegg er et glimrende rollespill, kan jeg bare applaudere returen til dragealderen.

The Wolf Among Us

The Wolf Among Us.
The Wolf Among Us. (Skjermbilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Telltale har havnet i en pussig posisjon. De har vært et relativt lite firma som av økonomiske årsaker har presset igjennom en episodebasert formidlingsmodell, stort sett basert på kjente og populære varemerker.

De har funnet en oppskrift og må passe seg for å ikke bli for komfortabel i den, men akkurat nå fungerer den så det suser. Det beste eksempelet på dette er The Wolf Among Us som er basert på den kanskje ikke fullt så kjente Fables-tegneserien.

Det mordmysteriet som vi her får servert er engasjerende og spennende, samtidig som det er en estetisk nytelse. Det oppleves som om spilleren har mye å si for hvordan historien spiller seg ut, og The Wolf Among Us ender opp som en glimrende krysning av eventyrspill og klassiske «choose your own adventure»-eventyr. Jeg vil påstå at dette er det beste spillet fra Telltale til nå.

Middle-Earth: Shadow of Mordor

Middle-earth: Shadow of Mordor.
Middle-earth: Shadow of Mordor. (Skjermbilde: Warner Bros.)

Det har kommet mange spill med åpne verdener i en årrekke nå, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg har vært drit lei. Hva er det som er kult med å løpe rundt i en åpen verden som ikke har innhold? Ingen folk å prate med, ingen bygninger å gå inn i, ikke noe samfunn å interagere med.

Siden jeg er en Tolkien-tøs valgte jeg likevel å gi Shadow of Mordor en sjanse og det har jeg ikke angret på. Det minnet meg rett og slett på hva denne typen spill kan tilby dersom de er fokusert på riktig måte – reinspikka moro.

Selvsagt er spillet ispedd oppdrag som bringer den intetsigende historien fremover, men spillet handler om én ting og det er å kverke orker. Det glimrende «Nemesis»-systemet og den dramatiske fremstillingen gjør dette til svært god underholdning, selv om det ikke nødvendigvis går inn i spillhistorien som særdeles minneverdig.

Wasteland 2

Wasteland 2.
Wasteland 2. (Skjermbilde: Marius Kjørmo/Gamer.no)

Isometriske rollespill har vært mitt brød med smør gjennom oppveksten. Derfor var forventningene høye til at Wasteland 2 skulle levere. For oss spillere har reisen vært lang og frustrerende, med tidlige betaversjoner som ikke har vær bra.

Når spillet endelig kom var det med lettelse jeg kunne konstatere at dette var akkurat det jeg hadde håpet det skulle være. Det tar sjangeren på kornet og leverer en frisk miks av seriøse og tidvis ganske tunge tema, blandet sammen med en god dose svart humor.

De taktiske kampene holder et greit nivå, og ødemarken er spennende å utforske, selv om den kanskje kunne benyttet seg litt mindre av klassiske science fiction-klisjeer. InXile har klart å ta det som fort kunne ha blitt et uinspirert oppgulp fra fortida til å bli en moderne og solid rollespillopplevelse. All ære til dem for det, og måtte Torment: Tides of Numenera bli like bra.

The Banner Saga

The Banner Saga.
The Banner Saga. (Skjermbilde: Stoic)

Det var rift om å få den siste plassen på lista mi i år, men blant mange gode kandidater var det The Banner Saga som trakk det lengste strået.

Spillet er ganske kort, kampsystemet er litt begrenset, og tidvis er det litt for repeterende til å ha god fremgang i historien. Dersom man dissekerer The Banner Saga og ser på hver enkelt del så blir ikke summen stort mer enn et helt greit spill. Men det har en svært viktig ingrediens. Spillet er laget med en enorm kjærlighet. Stoic har klart å skape en magisk verden, og vevd inn så mye mystisk magi at man kan ikke la være å bli glad av å spille det.

Det er så pent å se på, og spillets verden bare skriker etter å bli grundigere utforsket. Jeg vil ha mer, mye mer, og forhåpentligvis kommer det noe nytt fra det holdet om ikke så alt for lang tid.

Erik-André MAMENS favoritter:

Tesla Effect: A Tex Murphy Adventure

Tesla Effect.
Tesla Effect. (Skjermbilde: Atlus)

2012 var året da jeg oppdaget at jeg kunne hjelpe til å finansiere spill gjennom Kickstarter, og nå i 2014 har jeg kunnet høste fruktene av mine investeringer. Tex Murphy er en spillhelt som har hatt en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg har fulgt spillserien siden det første spillet, Mean Streets, på slutten av 80-tallet. Murphys retur var akkurat slik jeg håpet det skulle være. Samme stil og humor, men med et mer moderne spillmønster. Jeg trengte ikke lengre å være redd for å gjøre en fatal feil og irritere meg over at jeg ikke hadde lagret de siste timene.

Til tross for FMV-spills frynsete rykte, må jeg si at det noe overspilte b-filmpreget er noe jeg faktisk setter pris på. Tex' absurde påfunn, og hans dumdristige fremgangsmåte fungerer som spillhelt like bra i dag som på 90-tallet. Et spill som våger seg på ulike stier og avslutninger er noe av grunnen til at jeg har fordypet meg litt ekstra i dette spillet i år. Tesla Effect er på ingen måte et perfekt spill, men for meg har det vært årets beste underholdningsprodukt.

Dreamfall Chapters: Book One: Reborn

Drømmefall Kapitler.
Dreamfall Chapters. (Skjermbilde: Red Thread Games)

Nevnte jeg at jeg var generøs på kickstarter for to år siden, og at jeg i år har fått valuta for penga? Da jeg for åtte år siden satt meg ned og spilte de norske spillene Den Lengste Reisen og Drømmefall, ble jeg sugd inn i et fantastisk univers. Den utrolige spennende settingen med to ulike parallelle verdener, som skilte magi fra teknologi, var en flott måte å blande sci-fi og fantasy. Da jeg var ferdig med Drømmefall, som forøvrig endte i en cliffhanger, lengtet jeg som en gal etter oppfølgeren. Etterhvert som årene gikk, mistet jeg nesten håpet om å noen gang få oppleve fortsettelsen på eventyret.

Det må nevnes at jeg nesten hadde glemt hele handlingen i de foregående spillene da jeg endelig fikk startet opp Drømmefall Kapitler. Likevel tok det ikke lang tid før jeg igjen forelsket meg i det mystiske og magiske universet. Den eneste som egentlig skuffet var at jeg ikke fikk nyte spillet på morsmålet denne gangen. Selv om kapittel én kun er en femtedel av hele historien, og smakebiten føltes mest som en prolog, tente Red Thread Games et håp om at dette er starten på noe virkelig minneverdig. Denne gangen vet jeg i det minste at fortsettelsen er på vei.

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Hearthstone Heroes of Warcraft.
Hearthstone Heroes of Warcraft. (Skjermbilde: Gamer.no/Audun Rodem)

Når Blizzard lanserer et spill vet jeg at jeg kan forvente et god spillopplevelse. Jeg er ikke veldig begeistret for samlekortsjangeren i utgangspunktet, men det tok ikke lang tid før jeg ble begeistret for Hearthstone. Konseptet er enkelt, sett sammen en kortstokk med kort som fungerer godt sammen. Spill deretter kortene riktig for å slå motstanderen. I motsetning til mange andre freemium-spill er det fint mulig å glede seg over spillet uten å føle seg fristet til å legge igjen en eneste krone i kassa til utviklerne. 

Jeg må også si jeg er imponert over hvordan Hearthstone klarer å fange essensen av et analogt kortspill, men samtidig ikke la seg begrense av dette. Nok en gang har Blizzard truffet spikeren på hodet.

Tropico 5

Tropico 5.
Tropico 5. (Skjermbilde: Kalypso)

Sammen med Banished var Tropico 5 med på å klokke timer på strategi-/simuleringskvoten i år. Jeg har fryktelig vanskelig for å legge i fra meg slike spill når jeg først starter. Å tilfredsstille en befolkning, forvalte naturresurser og skape et samfunn byr på nok av utfordringer. Det femte spillet i rekken har fjernet endel irritasjonsmomenter og strømlinjeformet spillopplevelsen. Kanskje er det av den grunn blitt litt enklere å mestre spillet, men det gjør spillergleden desto større for min del.

Jeg liker virkelig det faktum at alt i et samfunn har en funksjon. Hver bygning og hver person utgjør en rolle på øynasjonen din, det er opp til deg å utnytte de på best måte. Det er gøy å styre alt på mikronivå, og vite at ingen medlemmer av befolkningen min er helt like. Alt for få spill mestrer å blande individualitet med styring på makronivå.

Broken Sword 5: The Serpent's Curse

Broken Sword: The Serpent's Curse.
Broken Sword: The Serpent's Curse. (Skjermbilde: Revolution Software)

2014 har rett og slett vært et fantastisk spillår for mitt vedkommende. Jeg kunne omtrent repetert argumentene overfor for spillet Banished, eller skrytt av hvordan første episode av Game of Thrones imponerte med sin narrativ. Likevel synes jeg et annet eventyrspill fortjener den siste plassen på denne listen. Broken Sword er enda en av mine Kickstarter-prosjekter som har gledet meg i år.

Dette spillet har imponert meg på mange måter. For det første har de klart å ta to skritt tilbake, og distansere seg fra de mindre vellykkede 3D-prosjektene spillserien var preget av. For det andre klarer de nok en gang å komme opp med en Dan Brown-aktig konspiratorisk historiefortelling som overbeviser. Et eventyrspill er som kjent ingenting uten en fengende historie, men likevel gjelder det å ha kreative puslespill. Nøttene er aldri for banale, mens endel av dem krever en god porsjon logisk forståelse. Her har virkelig Revolution Software bevist at de mestrer sjangeren. 

På neste side får vi vite hva Bjarte, Jostein og Joachim likte best fra 2014 »

The Binding of Isaac: Rebirth

Windows
Slippdato: 4. november 2014
Sjanger: Eventyr, Gåteløsning
Utvikler: Nicalis

Eidolon

Windows
Slippdato: 1. august 2014

Hearthstone: Curse of Naxxramas

Windows
Slippdato: 22. juli 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Hearthstone: Heroes of Warcraft

Windows
Slippdato: 11. mars 2014
Sjanger: Strategi, Taktisk
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Banished

Windows
Slippdato: 18. februar 2014
Sjanger: Strategi
Utvikler: Shining Rock Software
Utgiver: Shining Rock Software

Nidhogg

Windows
Slippdato: 13. januar 2014

Threes!

Slippdato: Ikke fastsatt

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen