FEATURE: Verdensrommet er ingen spøk
Feature

Feature: Dypere inn i Eve Online

Verdensrommet er ingen spøk

Nye dimensjoner blir åpnet opp og nye opplevelser venter.

Vi var i et spesielt fett asteroidebelte da skjermen begynte å blinke. Det tok meg en stund før jeg skjønte hva som egentlig skjedde. I flere massive onlinespill er jeg vant til å vandre rundt som en titan, flere hoder over mange andre, men i Eve Online er jeg fortsatt en nybegynner, selv etter flere uker.

Det var all banningen som var mitt første tegn på at noe virkelig var galt. Min amerikanske sjef i spillet, med en lang karriere i den amerikanske hæren bak seg, sendte fra seg noen salte gloser og det hele ble mye mye verre når spillet hans frøs seg og han ikke kunne gjøre noe.

En Falcon og to Vagabonds hadde plutselig dukket opp i asteroidebeltet, og de hadde meg «jammed». Våre to Hulks og en Orca var hva de var ute etter. Heldigvis for meg virket det ikke som de brydde seg om min lille Osprey. Gjennom alt kaoset klarte jeg å spørre hva jeg skulle gjøre. «Flykt hvis du kan,» lød det tilbake. Jeg tok rådet.

Vår Orca og jeg kom oss ut, men bakholdsangrepet kostet oss to Hulks. Flåten vi befant oss i var ikke i stand til å komme til unnsetning raskt nok. Jeg tror våre angripere tilfeldigvis hadde kommet gjennom et ormehull. De var ikke fiender av oss fra før, så ingen varsellamper blinket før de hadde oss i fella.

Det var min aller første kamp mot andre spillere, og alt jeg kunne gjøre var å flykte. Min klone var fortsatt full av dyre implantater og jeg hadde ingen skip jeg lett kunne ofre i spiller-mot-spiller-kamp. Dette var noe jeg måtte rette på, for det var kun en av mine få hektiske dager ute i 0.0. Her var det vill vest, og nå måtte jeg bare tilpasse meg. Det var likevel ikke så lett for en ganske uerfaren spiller å komme seg ut hit, og det var en prosess som krevde at jeg måtte stole på noen vilt fremmede.

Ut i det ukjente

Jeg brukte noen dager på å snakke med rekrutteringsoffiseren før de lot meg slippe inn i det spillerdrevne selskapet. De tok en sikkerhetssjekk, og jeg tror de raskt fant ut at de ikke hadde noe å frykte fra meg. Jeg var likevel ikke sikker på at jeg ikke hadde noe å frykte fra dem.

Jeg visste ingenting om dem. Her fulgte jeg deres ordre blindt. ”Ta med skipene dine og sakene dine til denne stasjonen.” Jeg hadde hørt historiene. Folk som blir sluppet inn i et selskap bare for å bli frastjålet alt de hadde av verdi. Da dette var gjort kunne de bare lede den stakkars jævelen til et øde sted og blåse huet av ham. Som en halt hest du tar med bak stallen. Som uønskede kattunger, en sekk og ei elv.

Ble jeg ledet som et lam til slaktebenken? Jeg gav alle skipene mine til sjefen for selskapet. Han skulle frakte dem i sitt hangarskip, slik at jeg slapp å fly dem alle gjennom farefulle områder. Jeg sa adjø til min mektige Raven, min trofaste Drake og en Badger lastet full av nesten alt jeg eide. Mine nydelige blå skip med sterke skjold og langtrekkende raketter ble overlatt til noen jeg ikke kjente i det hele tatt.

Så skulle jeg følge etter en annen som tok meg med ut til de områdene alliansen kontrollerte. Jeg hadde nå kommet meg inn i selskapets TeamSpeak-kanal og kunne der høre et vilt kaos av stort sett amerikanske stemmer og en masse støy. Etter en stund kom jeg til min første «utrygge» romport. Advarselen stod der mitt på skjermen. Jeg skulle nå for første gang i Eve fly inn i et område hvor alle kunne drepe alle uten konsekvenser.

Jeg tok spranget. Der inne i fant jeg han som ventet på meg. Han drepte meg ikke. Jeg pustet lettet ut da vi fløy av gårde sammen. Han viste meg en snarvei til målet vårt, som vi tok ved å fly gjennom noen passordbeskyttede romporter bygget av spillere. For hvert sekund ble jeg roligere og roligere, for de ville ikke tatt seg bryet med å lære meg ting hvis de kun hadde akseptert meg inn i selskapet for å rappe tingene mine og henrette meg.

Hva jeg hørte over TeamSpeak-kanalen bekymret meg likevel litt. Jeg visste at flere av selskapets ledere var både eldre enn meg og hadde unger, koner og greier, men den brølende og skurrende symfonien jeg nå hørte i mine ører minnet meg mer om bæsjekastende sjimpanser i dyrehagen, fremfor kunnskapsrike familiefedre som jeg hadde håpet kunne lære meg masse om Eve.

Jeg ble likevel fryktelig glad over å se alle skipene mine igjen når jeg endelig kom frem til det som nå var «våre» solsystemer. De var i hvert fall til å stole på denne gjengen, og med så lite erfaring jeg hadde fra Eve kunne jeg jo ikke velge fra øverste hylle når det gjaldt selskaper. Så denne lille gjengen med brøleaper fikk klare seg for øyeblikket, slik at jeg kunne lære meg livet ute i 0.0.

En ny verden

De neste dagene lærte jeg mine nye selskapskamerater bedre å kjenne. Jeg fant raskt ut at de vare både mye mer hjelpsomme og rolige enn først antatt. Sjefen var også utrolig grei og forklarte meg tålmodig alt jeg spurte om. De av dem som var amerikanere var jo ganske temperamentsfulle slik som nesten alle amerikanere jeg har møtt i massive onlinespill, men det var også noen mer sindige dansker og nederlendere der.

Jeg lærte meg raskt det som i Eve kalles «ratting», hvor du dreper rompirater for skuddpremier. Det var alltid noen slike å finne rundt om i asteroidebeltene, og både min Raven og min Drake var perfekte til formålet.

Jeg fikk også hjelp av utvikleren til å lære meg andre nye evner, for rundt juletider gav utvikler CCP alle spillerne en liten gave. Det var et bittelite romskip som kun var utstyrt med en sondeutskyter. Sondene kunne brukes til å skanne et solsystem for å enten finne andre spillere eller forskjellige steder jeg ble fortalt at het komplekser.

Jeg hadde aldri skannet etter noe som helst før, men prosessen var utrolig interessant, og jeg lærte hvordan det skulle gjøres gjennom en fin video de hadde laget for nybegynnere. Skanning var som et lite minispill i seg selv, og det var helt klart veldig gøy selv om som det meste i Eve var ganske forvirrende.

Ved første forsøk klarte jeg å skanne frem et kompleks, og satte kursen mot det for å kverke alle piratene jeg kunne finne der. Det var likevel litt av et vepsebol jeg hadde funnet, og vi klarte ikke knekke piratene før jeg hadde fått hjelp av både en Scimitar for å helbrede min Drakes skjold, pluss enda en Drake og en Megathron. Selv om spillet var det samme, var livet ute i 0.0 et helt annet enn det jeg til nå hadde sett av Eve.

Farer overalt

Fiendtlige spillere fantes det heller ikke mangel på i området vårt. De var som oftest godt gjemt, men noen ganger kom de i store bølger, og da var det bare å redde seg den som kunne før våre egne ledere organiserte motangrep.

Jeg lærte at kamp mot andre spillere i Eve ofte er en svært urettferdig affære. De fleste som angriper forsøker å gjøre det uten særlig risiko for seg selv. Bakholdsangrep hvor målet blir slaktet så fort som mulig så angriperne kan unnslippe, eller sterke gjenger som oppsøker svake mål er vanlige. Det var som oftest kattens lek med musen, men hvem som var katt og hvem som var mus kunne endre seg i løpet av sekunder.

Mine første kamper mot andre spillere ble derfor stort sett en kamp mot skygger. Skip som gjemte seg ved bruk av et «cloaking device», eller andre som døde før jeg i det hele tatt fikk rukket frem. Jeg lærte likevel alltid å være på vakt, for når som helst kunne du risikere å få en fiende på nakken og kjenne rakettene hans langt opp i eksosanlegget.

Etter en stund fikk jeg vært med på min første «roam», hvor vi reiste ut i ei lita gruppe for å finne etterlatte overlevende etter et stort slag vår side i en krig hadde vunnet. Det hele var veldig gøy, selv om det for min del stort sett bestod av mye forvirring, glemte droner og kaos. Jeg rakk ikke engang å låse fiendene i siktet før de andre på min side allerede hadde drept dem, men jeg døde i hvert fall ikke.

Dypere og dypere

Det var ekspansjonspakken Dominion som kom ut like før jul som fikk meg til å vende tilbake til Eve Online, og jammen var det verdt det. Dominion brakte godsaker med seg, slik som en mye raskere nettleser en kan bruke inne i Eve, noen nye skip og flere kule oppdragsserier som skal hjelpe nye spillere til å lære om de mer farlige områdene i universet.

De viktigste endringene i Dominion er likevel de som påvirker kontroll av solsystemer og utvinning av månemineraler. Disse endringene går fortsatt litt over hodet på meg, men hovedmålet bak dem er å åpne større deler av verdensrommet opp for mindre selskaper og allianser og gjøre at de store selskapene ikke lengre kan vasse i nær uendelig med penger.

Det virker som om endringene har funket bra, for Eve blir bare mer og mer populært og bedre og bedre for hver måned som går. Det er i hvert fall sikkert at spillet kun fenger meg mer og mer ettersom jeg spiller det.

Det er et ganske stort sprang å flytte seg ut i de mest farefulle delene av verdensrommet, men det er klart at det er først her Eve Online virkelig begynner å skinne. Enorme flåter av skip som kjemper mot hverandre. Nådeløst kaos. Ormehull og komplekser fulle av pirater. Her ute har Eve det meste, og her kommer nok jeg til å bli en stund.

Kommentarer (29)

Forsiden akkurat nå

Til toppen