Donkey Kong: Jungle Beat

Etter at Nintendo bestemte seg for å gi ut den japanske særegenheten Donkey Konga i både USA og Europa i fjor, har vi ventet på enda fler muligheter til å tromme oss gjennom spillopplevelser. Donkey Kong: Jungle Beat er det første spillet som skal hjelpe oss i kampen mot abstinensene, og tar oss med tilbake til Donkey Kongs plattformverden. Tidligere beskrevet som en svært usympatisk og kranglevoren gorilla, klarte herremannen i brun pelsdrakt å overbevise oss om at han også hadde sine mer heltemodige sider. Figurgalleriet har blitt utvidet i alle himmelretninger, og Donkey Kong har etter hvert utviklet seg til et eget, selvstendig persongalleri.

Det er imidlertid hyggelig å kunne hilse på en gammel traver nok en gang, og vi hadde det overraskende morsomt når vi kunne klappe og klaske av gledens lyst i det forrige spillet. Med et slikt utgangspunkt, er det ikke rart at forventningene oppjusteres en smule. De tidligere plattformspillene i Donkey Kong-universet kan definitivt regnes som gode bidrag i sjangeren, og Nintendo har heldigvis aldri vært spesielt redde for å prøve ut nye ting. Jungle Beat er et spill hvor man prøver seg på noe nytt, men denne gang hovedsaklig på kontrollfronten. For selv om vi har sett mange utradisjonelle spillkontrollere opp gjennom årene, har det vært særdeles få forsøk på å få disse kontrollerene inn i nye spillsjangre. Nå er det imidlertid på tide å finne fram bongotrommene igjen.

Vridde vaner
Spillet er bygd opp som et tradisjonelt plattformspill, men på grunn av kontrollskjemaet må de mest avanserte og ambisiøse brettutformingene utgå. Dette er ikke noe som plager deg spesielt underveis, ettersom det fysiske designet er meget godt gjennomført. Kombinert med et godt fungerende programmatisk kontrollsystem, føles apekatten overraskende kontrollerbar. Problemet er bare det at plattformspill er den mest innarbeidede sjangeren i vårt kjente univers, og frustrasjonen blir ekstra stor dersom vi føler at det er kontrollegenskapene sin feil at ting går galt. Selve spillet fungerer utmerket kontrollmessig, men i det jeg setter deg ned for å spille et plattformspill, er det tusen ting jeg allerede har godt innarbeidet i fingerene. Dette handler ikke om en misnøye med å prøve noe nytt, men snarere med at frustrasjonsnivået blir så mye større over at jeg ikke lenger synes jeg får gjort det jeg vil.

Spillflyten blir en smule ensformig når jeg i utgangspunktet kun har tre "knapper" tilgjenglig (venstre, høyre og klapp). Vi mennesker har heldigvis blitt mestre på å kontrollere langt flere ting på en gang etter hvert, og presisjon i spillkontrollere har blitt perfeksjonert gang på gang. Så da går vi tilbake til tre digitale knapper og sender 20 års tradisjon på båten. Ja, det er bongotrommer, men nei, det er ikke så genialt å spille med. Man føler at det hele blir brukt som en vanlig spillkontroller, og det at det faktisk er et sett trommer man sitter med i hånda, ikke lenger spiller noen rolle. Rytmebruken i spillet er tilnærmet minimal, og det er dessverre trist. Det hadde vært mye morsommere å spille Donkey Kong Jungle Beat om rytmeaspektet hadde gjennomsyret spillet i langt større grad enn det gjør i dag.

En, to, tre, fir!
Rytmesans og evne for timing kommer fortsatt godt med, ettersom spilleren kan bygge opp ulike kombinasjoner underveis. Ved å ikke berøre bakken over større avstander klarer du stadig vekk å samle flere og flere bananer, og enkelte av disse hindringene er lagt opp etter et forholdsvis rytmisk mønster. Det blir imidlertid alt for lite, og når man først har muligheten til å plassere et par bongotrommer i hånden på en spillinteressert, bør man utnytte det for alt det er verdt. Det gjør man dessverre ikke, og dermed blir man heller sittende og drømme om å spille et skikkelig gjennomført plattformspill.

Donkey Kong angriper personer ved å klappe, og utløser med dette en sjokkbølge som svimeslår det meste innenfor rekkevidde. Samtidig kan samme sjokkbølge også samle inn bananer og andre godsaker til deg, med den ekstra bonusen at de er mer verdt enn om du hadde samlet de på vanlig måte. Skal du samle et absolutt maksimalt antall bananer, blir oppgaven en god del vanskeligere. Og det er der den største styrken til dette spillet ligger, det hele blir en konkurranse med deg selv for å se hvor mange bananer du klarer å samle sammen.

Bananrabalder
Etter endt bane rangeres innsatsen din i forhold til forventet innsats, og du tildeles en gull-, sølv- eller bronsemedalje. Valøren avgjøres etter antallet bananer, og skal du klare å sette deg selv i respekt, er det selvsagt kun gull som er godt nok. Da bør du nok klare å få på plass de fleste grunnleggende kombinasjonene, og samtidig holde hodet høyt hevet på spillestil underveis. Etter hvert som banene må bite i gresset og du sanker en medaljesamling på lik linje med Bjørn Dæhlie, åpner det seg stadig nye utfordringer for en erfaren trommespiller som deg selv.

Lengden av spillet er dessverre skuffende, og jeg klarte fint å komme meg gjennom alle banene på en kveld. Den største utfordringen er å holde ut lenge nok med såre håndflater fra all trommeklaskinga. Sjefskampene er tradisjonelle og enkle, og det gjelder bare å finne hver enkelt sluttkarakters til tider meget opplagte svakhet. Banedesignet er tradisjonelt og forholdsvis uinteressant, og det er først i det sceneteppet begynner å lure over hodene våre at banedesignerene har gjort det hele mer interessant. Det er ingen grunn til å være så tradisjonell i utvalget sitt som det man har vært her, ettersom man alikevel har kastet alle kjente kontrollsystemer på båten.

Bompibom
Musikken burde spille en viktig rolle i et spill som baserer seg på en trommekontroller, men det er dessverre ikke tilfellet her. Det fungerer, men det er stort sett der det stopper. Man sitter ikke igjen med tanken om at man har vært med på en stor musikalsk opplevelse, og rytmeelementet mangler dessverre en markant posisjon. Det kunne vært bedre, og opplevelsen kunne vært større. Godkjent, men den eneste grunnen til at g-en blir stor her er fordi den er først i setningen.

Spillet har overhodet ingen flerspillerdel, og det er definitivt en svakhet i et spill med et så spesielt kontrollskjema. Den virkelige gleden med Donkey Konga kom for min del først når man spilte spillet med mange andre, og det er et definitivt savn her. Repetive elementer gjør seg også mye bedre når settingen rundt kan endre seg konstant, og det er miljøet som er den virkelige drivfaktoren. Donkey Kongs signatur hadde gjort seg bedre her med en gjennomtenkt og gjennomført flerspillerbit.

Konklusjon
Donkey Kong: Jungle Beat er et morsomt forsøk på å gjøre noe nytt i en sjanger som ofte har hatt tendenser til å sette seg fast i sine egne spor. Baneutformingen blir dessverre ensformig, og man har ikke turt å forsøke seg på litt viltre kombinasjoner og spennende hindringer før det er slutt. Spillet er en gjennomsnittlig opplevelse, men er alt for kort til at det blir dratt fram mange ganger i ettertid. Her bør du definitivt tolke det hele som en ren bonus og ta det med på kjøpet når du kjøper deg flere trommer til Donkey Konga. Flerspillerbiten, rytmefølelsen og den virkelig nye opplevelsen mangler, og det hele blir gammelt litt for fort.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen