Ja, hva skal egentlig barna spille? Som spilljournalist er dette et spørsmål jeg stadig får servert, og jeg svarer så godt jeg kan. Men det som ofte slår meg er hvor lite enkelte foreldre egentlig vet om spill som medium.
Ikke misforstå meg, jeg setter stor pris på de som faktisk spør, fordi det betyr at de tar seg bryet med å sette seg inn i hva som egner seg for deres håpefulle og ikke. Det er ikke de jeg har en høne å plukke med i dag.
De som bekymrer meg, er derimot de som bare rasker med seg titler fra spillhylla, uten å egentlig se nøyere på hva det er de kjøper.
Når det stadig ropes varsko i media om barn og spillvold, fremstår det ganske absurd for meg at enkelte lar sine mindreårige barn spille omtrent hva som helst.
Ikke send barna i krigen
Rett som det er hører jeg om tiåringer som får spille for eksempel Call of Duty-spillene. Hvorfor? Lar de samme foreldrene tiåringen sin se filmer med 18-årsgrense, eller er det bare når 18-årsgrensa dukker opp på et spillomslag at den blir oversett?
Det finnes absolutt spill som kun bør spilles av «voksne», og Call of Duty-serien er blant disse. I innhold og tematikk er disse spillene såpass utenfor hva det er forventet at en tiåring har innsikt og modenhet til å bearbeide.
Merk at dette gjelder barn. Så lenge det er snakk om mentalt friske, modne mennesker som spiller har jeg ingen innvendinger mot verken Call of Duty-serien eller andre spill med voksent innhold. Hittil har ingen forskning klart å bevise at vold i spill er skadelig for denne gruppa, og som ivrig spiller selv omfavner jeg spill både med voldsinnhold og mer fargerike, hjernetrimbaserte lekne varianter.
Men barn bør skånes for underholdning som er beregnet på eldre aldersgrupper.
Les på omslaget
La meg si det med en gang: Aldersmerking settes på spill for å veilede forbrukerne. De gir en pekepinn på hvilket modenhetsnivå man bør være for å kunne prosessere innholdet i spillet. I tillegg til aldersmerkingen vil spillene også være merket med ikoner som indikerer hvilken type innhold du finner i spillet; om det for eksempel er vold, seksualitet eller banning.
Med andre ord vil du ved å kikke litt nærmere på spillomslaget fort få et visst inntrykk av om spillet er egnet for barnet ditt eller ikke. Og den avgjørelsen er selvsagt helt og holdent opp til deg.
Hvis du for eksempel har en 14-åring hjemme, kan det fort være at vedkommende ville taklet spill med 15-årsmerking uten problemer. Likeledes kan en 16-åring absolutt være mentalt moden nok til å kunne spille 18-årsmerketspill. Du kjenner barnet ditt best.
Men noen ganger får jeg inntrykket av at mange ikke-spillende foreldre rett og slett putter alle spill i samme bås. Fordi det kommer i et spillomslag, er det automatisk barnevennlig – det kan i det minste virke som at det er tanken enkelte gjør seg. De kunne ikke tatt mer feil.
Antagelig, for å si det på godt norsk, preiker jeg til koret her. Du leser nå en bloggpost på en spillside, og sannsynligheten er stor for at du er veldig klar over at et spill kan være vel så ulikt fra et annet som en Disney-klassiker er fra den nyeste Tarantino-filmen.
Dersom du har barn, har du antagelig også gjort deg opp noen tanker om hvilke spill du syns egner deg for poden din.
Press fra kamerater
Nå har ikke jeg barn selv ennå, men jeg ser for meg at det kan bli en interessant kamp når arvingen en gang kommer i skolealder og vi må forholde oss til andre foreldre og deres regler. For nytter det egentlig å være streng på hjemmebane dersom sneipen kan spille det nyeste voksenspillet hos klassekameraten?
Hvordan møter man egentlig det uungåelige argumentet «Men alle de andre får lov»?
Svaret er kunnskap.
Hvis foreldrene selv ikke har oversikten og dermed kun forholder seg til det poden sier, som tross alt har hørt på skolen at «Call of Duty er dritkult!», er det ikke så enkelt å tilby fullgode alternativer. Dersom foreldrene derimot tar seg tid til å sjekke hva slags mottakelse spill har fått blant anmeldere og spillere generelt, vil det derimot være en smal sak å tilby arvingen gode og samtidig alderstilpassede spillopplevelser.
For det finnes virkelig et hav av fantastiske spill der ute som bør kunne glede både liten og stor. Plattformsjangeren er for eksempel proppfull av dem. Eventyrspill finnes det også nok av.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til å komme med bombastiske påstander om barneoppdragelse, all den tid jeg ikke har hatt anledning til å teste ut ting selv. Men jeg har et håp om at ved å aktivt ta en del i spillhverdagen til poden, vil jeg kunne vekke begeistring også for spillene som kanskje ikke er like fulle av gørr og voksne temaer.
La barna spille
For det finnes svært mange, gode grunner til at man absolutt bør oppmuntre de håpefulle små til å spille. Forskning viser blant annet at spilling bedrer koordinasjonen mellom hender og øyne, samt finmotorikk, noe blant annet kikkehullskirurger vet å utnytte til sin fordel.
I tillegg gir spill den logiske sansen en real treningsøkt. Barn som spiller vil gjennom prøving og feiling lære seg å resonnere seg frem til løsningen på ulike problemer.
Dersom du har en datter, viser undersøkelser at det faktisk slår positivt ut på familietilknytningen hvis du, spesielt hvis du er far til datteren, tar deg tid til å spille sammen med henne.
Det er verdt å merke at disse positive effektene ikke nødvendigvis oppveier de negative dersom spillingen overdrives, men du behøver altså ikke ha dårlig samvittighet for å la poden spille en time nå og da.
Kanskje du til og med kan bli med selv?
