FEATURE: Historien om Amiga – del 1
Feature

Historien om Amiga – del 1

Bli med å utforske historien til en av verdens mest populære plattformer.

På åtti- og det tidlige nittitallet var det verken konsoller eller IBM-kompatible PC-er som dominerte spillhverdagen i Norge og de fleste andre europeiske land. I stedet brukte vi en hel bråte forskjellige datamaskinplattformer, fra ZX Spectrum og Amstrad til Atari ST og MSX. Norge var i stor grad Commodore-land. På åttitallet hadde «alle» Commodore 64, og når vi oppgraderte var det til Commodores neste storsatsning, Amiga.

Amiga var en plattform det var lett å forelske seg i. Den kombinerte heftig grafikk og lyd med et lynraskt og effektivt operativsystem, og var på mange måter en slags mellomting mellom spillfokuserte konsoller og datidens arbeidshester av noen PC-er. Den samlet det beste fra begge verdener og hadde noen egne triks i ermet også.

Jay Miner, kjent som Amiga-plattformens far. Bilde: Michael C. Battilana og Cloanto Italia srl, tatt i 1990 (Wikipedia).
Jay Miner, kjent som Amiga-plattformens far. Bilde: Michael C. Battilana og Cloanto Italia srl, tatt i 1990 (Wikipedia).

I denne tredelte artikkelserien skal vi følge Amiga-plattformen fra dens spede begynnelse til situasjonen i dag. Vi vil også ta en grundig titt på spillene og programmene som gjorde at så mange falt for Amiga-plattformen på åtti- og nittitallet.

Jay Miners hjertebarn

Historien om Amiga starter så langt tilbake som i 1982. Den geniforklarte maskinvaredesigneren Jay Miner, som allerede hadde skapt den tidlige datamaskinplattformen Atari 400, fikk en telefon fra en bekjent. Det var Activision-grunnleggeren Larry Kaplan, som kjente Miner fra sin fortid i Atari. Han hadde kommet i kontakt med en gruppe rikinger, inkludert en oljebaron fra Texas, som ville investere i nye spillprosjekter. Og han ville ha Jay Miner med på laget.

Grunnideen var at Miner skulle lede utviklingen av en ny spillmaskin, mens Activision skulle stå for utviklingen av spill til systemet. Kaplan trakk seg etter hvert fra foretaket, men Miner og resten av Amiga-gjengen jobbet videre. Planen deres var å lage en ny og svært avansert spillkonsoll, men den skulle ikke være helt som andre konsoller. I stedet skulle brukerne kunne utvide systemet til å bli en fullblods datamaskin om de ønsket – litt som Sony senere forsøkte med Linux-støtte i tidlige PlayStation 3-modeller.

Planene endret seg imidlertid i 1983. Da kom nemlig det store konsollkrasjet, og ingen med vettet i behold ønsket å satse på konsoller. Det vil si, ingen amerikanere med vettet i behold – Nintendo er en annen historie som vi får komme tilbake til senere. Resultatet av konsollkrasjet var i alle fall at Amiga-prosjektet utviklet seg til å bli en rendyrket datamaskin, og investorene kunne prise seg lykkelige for at Miner hadde designet «konsollen» som en datamaskin fra starten av.

Amiga 1000 var den første Amiga-modellen. Maskinen kjører Deluxe Paint. Bilde: Kaiiv (Wikipedia).
Amiga 1000 var den første Amiga-modellen. Maskinen kjører Deluxe Paint. Bilde: Kaiiv (Wikipedia).

Teamet bak Amiga-plattformen var knøttlite, også etter datidens standarder. Men til gjengjeld var de ekstremt dyktige og ambisiøse, og det ble nærmest et slags familieforhold innad i gruppen. Dette var folk som brant for jobben sin, og som virkelig ønsket å vise verden hvordan en skikkelig datamaskin skulle lages. Og det gjorde de. Amiga var på alle måter en revolusjonerende plattform, og den presterte ting tidlig på åttitallet som konkurrentene, inkludert Apple og Microsoft, ikke fikk til før langt ute i nittitallet.

Amiga ble nemlig utviklet på en helt annen måte enn konkurrentene. Ta maskinvaren, for eksempel. I stedet for å bruke fritt tilgjengelige databrikker med generelle bruksområder utviklet Amiga-gjengen sine egne, spesialiserte mikrobrikker. Det var dyrere, men det sørget blant annet for at maskinen kunne vise 4096 farger samtidig (i HAM-modus), i en tid der vanlige PC-er så vidt klarte fire. Og takket være spesialdesignede grafikkbrikker – en slags forgjenger til dagens skjermkort – kunne mye av det som skjedde på skjermen gjøres så godt som uten innblanding fra hovedprosessoren. Dermed var den fri til å gjøre helt andre ting. Det samme gjaldt lyden, hvor Amiga kunne skilte med fire kanaler i bruk samtidig og full bruk av «samplede» instrumenter.

Forut for sin tid

Men maskinvaren stod bare for halvparten av den magiske Amiga-formelen. Programvaren som kjørte på maskinen var like revolusjonerende. Der datidens PC-er og flesteparten av de andre datamaskinformatene, utenom Apples primitive Macintosh, benyttet seg av tekstbaserte grensesnitt kom Amiga med et lettfattelig, brukervennlig og fullstedig musedrevet grensensitt. I tillegg var operativsystemet designet fra starten av for å kunne «multitaske», altså gjøre flere ting samtidig. I dag tar vi dette for gitt, men det var ikke før i Windows 95 at denne funksjonaliteten kom på PC. Og selv da fungerte det langt fra like glatt som på Amiga.

Videoen viser Boing-ball demoen, og demonstrerer «multitasking» fra åttitallet. Utvid

Kombinasjonen multitasking og spesialsydd maskinvare resulterte blant annet i en funksjon vi fortsatt ikke har sett maken til. Tenk deg at du spiller et spill med en annen oppløsning enn Windows-skrivebordet, i fullskjermmodus. Tenk deg så at du beveger musen opp i toppen av skjermen, og «trekker» skjermbildet ned som om det skulle vært et rullegardin. Bak skytespillet åpenbarer skrivebordet seg gradvis. Spillet kjører fortsatt like raskt som før, i fullskjermmodus og fortsatt med en helt annen skjermoppløsning enn skrivebordet, men det dekker ikke lenger hele skjermen. Kanskje bare halve, og du kan fritt bevege pekeren mellom de to «skjermene». Amiga-teknologi anno 1984.

Jakt på en kjøper

Men Amiga var som nevnt ikke noen stor aktør, og i 1984 hadde de brukt opp mesteparten av pengene sine. De hadde bare en prototype av maskinen sin, og ingen som kunne produsere og selge den for dem. Maskinen ble avduket for første gang på Consumer Electronics Show samme år, men selv om folk lot seg imponere, blant annet av den ikoniske «boing ball-demoen», lot investorene vente på seg. Alle de store aktørene, inkludert Apple, Sony og Hewlett-Packard fikk se vidunderbarnet, men ingen var interessert.

De eneste som viste interesse var Atari, og en stund så det ut til at teknologien ville havne i deres hender. Som et kløktig ledd i forhandlingene mellom dem og Amiga lånte de Amiga 500 000 dollar slik at selskapet kunne fortsette å drive virksomheten sin. Men lånet hadde en skummel betingelse; hvis ikke Amiga klarte å betale dem tilbake innen sommeren 1984 ville eierskapet av hele sulamitten gå over til Atari. Og lenge så det ut til at nettopp dette ville skje.

Nok en kjent grafikkdemo for Amiga. Utvid

Så kom Commodore på banen. Selskapet, som startet som produsent av kalkulatorer, hadde hatt stor suksess med datamaskiner som Vic-20 og Commodore 64. Sistnevnte var tidenes mest suksessrike mikrodatamaskin, og nå var de på jakt etter en oppfølger. De betalte betalte Amigas lån til Atari, og la selv 24 millioner dollar på bordet for å kjøpe Amiga og datamaskinen deres. Med Commodores veletablerte maskineri i ryggen tok det ikke lang tid før den første modellen ble lansert, i 1985.

Den het i utgangspunktet bare Amiga, men ble senere omdøpt til Amiga 1000. Commodore hadde imidlertid ikke den samme filosofien som Amiga-skaperne, og de prioriterte lave kostnader fremfor høy ytelse. Resultatet ble at Amiga 1000 «bare» hadde 256 kb RAM, og ikke 512 kb RAM slik som opprinnelig planlagt. Det var riktignok dobbelt så mye som den langt dyrere og mer primitive Apple Macintosh hadde, men det var et klart tegn på trøbbel.

Dårlig start for Amiga

Problemet var nemlig at Commodore hadde svært lite penger. De hadde klønet det til for seg selv ved å investere i flere feilslåtte prosjekter, inkludert Commodore Plus/4 – en meningsløs konkurrent til deres egen Commodore 64. Pengemangelen førte til at Amiga ble forsinket og gikk glipp av størsteparten av julesesongen i 1985. I tillegg var markedsføringen manglende og de små kampanjene som kom var elendige og vitnet om markedsføringsfolk som ikke forsto produktet sitt. Situasjonen var så prekær at Commodore ikke engang klarte å stille ut på den viktige teknologimessen CES i 1986.

Amiga 500 ble suksessen Commodore trengte. Bilde: Bill Bertram (Wikipedia).
Amiga 500 ble suksessen Commodore trengte. Bilde: Bill Bertram (Wikipedia).

Kort sagt: Amiga 1000 ble ingen suksess. Og for å gjøre det hele enda verre kom Atari, under ledelse av Commodores originale grunnlegger, Jack Tramiel, med sin Atari ST. Tramiel var mannen bak forhandlingene og det nesten-katastrofale lånet Amiga-skaperne hadde fått, og han hadde ikke glemt at Commodore snøt ham på målstreken. Atari ST var i praksis en billigere Amiga-klone uten skreddersydde brikker, og i tillegg til at den solgte bedre enn Amiga 1000 var den også mer populær hos programvareutviklerne.

Commodores problemer og inkompetanse ergret mange av Amiga-skaperne kraftig, og da det ble klart at de ville flytte Amiga-divisjonen fra California til Pennsylvania – på den andre siden av det amerikanske kontinentet – forsvant flere av dem. Jay Miner var en av de som sa takk for seg, og det samme var mannen bak mye av maskinens grafiske brukergrensesnitt, RJ Mical. Heldigvis endret Commodore seg også. Selskapets sjef var Marshall Smith, en mann som utrolig nok hadde blitt hentet inn fra stålindustrien for å lede et teknologiselskap. En rekke dårlige avgjørelser gjorde at han ble byttet ut i 1986. Den nye sjefen, Thomas Rattigan, hadde heller ikke særlig mye erfaring i teknologibransjen – han kom fra Pepsi – men han hadde i det minste forretningsteft.

Amiga 500 på banen

Rattigan reddet både Amiga som format og Commodore som selskap. Han satte i verk effektive sparetiltak, samtidig som han lanserte plattformen som tok Amiga-navnet inn i de tusen hjem: Amiga 500. Dette var en billigere versjon av Amiga 1000, med dobbelt så mye minne og en rekke små oppgraderinger. I tillegg ble all maskinvaren utenom selve strømforsyningen flyttet inn i tastaturet til maskinen, slik Commodore 64 hadde hatt så stor suksess med noen år tidligere. Mens Amiga 1000 så ut som en stor PC var Amiga 500 en maskin som passet like godt foran TV-en i stua som på kontoret.

Defender of the Crown var en slager på Amiga.
Defender of the Crown var en slager på Amiga.

Samtidig ble et annet Amiga-prosjekt utviklet: Amiga 2000. Mens Amiga 500 var datamaskinen for familier og hobbybrukere, var Amiga 2000 ment som en konkurrent til datidens PC-er. Dette var en kraftig maskin som var lett å oppgradere, og dens grafiske egenskaper skulle legge grunnlaget for Amiga som en viktig plattform i mediaverden.

Før Rattigan fikk nyte godt av planenes suksess ble han imidlertid sparket. Commodore hadde nemlig en mektig bakmann ved navn Irving Gould, som eide store deler av selskapets aksjer. Og Gould var en slu kapitalist som ikke hadde sansen for Rattigan. Han vevde sitt nett i kulissene, og en morgen da Rattigan kom på jobb passet ikke nøklene hans i låsen til kontoret hans. Over natten hadde låsen blitt byttet ut, og Rattigan ble bortvist fra området. Commodores redningsmann ble sparket på en måte som var både ydmykende og ulovlig, og Gould tok selv plass i lederstolen. Rattigan fikk forøvrig sin hevn noen år senere, da han ble tilkjent en millionerstatning etter å ha saksøkt Commodore for kontraktsbrudd.

For Commodore endte spillet i toppen opp som en katastrofe, men det skulle gå noen år før dette ble klart. Amiga 500 og Amiga 2000 ble begge lansert kort etter Rattigans utkastelse, og denne gangen klaffet alt. Amiga 500-modellene ble revet av hyllene, blant annet takket være det innovative tegneprogrammet Deluxe Paint fra Electronic Arts og det grafikktunge spillet Defender of the Crown fra de gamle storhetene Cinemaware. På samme måte som Xbox-plattformen har mye å takke Master Chief for, var det disse produktene som solgte Amiga 500 til massene.

Grafikk i HAM-modus imponerte, men det var en upraktisk modus som ble lite brukt i spill.
Grafikk i HAM-modus imponerte, men det var en upraktisk modus som ble lite brukt i spill.

Amiga 500 gjorde det meste man kunne forvente fra en PC eller Mac, men til en brøkdel av prisen. Samtidig knuste den datidens konsoller hva spillteknologi angikk, og det skulle gå flere år før Nintendo og resten av konsollfabrikantene kom opp på samme nivå. Dessuten fikk plattformen rikelig med kreativ programvare som lot brukerne gjøre alt fra å lage musikk til å skape animasjoner, og det var også lett å lære å programmere for plattformen. Amiga gjorde rett og slett alt en typisk familie hadde behov for, og litt til.

I årene som fulgte tok Amiga-plattformen innersvingen på Atari ST og dens oppfølgere, samtidig som den gradvis overtok brukermassene til den eldre generasjonen 8-bits datamaskiner. Men alt var likevel ikke rosenrødt for Amiga, og det skal vi se mer på i neste del av denne artikkelserien som kommer lørdag om en uke.

Les videre:

Historien om Amiga – del 2
Historien om Amiga – del 3

Les også:

Historien om Activision – verdens største spillutgiver
Eventyrspillenes utvikling
Historien om Commodore 64

Kommentarer (37)

Forsiden akkurat nå

Til toppen