REFLEKSJON: Life v1.0
Refleksjon

Life v1.0

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Det er et av de mest utbredte spillene som finnes og kan med sin alder på flere millioner år skilte med en retrofaktor ikke engang Pong kan matche. Derfor tenkte vi det omsider kunne være på sin plass med en anmeldelse av et vilkårlig valgt eksemplar, brakt til oss fra den mediesky og nasjonalitetsløse utvikleren Evolution.

Negativt førsteinntrykk

Det aller første man biter seg merke i, er en altfor lang loadetid på hele ni måneder med svart skjerm og ingen venteunderholdning. Og som om ikke dette var nok, overfalles man deretter av en åpningssekvens som vil sende sjokkbølger gjennom selv de mest blaserte nerde-hjerner. Av hensyn til våre "normale" lesere må detaljene utelates, men med stikkordene blod, slim og kjønnsorgan er det bare å sette sin skitne fantasi i sving.

Greit nok med med en viss blikkfang-faktor, men dette vitner om en amoralsk og skruppelløs utvikler som åpenbart ikke bryr seg nevneverdig om å skåne publikum, eller imøtekomme sensurmyndighetene for den saks skyld.

Nuvel. Etter at tårene er tørket etter denne ilddåpen tar det også litt tid til å venne seg til karaktergalleriet, som i hvert fall innledningsvis behandler deg litt som en hjelpesløs newbie, med nedlatende og banale standardfraser og forutsigbare ansiktsuttrykk. Læringskurven er imidlertid overkommelig, og som et ledd i å bli kjent med kontrollsystemet, består de første utfordringene i tilsynelatende meningsløs risting i underlige, udefinerbare gjenstander med rare lyder.

Likevel er dette, urovekkende nok, svært morsomt. Utvikleren er riktignok anonym, men her lukter det smal, japansk kreativitet i fri dressur. I hele den første fasen av spillet veiledes man for øvrig av en obligatorisk treningsmodus som er kløktig integrert i form av to masete men sjarmerende figurer som står til disposisjon gjennom nesten hele spillet som en valgfri tutorial om behovet skulle melde seg.

Underholdende førstedel

Den innledende delen av spillet har et lineært preg med få valgmuligheter og begrenset bevegelsesfrihet. På den positive siden gir dette en myk start, og dessuten finnes det mange og varierte underholdningskilder i de tidlige fasene, blant annet en rekke minigames man kan plukke opp og slå i hjel tiden med dersom hovedspillet skulle bli for kjedsommelig. En del av disse småspillene ser bisart nok ut til å etterligne hovedspillet mens andre er langt mer fantasifulle.

Ingenting å si på grafikken
Ingenting å si på grafikken. (Bilde: FreeDigitalPhotos.net)

Det finnes også her multiplayer-aktiviteter man kan bedrive med andre karakterer du treffer i spillet, først og fremst i opplæringsdelen. Disse virtuelle bekjentskapene oppstår dog litt tilfeldig og vilkårlig og kan ikke uten videre kanselleres.

Dermed savner man muligheten til å kunne foreta mer bevisste valg fra begynnelsen, særlig på grunn av den varierende kvaliteten på karakterdesignet og AI’en, samt at man ikke kan forutsi hvem som er medhjelpere og hvem som er fiender. Men som en kompensasjon for fraværet av omstartsfunksjoner, som forresten ser ut til å være et grunnelement i spillmotoren, øker antall valgmuligheter drastisk senere i spillet, noe som også øker vanskelighetsgraden betydelig. Spillets arkade-tilsnitt dreier altså mer i retning av sanntidsstrategi underveis, om du vil.

Komplisert og utfordrende

Men man må likevel belage seg på en vedvarende opplæringsmodus som ofte fremstår som poengløs og cut-scene-aktig, særlig fordi man mesteparten av tiden reduseres til passiv tilskuer, overlatt til svært vekslende AI-progammering.

Febrilsk, men dessverre nytteløs, hamring på Escape-knappen må påregnes under denne langtekkelige sekvensen. På den positive siden får man gode hint og en gjennomgang av spillets regler som kommer godt med senere, om man orker å følge med. I tillegg bidrar denne fasen til å skape forventinger, nysgjerrighet og oppdagelseslyst, men denne effekten er antakelig utilsiktet.

Men, etter en stund løftes det endelig på sløret, og frem stiger en majestetisk spillverden med uoverskuelig detaljrikdom. Et svimlende omfattende sandkassespill med et utall mulige spillestiler og potensielle hendelsesforløp åpenbarer seg og gjør at man må trekke pusten dypt et par ganger før man stålsetter seg for en tilsynelatende uendelig hinderløype av skjebne-avgjørende valg.

Tetris på høyeste vanskelighetsgrad er ingenting i forhold til dette, og det hele virker nesten som en ond spøk fra en kompromissløs og lunefull utvikler. For å gjøre det hele litt mer overkommelig har man to hovedmoduser å velge mellom som låses opp etter at opplæringsdelen er komplett, nemlig "aktiv" og "passiv", som erstatter de konvensjonelle vanskelighetsgradene man ellers finner i spill.

På grunn av den noe slurvete programmeringen bak opplæringsfunksjonen vil nok mange være tilbøyelige til å velge "passiv", som er den enkleste modusen. Denne er tilpasset defensive casual-spillere med en tilbakelent spillestil, og innebærer primært unnvikelse av valg og utfordringer for raskere og enklere progresjon.

Prisen for dette er imidlertid verdifulle XP-poeng som trengs senere for å kunne utnytte spillets fulle potensiale. Det går for øvrig heldigvis an å bytte modus underveis, noe som anbefales dersom du føler deg skikket, for den aktive modusen gir langt mer tilfredsstillelse og mestringsfølelse i bytte mot vanskeligere og stadig hyppigere oppgaver.

Vanvittig detaljnivå. Og alt er interaktivt!
Vanvittig detaljnivå. Og alt er interaktivt! (Bilde: FreeDigitalPhotos.net)

Og antall oppgaver og delmål er mildest talt imponerende. Det hele forenkles dog av det intuitive og 100 prosent grafiske brukergrensesnittet, kontrollsystemet og den perfekte og forutsigbare fysikkmotoren, men likevel er all statistikk, parametre og barometre fullstendig sømløst og usynlig integrert.

Det finnes heller ingen HUB som gir deg nødvendig informasjon og ei heller noe form for menysystem. Du spiller altså i en form for minimalistisk førstepersonsperspektiv som ikke bare tillater men oppfordrer deg til å rette all oppmerksomhet utad, og som gjør at progresjonen delvis skjønnsmessig må måles etter utholdenheten og evnenivået til spillfiguren din, som øker etter hvert som oppgavene gjennomføres.

Tilstanden til spillfiguren og selve spillfølelsen er altså i hovedsak det som bestemmer progresjonen, og ikke oppgavene eller delmålene i seg selv. En del av de andre spillfigurene du treffer på ser imidlertid ikke ut til å være av samme oppfatning, så her gjelder det å ikke la seg villede, men heller utnytte det iboende potensiale for egenprodusert spillmekanikk og underholdningsverdi som utvikleren så genialt har implementert i spillet.

Mange patcher kommer herfra, og du kan vanskelig unnslippe dem
Mange patcher kommer herfra, og du kan vanskelig unnslippe dem! (Bilde: Wikipedia Commons)

Mange hindringer

Jeg skal ikke ramse opp alle oppgavene, men den som du på et eller annet tidspunkt kommer borti nesten uansett er den berømte "karrierestige-klatringen", som i seg selv består av flere delmål og interessante karakterer med nok en gang varierende AI.

For å kunne starte på denne oppgaven må man først gjennom en fase preget av kjedsommelige og forutsigbare dialogsekvenser som spillets manusforfattere helt klart kunne gjort en bedre jobb med. Etterpå må man etter beste evne forsøke å pugge og tilpasse seg diverse motstanderes egenskaper og stadig skiftende angrepsmønstre. Spillere som har omfattende erfaring fra bosskamper eller adventure-spill vil ha en fordel her.

Det er i det hele tatt mange spillfigurer å forholde seg til, som gjør at spillet av og til kan fortone seg som et multiplayer-spill. Men, som Battlefield 2-kjennere sikkert kan skrive under på, så er lagspilleres lojalitet ofte svært betinget, så det sikreste er å holde seg til singleplayer-modusen så langt det er mulig. Unntak kan selvsagt gjøres for tillitsverdige klan-medlemmer.

Det ser for øvrig ut som om mange ikke helt klarer å akseptere det unike konseptet i spillet, som kombinerer et massivt detaljrikt, ikke-lineært og simpelthen fantastisk spilldesign med et tilsynelatende fravær av et overordnet mål og hensikt.

Og når spillet heller ikke er vedlagt noen instruksjonsbok, har flere uavhengige programmerere sett sitt snitt til å laste opp diverse patcher i et forsøk på å tilføre spillet et element av mening og helhet. Patchene kamufleres ganske godt i spillet og kan f.eks. manifistere seg som personer, bøker og bygninger.

Patchene kan ta form av diverse
Patchene kan ta form av diverse "items" man kan plukke opp. Eller la være. (Bilde: sxc.hu)

Patchene kan inneholde tips og hint om hvordan spillet bør spilles, forsøksvise utbedringer av spilldesignet etc. Man finner også forslag til kreative bakgrunnshistorier og til og med også "spoilere" i forbindelse med hvordan spillets sluttsekvens vil utarte seg, samt forførende løfter om en sterkt forbedret oppfølger.

Alt dette lukter litt av PR-kåthet og et ønske om dominans og makt gjennom å prøve å hacke seg inn på spillfiguren din, men ikke desto mindre har patchene og deres utgivere massevis av entusiastiske fanboys. Enhver står imidlertid fritt til selv å ta stilling til patch-makerne sin integritet.

For umettelige FPS-fantaster kan det nevnes avslutningsvis at spillet også inneholder en militærfunksjon, men denne vil jeg faktisk fraråde å benytte seg av. På slagmarken har du nemlig bare én sjanse, og alle muligheter for aimbot eller wallhack er effektivt eliminert, samt at selve kampsystemet er litt for detaljert og vilkårlig.

Og selv om du skulle gjøre det bra, klarer man uansett ikke å rikke ved default-innstillingene til den militære maktbalansen i spillet, og motstanderne er som regel kjipe campere som gjemmer seg i huler i ensformige ørkenlandskaper og som kverkes med høyteknologiske avstandsvåpen. Men man kan selvsagt alltids prøve seg for underholdningens skyld, så det er positivt at man har muligheten.

Konklusjon

Mot slutten av spillet merker man dessverre en drastisk reduksjon i kvaliteten til både grafikken og lyden, noe som må sies å være et lite antiklimaks. Det veies likevel opp av den vanvittig omfattende spillbarheten, og uavhengig av hvordan man gjør det med delmålene, ligger det masse spilleglede i oppdagelsene og i den fascinasjonen og inspirasjonen man henter fra kompleksiteten og mulighetene.

Og med tanke på at utvikleren har brukt mange hundre millioner år med prøving og feiling og at sannsynligheten for spillets tilblivelse faktisk er forsvinnende liten, er det jo i realiteten et privilegium simpelthen å få anledning til å spille det. Og alt spillet har å by på, blir da en ren ekstrabonus, enten man klarer alle oppgavene eller ikke.

Anbefales på det sterkeste!

Kommentarer (106)

Forsiden akkurat nå

Til toppen