Camilla Lynne Bakkeng er fagleder ved Akan kompetansesenter og utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.
Leserinnlegg
Camilla Lynne Bakkeng er fagleder ved Akan kompetansesenter og utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling. (Foto: Privat/Einar Nilsen)

Foreldre og spill

«Kom deg ut av horehuset, de skyter!»

Gamermamma har finjustert noen «bugs» knyttet til holdninger og oppdatert kunnskapen sin.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Akan.no. Gjengitt på Gamer.no med tillatelse.

Jeg skvetter til i stolen. I etasjen over meg sitter 12-åringen min på jenterommet og roper et eller annet om horehus? Instinktivt reiser jeg meg for å styrte opp trappa og be henne slå av det drittspillet!

Fornuften tar heldigvis overhånd, skyver instinktet til side og får meg til å smile. Gamermamma versjon 2.0 har finjustert noen «bugs» knyttet til holdninger og oppdatert kunnskapen sin.

Tidligere på dagen spurte hun meg om å få spille Counter-Strike med venninnen sin. Først ble jeg overasket over at hun, som elsker TikTok-videoer, shopping og sminke ville spille et spill som hovedsakelig består av at et lag med antiterrorister spiller mot et lag med terrorister. Så tenkte jeg på aldersgrensen på 18 år, som i seg selv er grunn nok til å si nei.

Gamermamma versjon 2.0 har finjustert noen «bugs» knyttet til holdninger og oppdatert kunnskapen sin.

Likevel lot jeg meg forføre av gleden i stemmen hennes, forklaringene som fosset ut av munnen og øynene som glitret da jeg spurte henne hvorfor hun ville spillet dette spillet. Hun fortalte om de ulike oppdragene som skal løses, og det å være et lag som løser det sammen. De skulle spille mot «boter» så de slipper å møte voksne, erfarne spillere – for da måtte de bli bedre først.

Etter forklaringen lot jeg henne spille. Fri for skam og trygg på min egen vurdering. Hun fant fram min gamle laptop og brorens gamle headset, lastet ned spillet og satte i gang.

LES OGSÅ: Fikk aha-opplevelse da hun endret holdning til sønnens spillinteresse

Ifølge Medietilsynet har 54 prosent av unge mellom 9-17 år som spiller dataspill, spilt spill med aldersgrense 18 år. Jeg tipper mange av de ikke har spurt foreldrene sine først, eller de gjør det i smug. Men det er også mange av oss som tillater det, uten at vi tør å si det høyt.

For fem år siden var det annerledes. Da handlet jeg på instinktet mitt, uten kunnskap og fornuft. Da stengte jeg nettet, slo av PC-en og leste aldersgrenser som norsk lov. Det var viktig for meg å følge aldersgrenser når barna var mindre, og jeg ikke visste hvordan de mestret spillene eller hvordan de oppfattet innholdet. Men jeg lot meg også styre av andres forventninger og fordommer om gaming og spill, og agerte ukritisk basert på minimal kunnskap og interesse.

Med kunnskap kom tryggheten til at jeg nå kan ta ett skritt til siden og vurdere selv basert på egne verdier.

Jeg vil ikke la meg påvirke av skremselspropaganda og andres forventninger om sunne og usunne interesser, for så å la det ødelegge kontakten med mine barn. Det er viktigere for meg å legge et godt grunnlag nå slik at barna mine opplever det som trygt å komme til meg når de trenger en voksenperson. De skal vite at de ikke blir avvist med et blankt NEI, eller møtt med «straff» dersom de har gjort noe de ikke skulle gjort.

De skal slippe å bli påført ytterligere skam av den de er tryggest på, og heller møtes med nysgjerrighet.

Hjemmeskole den siste tiden har ført til mange bekymrede foreldre som synes barna og ungdommen spiller for mye. Dataspill er for noen familier en kilde til frustrasjon og konflikter. Foreldre mener barnet spiller for mye, og ser på gaming som en inaktiv og usosial aktivitet. Min umiddelbare respons var at de i hvert fall fikk dekket sitt sosiale liv i denne spesielle perioden. Det ga meg også en anledning til å spørre etter vennene deres og hvordan de hadde det. Kanskje kunne jeg fanget opp om en av gutta ikke var med å spille lenger, og vist interesse rundt det.

Vi fikk en interessant og fin prat rundt middagsbordet den ettermiddagen takket være Counter-Strike.

Vi fikk en interessant og fin prat rundt middagsbordet den ettermiddagen takket være Counter-Strike. Vi snakket om horehus, rifler og våpensikte. Det skjer ikke hver dag. Og jeg fikk en forklaring på «horehus». «Ropte jeg det mamma?» sa hun lattermildt. «Da tøysa vi bare for det var gisselhuset hun var i. Men vi bruker egne tullenavn i spillet for å forklare hverandre fort!» Det hadde jeg gått glipp av om jeg hadde latt ryggmargsrefleksen kjøre showet og sagt nei.

Jeg har respekt for aldersgrenser og vurderingen bak. Men jeg vet også at hun ikke blir voldelig av dette. Selv om mediene vil ha oss til å tro noe annet når de løfter fram historier om ensomme, asosiale ulver som møter opp på skolen med våpen og skyter ned sine medelever og lærere. Og skytespill får skylden. Fremstillinger som dette bygger oppunder vår frykt for dette ukjente fenomenet gaming. De er noen luringer disse journalistene som ikke gir oss hele historien bak hendelsen. For som oftest er det et brutalt symptom på andre underliggende problemer de burde fått hjelp til å håndtere.

Dette handler, som alt annet i livet, om å finne balanse. Balanse mellom gaming og andre aktiviteter. Ikke bare knyttet til tid brukt på spill kontra andre ting, men like mye å kunne glede seg over andre opplevelser. Barn og ungdom trenger hjelp til å finne den balansen, og jo yngre de er jo mer hjelp trenger de.

Vil jeg anbefale 12-åringer å spille spill med 18-års aldersgrense? Nei, men aldersgrenser er ikke lovpålagt i Norge; de er veiledende. Det er et godt utgangspunkt å lytte til anbefalingene, samtidig som hver enkelt må gjøre vurderinger for hva som er riktig for sine barn.

Barn er forskjellige med tanke på hvordan de tar til seg instruksjoner og hvordan de mestrer de ulike oppgavene som er tiltenkt spillet. Videre har barn store variasjoner i hva de blir berørt av og hvor sårbare de er. Det er en fin mulighet til å få en god dialog med ungdommen din om deg og dine verdier, og hva som er viktig for deg som forelder.

Du må bare være åpen for at du må ta en holdning- og verdidiskusjon med deg selv, som for øvrig kan føre til interessante oppdagelser og selvutvikling. Og så må du ha troen på at det blir folk av gamerne våre. Skikkelig bra folk.

Camilla Lynne Bakkeng
Fagleder ved Akan kompetansesenter

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen