ANMELDELSE: Metro Exodus
(Foto: Deep Silver)

Vakker utflukt, men jeg savner metroen

Metro Exodus er unikt, selv om det ikke helt vet hva det vil være.

Nærmere seks år er gått siden vi sist lusket rundt i Moskvas nedslitte undergrunnsverden. Nå er Metro-serien endelig tilbake, med klare ambisjoner om å bli spillverdens beste og mest stemningsrike post-apokalyptiske epos. Det er det også farlig nær ved å bli, til tross for at ikke alt fungerer like perfekt.

Metro in my heart

Metro-serien er ikke overraskende kjent for å ha metroen, nærmere bestemt undergrunnssystemet i Moskva, som bakteppe for handlingen sin. I en verden hvor atomkrig truer med å utslette menneskeheten, er det i Moskvas t-bane-tunneler at et knippe stykke overlevende holder til.

Artyom, Metros hovedperson, har lenge ment at det eksisterer liv utenfor metroen, og endelig får han sjansen til å bevise teorien sin. I Exodus er det nemlig ikke metroen som står for handlingen lenger, men heller distinkte områder rundt om i Russland. Sammen med kjente og kjære tar Artyom gassmasken fatt, og bærer ut på et mørkt eventyr ulikt mye annet der ute.

Volga-elven. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

«Mørkt» er bare en av betegnelse på hva som befinner seg ute i villmarken. Banditter, slaveholdere, mutanter og fiendtlige beist venter alle på deg, og det samme gjør solfylte ørkener og lystomme kjellere. Sånn sett er det en imponerende mengde geografisk variasjon Metro Exodus bringer oss, og som bidrar til at spillet føles vesentlig større enn de forrige.

Om du foretrekker metroens mørke tunneler fremfor kaspiske atom-ørkener, vil du nok dessverre bli skuffet. For selv om det er tøft hvor åpen og variert Metro Exodus er, klarer jeg ikke stoppe å kjenne på savnet av metroen. Det var noe eget og klaustrofobisk ved undergrunnssamfunnet som, til tross for visse seksjoner, Metro Exodus ikke helt klarer å leve opp til.

Artyom og venner

I Metro Exodus er målet å finne et godt sted å bo. Sammen med sin kone Anna, svigerfar og general Miller og resten av laget, forsøker Artyom så godt han kan å bane seg vei gjennom Russlands ugjestfrie landskap. Denne reisen foregår via et gammelt tog, som også er stedet hvor mange av spillets dypere og roligere sekvenser foregår. Toget fungerer godt som et pust i bakken og en pause fra høy puls og skremmende fiender.

Gjengen samlet, på godt og vondt. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Spillet byr på det vi kan kalle en semi-åpen verden, hvor de forskjellige områdene er delt inn i seksjoner bundet sammen av toget. I tillegg følger de fortellingens gang, så om du leker deg rundt i ørkenen kan du ikke reise tilbake til den kalde Volga-elven du var ved for litt siden. Seksjonene passer Metros fortelling godt, og følelsen av å besøke et nedbrutt og lovløst land er alltid tilstedeværende.

Spillet fokuserer gledelig nok mye på dialog og progresjon gjennom samtaler, men Artyom selv sier ikke et eneste ord, bortsett fra som en fortellerstemme i lasteskjermene. Dette er et tydelig kunstnerisk grep gjort av utviklerne, et grep som dessverre ikke fungerer. Å høre på kona Anna dele det hun har på hjertet er vakkert og gjør at Metro på mange måter minner meg om de nye Wolfenstein-spillene; hardbankede eventyr med en noe myk og menneskelig kjerne. Dessverre blir ikke disse scenene like troverdige ettersom Anna tilsynelatende ikke har noen å dele ordene sine med, utenom en stum dukke. Jeg hadde elsket å høre hva Artyom hadde fortalt Anna om han bare kunne snakke, eller hvilke samtaler man kunne hatt med resten av mannskapet eller folk man møtte utenfor togets lune vogner.

Anna er den beste figuren i spillet. Her sett i Artyoms rom på toget. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Utenom dette triste grepet (som er blitt gjort på samme måte som i de forrige spillene), blir fortellingen fortalt på en god måte. Det er alltid et driv og en følelse av å måtte komme seg videre, noe som bare blir sterkere når skummelt og farlig blir skumlere og farligere.

Herlig skyting, middelmådig utforskning

Metro er tungt, vakkert og forsøker så langt det lar seg gjøre å være realistisk samtidig som det bevarer moroa. Når det kommer til skyting og mekanismene knyttet til tilpasning av våpen, gjøres dette på en utmerket måte.

I ørkenen kan man heldigvis komme seg frem med bil. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Våpen og våpendeler sankes fra fiender i villmarken, og kan settes sammen, oppgraderes og renses via «worktables», spesielle tilpasningssteder man finner blant annet på toget. Systemet er enkelt og krever ingen ressurser bortsett fra de faktiske delene, men heldigvis gjør ikke det enkle systemet at ting blir kjedelig. Tvert imot bevarer det flyten, og gjør at man ikke blir tvunget til unødvendig «kverning» av fiender og lignende aktiviteter. Spillet føles også hakket mer realistisk når det man trenger for å bygge på våpenet sitt er de faktiske delene.

Om ikke det visuelle er nok til å ville benytte seg av våpnene, er måten man bruker dem på alt jeg trenger for å ville venstreklikke (les: skyte som pokker). Våpnene føles sterke, de høres rett og slett digg ut, og lite sitter like godt som et realt hodeskudd. Likevel er det ofte lurt å være på den snikete siden, for man kan komme seg helskinnet gjennom mange seksjoner og likevel få med seg skattene – og kanskje til og med spare ammunisjon og uskyldige folk i samme slengen. I tillegg er det flere slutter i dette spillet avhengig av hva du har gjort, og jo flere drap du har på rullebladet, jo mer sannsynlig blir det at du får en trist slutt. Det vil jeg ikke anbefale å prøve på, med mindre du liker dystre slutter.

Skulle ønske jeg hadde flere valg. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Metro er et ganske så annerledes spill nå som det er mer åpent, men dessverre er ikke alle endringene positive. Bevegelsene er trege og en smule «clunky» når det kommer til hopping og annen akrobatikk, og sammen med figurens tyngde gjør ikke dette seg spesielt godt i åpne landskap. I det hele tatt minner mye av Metro Exodus – bortsett fra skytingen – litt om en uferdig demo, som ikke helt er klar til å bli lansert ennå. Det merkes ikke kjempegodt, men det er lett å føle at kontrollene ikke er like enkle å ha med å gjøre som andre store skytespill der ute. Det tror jeg har mye å gjøre med at systemet som opprinnelig var ment for trange tunneler og lite spillerom nå er blitt eksportert ut i en stor, semi-åpen verden. Frustrerende blir det også når man går saktere gjennom busker, eller blir fanget i noen sprekker betong.

Fælt og vakkert på samme tid. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Samtidig gjør denne tregheten og den åpne verdenen at spillet mister noe av sjarmen forgjengerne brakte med seg. Åpne verdener er noe «alle» gjør for tiden, og selv om det ikke er en dum ting i seg selv, var det noe helt eget i det Metro-serien gjorde med Moskvas undergrunn. Metro Exodus er rett og slett for stort for sitt eget beste, spesielt når man teller med de trege kontrollene. Det blir dessverre heller ikke like mange engasjerende øyeblikk som jeg skulle ønsket, til tross for at pulsen ofte er høy.

Å, Russland. Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dessuten er ikke systemet med samhandling med banditter laget godt nok. Kort oppsummert kan du drepe banditter du møter på i villmarken, men av og til vil de også overgi seg. «Kult!» tenker jeg først, i håp om å få visse betydningsfulle valgmuligheter. Men det eneste jeg kunne gjøre var å velge mellom å slå dem bevisstløse, eller drepe dem. Ikke spesielt betydningsfullt. I det hele tatt er dette alt man gjør i Metros åpne verden. Du dreper banditter og monstre, stjeler ammunisjon og finner nye gjenstander, men jeg skulle ønske det var mer til opplevelsen. Man kan redde slaver og gjøre andre ting gjennom spillets sideoppdrag, men jeg savner flere valg og unike spillmuligheter. Slik som det er nå, er hovedoppdragene den eneste grunnen til at Exodus blir givende.

Det er kult med fysiske kart som fjerner mini-kartet! Foto: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg er imidlertid en stor tilhenger av alle småtingene Metro Exodus gjør så bra, som hvor mye utstyr man har med å gjøre, og alle animasjonene man får med seg selv om man tross alt bare spiller i førsteperson. Å tre på en gassmaske og skifte ut luften er intenst, og å måtte fyre opp en lighter for å brenne spindelvev er skremmende fordi man ikke kan sikte med våpenet sitt. I tillegg må man lade opp lommelykten sin når den går tom for energi, og det er stilig å se at man tar av og på night vision-hjelmen når det trengs. «Quality of life»-animasjoner som dette gjør at Metro virker en hel del mer virkelighetsnært enn andre skytespill hvor dette gjerne skjer øyeblikkelig.

Konklusjon

Metro Exodus er en opplevelse som heldigvis overrasker og gleder mer enn det skuffer. Russland er gjengitt så vakkert som mulig, med slående vakre nattehimler og skremmende sandstormer. Å dra ut på reise med Artyom enda en gang har vært spennende, skremmende og trist, med enkle varme lyspunkter nå og da.

Metros tyngde og detaljnivå er det beste ved opplevelsen. Med hodetelefoner får man et herlig lydbilde når man tar opp lighteren, pumper lykta eller lader geværet. Å være en av Moskvas siste overlevende er definitivt en spesiell opplevelse som du ikke vil få i andre spill. Dessverre er denne tyngden med på å gjøre at Exodus føles som om det ikke helt vet hva det vil være. Tunge systemer befinner seg nå plutselig på åpen mark, hvor stramme kontroller og raske bevegelser ofte gjør seg best. Verre blir det også av at å bli angrepet av mutanter ofte er mer irriterende enn intenst og spennende mens man utforsker omverdenen. Dermed virker det som om ambisjonsnivået til utvikler 4A Games har vokst hakket raskere enn teknologien, slik at Metro Exodus ikke føles helt like oppdatert fra forrige spill som det burde.

Likevel byr spillet på en så unik, fæl og intens versjon av post-apokalypse-sjangeren at enhver tilhenger av nevnte sjanger vil kunne finne noe de er glad i her. Det gjorde i hvert fall jeg. 

Metro Exodus er tilgjengelig på PlayStation 4, Xbox One og Windows PC (testet). 

Vurdering

"Unikt og engasjerende, tross nedturene. "

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen