Europaparlamentet
Intervju
Europaparlamentet (Foto av David Iliff. License: CC-BY-SA 3.0)

Artikkel 17 og deg

Er dette slutten på internett, eller starten på bedre rettigheter for deg?

Vi har undersøkt hva slags følger «Artikkel 17» kan få.

Utfordringer knyttet til opphavsrett er blitt en massiv del av et internett hvor deling av innhold man ikke har laget selv gjøres hvert eneste sekund. I september 2018 vurderte Europaparlamentet en lov som skulle forsøke å rette opp i mange av problemene lisensholdere og skapere møter når brukere – som ikke eier rettigheter til andres verk – bruker disse blant annet i videoer. Siden den gang er den såkalte European Union Copyright Directive blitt omskrevet og tydeliggjort. Denne uken ble loven vedtatt, til stor skuffelse for en høylytt del av internett.

Artikkel 17, en del av det nye direktivet, har blant annet møtt massiv kritikk fra YouTubere, streamere og eiere av multinasjonale selskaper. Administrerende direktør i YouTube, Susan Wojcicki, har for eksempel uttalt at hundretusener av «skapere» på YouTube kan komme til å miste jobbene sine.

Men hva betyr dette for deg som forbruker av delings-nettet, og for skaperne og eierne av lisenser der ute? Er alt så skummelt som enkelte skal ha det til? Det skal vi prøve å sette lys på her.

Hva er Artikkel 13 (17)?

Artikkel 17 – tidligere kjent som Artikkel 13 – er en del av det større EU-direktivet ved navn «Direktiv om opphavsrett i det digitale indre marked» (Directive on Copyright in the Digital Single Market). Direktivets mål er å skape et digitalt marked hvor skapere og eiere får godtgjørelse for det de har skapt, samtidig som forbrukere og de som deler ikke-eid innhold får fastere og klarere rammer for dette. Slik det er nå finnes det nemlig ingen fast lov om dette, bortsett fra tradisjonelle lover om opphavsrett og eiendom. For eksempel er det ikke lov for hvem som helst å laste opp en hel musikkvideo på YouTube og samtidig tjene penger på den fra de som ser på (gjennom reklame eller lignende), nettopp fordi man ikke er eier eller skaper av innholdet til å begynne med.

YouTube er en av bedriftene som vil bli rammet av de nye lovene. Foto: Force Strategy Gaming

Slik det er nå er det brukeren, du, som er ansvarlig for dette. Laster du opp noe du mangler rettighetene til, vil det være du som må ta konsekvensene hvis du får loven på nakken. YouTube befinner seg for øvrig i dag i en slags gråsone hvor det ligger en hel haug med lisensiert musikk og annet innhold selv om det egentlig ikke er lov å dele slikt innhold med mindre man eier rettighetene.

Under Artikkel 17 endres dette. Den sier nemlig at ansvaret for ikke å bryte lover om opphavsrett ligger hos selskapene, de som muliggjør ulovlige handlinger – ikke enkeltpersoner som deg og meg – og gjør dermed internett-giganter som Facebook og YouTube ansvarlig for brukernes potensielt ulovlige adferd. Med andre ord er det selskapene som kan bli straffet hvis en bruker får lastet opp ulovlig innhold på nettsidene deres, og det er selskapene som er ansvarlige for å skaffe lisenser og rettigheter. Europaparlamentet mener derfor at det nye direktivet forsvarer forbrukeren og setter grenser for multinasjonale selskaper som ikke bidrar til fellesskapet, samtidig som det forsterker rettighetene til skapere som musikere, kunstnere og andre – en vinn-vinn-sitasjon altså.  

Hvor er kontroversen?

Det er mye å ta for seg her, for ikke alt er så svart og hvitt som verken EU-parlamentet eller Google og andre motstandere vil ha det til. Derfor har jeg valgt å sette opp de viktigste kontroversene punktvis, slik at det skapes minst mulig forvirring.

  1. Det viktigste først: Meme-ban er falske nyheter

  • Internettbrukere i Europa og andre steder har gått hardt ut mot Artikkel 17 fordi de nye opphavsrettslovene ifølge visse stemmer truer med å gjøre alt av innhold man ikke eier ulovlig. Dermed kan også memes bli ulovliggjort, og truer internettet og deling av morsomme bilder med tekst på, samt gifs og andre gøyale greier.

Svar: Disse påstandene er ikke riktige, men ikke uten potensielle komplikasjoner. Artikkel 17 beskytter spesifikt retten til å benytte seg av lisensiert innhold som faller under følgende kategorier: kritikk/anmeldelse, parodi, sitater/referanser, karikatur eller pastisj. I tillegg ber Artikkel 17 tjenester som YouTube å skape effektive systemer hvor opplasteren kan klage hvis innhold blir fjernet eller blokkert uten god nok grunn. Med andre ord er også videoer og streaming som faller under de samme kategoriene også beskyttet.

Likevel er det usikkert hvordan filtre eller systemer skal fange opp dette, og om de klarer å finne ut av hva som bare er satire eller kommentarer, og hva som er ren stjeling. Det kan potensielt skape problemer.

  1. Krav om opplastingsfiltre

  • Google, for å ta ett eksempel, ser på Artikkel 17 som en trussel mot blant annet YouTube. Google mener at det vil utgjøre en alt for stor risk for noe selskap å være ansvarlig for det brukerne deres laster opp. For å være sikker mener Google at de vil bli tvunget til å filtrere alt av innhold selv før brukeren laster opp videoene sine, og potensielt teppe-forby en haug med innhold. Situasjonen i dag er gjerne slik at en lisensholder kan kreve at en opplastet video blir fjernet, eller at inntektene fra videoen går til dem og ikke til den som lastet opp filen.

Svar: YouTube filtrerer allerede innhold på nettsidene sine, både før og etter opplastning. Dette gjøres gjennom YouTubes eget Content ID-system, som scanner det som blir lastet opp for ulovlig innhold eller innhold som krenker rettighetene til eierne. Content ID finner slikt innhold ved å søke gjennom lyd- og bildefilene, og hvis den mener at noe matcher innhold som ikke er lovlig på YouTube, får du ikke lastet opp.

Forskjellen med Artikkel 17 er at det er YouTube som får ansvaret for slikt innhold, ikke brukeren selv. Likevel mener direktivet at det ikke er vits å frykte opplastingsfiltre eller noen trussel mot brukere. Ifølge den reviderte teksten i Artikkel 17 skal ikke plattformer som YouTube trenge å gå gjennom alt av nytt innhold, men at man heller skal kunne fjerne spesifikt innhold som bryter med opphavsrett basert på metadata man har fått av lisensholderne – med mindre YouTube har betalt for lisensen allerede, som betyr at man kan laste opp så mye man vil av stoffet. Det er for øvrig ikke noe krav om opplastningsfiltre fra direktivets side, og det skal ikke være lov å bruke filtre tilfeldig til å blokkere innhold.

Samtidig er det mulig at dette er lettere sagt enn gjort. Det kan være at det blir nødvendig med opplastningsfiltre eller lignende teknologi for å være sikker på at innhold som blir lastet opp brukes lovlig, men dette gjenstår å se.

  1. Slutten på internett?

  • Noen mener at Artikkel 17 vil bety slutten på internett, og at ingen noensinne kan dele noe igjen hvis andre eier rettighetene til innholdet.

Svar: Det virker som en vel bombastisk uttalelse. I utgangspunktet gjelder Artikkel 17 bare for svære plattformer som YouTube, Facebook og Vimeo, hvor hovedtjenesten er å vise så mye lisensiert stoff som mulig for å tjene penger.

Artikkel 17 gjelder blant annet ikke for:

  • Ideelle eller frivillige tjenester som Wikipedia og andre utdannings- eller forskningsprosjekter
  • Skytjenester som DropBox
  • Utviklingstjenester som GitHub
  • E-handelssider som Amazon
  • Personlige blogger eller diskusjonsfora
  • Generelt sett alle nettsider som ikke har som hovedformål å laste opp beskyttet stoff, dele det, og tjene penger på det

Det vil for øvrig være mykere regler, om ingen, for start-up bedrifter som oppfyller visse krav.

Hvorfor gjøres dette?

Det er et faktum at store multinasjonale selskaper som Google (eier av YouTube) og Facebook ikke har operert under de samme rammene som mindre, nasjonale selskaper. For eksempel er beskatning av multinasjonale selskaper ofte vanskelig å få til, og selskapene er flinke til å flytte penger til skatteparadis bort fra landene hvor pengene faktisk blir tjent inn. Dette er et stort problem som til syvende og sist fører til at selskaper som Google tjener seg søkkrike, samtidig som de kommer unna med å bare betale en brøkdel av det de egentlige skulle betalt statene de opererer i.

Samtidig er nettstedene til Google og Facebook steder som ikke lager eget innhold, men er steder som fungerer som opplastingssentre for brukere. Med andre ord tjener Google og Facebook enorme summer på at brukerne skaper innhold på sidene deres, gjerne med innhold de ikke eier selv. Dette har ført til at skapere, lisens- og rettighetsholdere har problemer med å få godtgjørelse for det de skaper, fordi Google eller Facebook ikke betaler for å kunne bruke innholdet.

Hvordan tjener selskapene så mye? Blant annet via reklame lagt over eller ved siden av innholdet, men å selge informasjon om brukerne sine videre til andre selskaper utgjør også en diger del av inntekten til disse selskapene. Blant annet YouTube har nå også begynt med en abonnementsmodell.

Helt siden de startet opp har plattformer som YouTube og Facebook utgitt seg for å være intet mer enn steder hvor brukere får lastet opp det de ønsker, og at de derfor ikke kan være ansvarlige for dette innholdet selv. På denne måten oppfører de seg som såkalte «host»-nettsteder som sky-tjenester eller Amazon Web Services, noe de definitivt ikke er.

Denne loven forsøker dermed å få de store selskapene til å betale for sin status ved å kompensere skaperne av innholdet YouTube benytter seg av, noe de så langt ikke har gjort på en tilstrekkelig måte, i følge direktivet.

Det største problemet er uvissheten

Europaparlamentet mener direktivet beskytter både brukere og skapere på internett, samtidig som det vil tvinge de store plattformene som har fått operert nærmest uten tilsyn i snart tjue år til å betale det de skylder skaperne. Med andre ord er direktivet blant annet et samfunnsøkonomisk tiltak som skal gjøre at Google og Facebook ikke lenger får slippe unna med å operere slik de gjør, uten å gi tilbake til fellesskapet. Det er viktige og gode mål i en tidsalder hvor multinasjonale selskap får holde på nærmest uavgrenset, og betaler så lite skatt som mulig fordi ingen land har vært villige – eller hatt nok innflytelse – til å sette ned foten. Det forsøker EU nå å gjøre, og det skal de ha all mulig ros for.

Slik stemte parlamentsmedlemmene. Foto: © European Union 2018 – European Parliament, CC BY-NC-ND 4.0

Samtidig er det mye som ikke nødvendigvis vil fungere som planlagt med en slik lov. At direktivet skal verne om både forbrukere og skapere er nobelt, men hva skjer hvis ikke Google eller andre selskaper ønsker å betale for lisensiert innhold i førsteomgang? Vil da stoff som ikke faller under unntakskategoriene bli blokkert i Europa? Og kan det være at plattformer som YouTube faktisk må bruke Content ID og lignende tjenester for å blokkere så mye som mulig for ikke selv å bli saksøkt eller lignende? Google har tidligere uttalt at de kanskje må stenge tusenvis av kanaler fordi de ikke nødvendigvis vil betale for lisenser. EU mener dette høres mer ut som en trussel enn en advarsel, og at selskapet ikke vil risikere de massive fortjenestene det har i Europa. Det gjenstår å se hvem som får rett.

EU-direktivet sier eksplisitt at tilfeldig bruk av Content ID og andre opplastningsfiltre ikke skal skje, og at det er godt nok at plattformene «gjør så godt de kan» for å hindre at lisensiert innhold blir delt hvis man ikke eier rettighetene. Dette høres vagt ut av en grunn. Store direktiver som dette må være vage for å kunne gjelde i mange situasjoner, og for at man skal kunne bruke skjønn hvis ting blir komplisert. Likevel kan ting bli vanskelig når man har å gjøre med kombinasjonen av teknologi, rett og fremtiden, og det er nok spesielt dette med teknologi og forventninger til avtaler mellom plattformene og lisensholderne som blir direktivets største utfordringer.

Hva sier eksperten?

Jeg satt meg ned med professor i opphavsrett ved UiO, Ole-Andreas Rognstad, for å få et bedre innblikk i hva dette faktisk vil si. Det første vi gjorde var å sette søkelys på det såkalte «upload»-filteret.

– Det er ganske detaljert, altså. Det for så vidt eneste [Artikkel 17} sier er at det ikke skal være en generell overvåkningsforpliktelse, men summen av forpliktelsene som pålegges plattformene gjør nok at de er nødt til å ha noen form for filtreringssystem.

Når det kommer til direktivets nullkrav om filtreringssystem, men heller at det skal være nok med bruk av metadata og andre systemer som gjenkjenner lisensiert innhold, stiller han seg kritisk til hvor godt dette vil fungere.

Blant annet Twitch har stilt seg skeptisk til førsteutkastet av det som den gang het Artikkel 13.

– Jeg stiller i hvert fall spørsmål til om dette er tilstrekkelig. Plattformene må jo, for å unngå ansvar, sørge for å ha fått tillatelse fra lisensholderne, og hva er det tillatelsen omfatter? Hvordan skal de skaffe seg nødvendig informasjon og tillatelser? Spørsmålet er om ikke dette ansvaret er såpass massivt at det ikke bare holder med en enkel type metadata eller lignende.

-–Men er det noen forskjell på å legge ut videoer som faller under kritikk og annen lovlig produksjon, og streaming hvor folk bare sitter og spiller, som for eksempel på nettstedet Twitch?

– I utgangspunktet vil nok dette kreve lisens fra plattformen, og vil falle inn under det som krever rettigheter. Du har ikke i utgangspunktet rett til å vise det for andre når det ikke faller under de kategoriene.

– Streaming er jo blitt god butikk for spillselskapene selv, for ikke å snakke om YouTube. Europaparlamentets mening er at Google og lignende selskaper ser dette, og at de ikke kommer til å stenge kanaler som de har truet med å gjøre. Hva tenker du er sannsynlig at skjer her? Vil YouTube kjøpe lisenser, eller ikke?

– Jeg synes det er vanskelig å si, men det er ikke fryktelig lenge siden at YouTube begynte å tjene penger på virksomheten, men det kan godt være riktig at YouTube, som nå har stor business med det her, kan se det som lønnsomt å kjøpe lisenser. Poenget med opphavsretten er jo å stimulere til ny utvikling, men spørsmålet er om denne typen regulering vil fungere på en motsatt måte. Det er veldig kompliserte ting som jeg nok ikke synes er godt nok vurdert. Hvordan dette blir kommer også til å være avhengig av lisensene som avtales, så det gjenstår å se.

Et av de største problemene Rognstad ser for seg, er knyttet til nettopp dette med filtrering.

– En av farene her er jo at selskapene overoppfyller kravene i direktivet fordi de er redde for å gjøre noe ulovlig. Dette kan gjøre at man filtrerer mer enn det man egentlig skal, og dette er noe av det som gjør at man kan risikere en selv-sensur fra plattformene selv. Det synes jeg det er grunn til å være bekymret over, men som sagt vet vi ikke hvordan dette kommer til å bli.

– Vil man bli mindre fri av denne loven?

– Ting blir spekulasjoner før man vet hvordan dette blir i praksis, men det er jo klart at man allerede i dag opplever å bli blokkert og ikke får lagt ut visse ting. Den påstanden om at loven er utelukkende til brukernes fordel er ikke så nyansert som den burde være.

Brukerne slipper jo å bli holdt ansvarlig for stoffet som blir lagt ut. Likevel kommer det til sist til å handle om hvordan dette vil fungere i virkeligheten. Jeg har sympati for det Europaparlamentet forsøker å gjøre her, men jeg er usikker på om dette er riktig vei å gå. Man burde nok ha gjort noen flere utredninger før man bestemte seg for dette.

– Vet du om dette er noe som vil komme opp i European Court of Justice (øverste domstol i EU), som kan føre til potensielle endringer?

– Ja, det vil det gjøre. Det reiser såpass mange juridiske problemer at det kommer til å komme opp masse saker. Du skal ikke være en veldig trent jurist for å se at det er mange potensielle måter å tolke denne loven på. Det er for øvrig en rettssak mot YouTube som foregår akkurat nå som gjelder spørsmålet om YouTubes selvstendige klareringsansvar, men saken gjelder de gamle reglene, så vi får se hvordan det går.

Hva som skjer videre

European Union Copyright Directive ble vedtatt av Europaparlamentet. Loven går nå videre til Rådet (Den europeiske unions råd), hvor statsledere fra hvert EU-land må godkjenne loven. Den er allerede uformelt godkjent, så det som gjenstår er den offisielle godkjenningen. Hvis loven godkjennes som den er, har landene to hele år på å legge til rette for og implementere loven. I den perioden kan mye som nå er uvisst bli spesifisert eller klargjort. 

Kilder: (GESAC Author Societies.EU (pdf), Copyright in the Digital Single MarketTech Crunch)

Kommentarer (30)

Forsiden akkurat nå

Til toppen