Anmeldelse

Splinter Cell: Pandora Tomorrow

Oppfølgeren til det legendariske snikespillet Splinter Cell er endelig å finne på PlayStation 2. Ubisoft har brukt god tid på utviklingen av Splinter Cell: Pandora Tomorrow, som har et hav med forventninger å innfri.

Side 1
Side 2
Side 3

Ingen rask tur i parken Spillet er, ikke uventet, ganske komplisert og gjennomtenkt. Her greier du ikke pløye gjennom spillet så fort som mulig, det har utviklerne i Ubisoft sikret seg. Det er absolutt påkrevd å bruke list ved å snike seg avgårde. Forbered deg på å dra frem den store krukken med tålmodighet og smør på kraftig, ellers kommer du altså ingen vei. Om en så må snike den samme veien forbi den samme sensoren 10 ganger, må en akseptere denne tidkrevende prosessen. Ingen vits i å prøve å spare tid, dette vil ikke fungere. Dessuten ligger mye av spillets sjarm i de nervepirrende øyeblikkene der man må trå så forsiktig som mulig. Bevegelses-sensorer og lydvare fiender vil kjapt få ferten av deg og sende deg tilbake til start. Det er tross alt sniking som er spillets hovedtema, så hold deg i kulissene og unngå å bli oppdaget.

Oppdragene går ut på å komme seg til en nøkkelperson, samle den informasjonen man søker og komme seg ut igjen. Det finnes som oftest flere veier til målet, men den beste og mest ettertraktede er å være like usynlig og lite merkbar som et spøkelse. Spillet er krevende og driller deg til perfeksjon.

Det hjelper lite å stole på flaksen, for alle oppdrag må gjennomføres grundig og punktlig, angrep og bevegelser må måles og kalkuleres. Alle menn som legges flate, enten levende eller døde, må gjemmes, slik at andre ikke vil finne dem. Det er som i sjakk, ha alltid dine neste trekk planlagt. Fiendene er etter deg og finner deg fort om du ikke har en plan. Blir man oppdaget må en ty til sterkere midler og trekke frem pistol eller gevær. Det kan iblant bli litt irriterende at skytevåpnene ikke fungerer som forventet, for det spesialutviklede geværet kan være knotete å manøvrere og pistolen virker best som lyspæreknuser.

I løpet av et oppdrag har man tre sjanser å gå på før oppdraget avlyses. For hver gang ens handlinger blir oppdaget går alarmen, og ved tredje gangen er det slutt. Det som utmerker seg i dette spillet er at vaktene opererer etter et eskaleringsprinsipp. Ved første alarm blir vaktene kun observante på at det muligens kan finnes en fiende i nærheten. For sikkerhets skyld tar de på seg skuddsikre vester og går en rask tur for å sveipe området.

Ved andre gangs alarm tar styrkene på seg hjelmer og de blir mer nøyaktige i sine søk. Nå vet de nemlig at noe eller noen lusker der ute og de blunker ikke to ganger før de peprer deg med kuler. Ikke bare er det vanskeligere å gjemme seg fra dem, det blir også vanskeligere å drepe dem. Heldigvis kan man alltid stole på et godt, gammeldags hodeskudd. Lagringen går automatisk når man tar seg til nye områder og oppdrag.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden