ANMELDELSE: Godfall

Alvorlig lekker PlayStation 5-moro

Godfall har alt som skal til for å være et fremragende actionspill, men snubler på oppløpssiden.

Lanseringen av nye konsoller er som regel en keitete periode for mange spillutviklere. Tradisjonelt sett har det alltid vært litt vanskelig å vri hodet rundt nøyaktig hva de nye konsollene kan klare å prestere og hvilke ideer som er gjennomførbare, og som følge av dette har begrepet «lanseringsspill» endt opp som en slags betegnelse på mindre vellykkede spill.

Det er som oftest ikke snakk om dårlige spill, men i stedet bare helt ålreite opplevelser som har en del spennende funksjoner, men som deretter mister den såkalte piffen. Typiske eksempler er Ryse: Son of Rome, Red Steel, Knack og nå dessverre også Godfall.

Spillet har likevel et spennende utgangspunkt, og det er egentlig ganske mye å like når man først kommer et stykke ut i Godfalls grunne fortelling.

Interessante figurer på et syltynt eventyr. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Bleik fortelling

Vi spiller som Orin, en mektig kriger fra et fargerikt fantasy-univers som etter litt om og men blir forrådt og etterlatt for å dø av sin bror, Marcos. Det har seg nemlig slik at Marcos har fått et aldri så lite snev av storhetsmani, og nå tror han har det som skal til for å bli en vandrende gud. Dette kan man selvfølgelig ikke ha noe av, og slik har det seg at Orin må samle kumpaner, lete etter «loot» og bryte med truende sjefsfiender for å stagge brorens planer.

Premisset er med andre ord en alminnelig og litt bleik hevnfortelling, men utførelsen er om mulig enda mer slepphendt. Her går det for det meste i nokså kjedelige samtaler mellom Orin og de to medhjelperne han plukker med seg på reise gjennom spillets forskjellige riker, mens magiske ord og uttrykk slenges rundt på måfå.

Spillet benytter seg av det motsatte av «show, don't tell».

Spillet gjør sitt beste for å forklare det mest grunnleggende, men benytter seg dessverre av det helt motsatte av «show, don't tell», med store doser enkel eksposisjon og bukkhopping underveis. Figurene som står i sentrum er interessante nok i og for seg selv, men manuset bærer preg av alt skal gjøres så enkelt som mulig. Som et resultat mangler fortellingen både dybde og engasjement, og jeg kjenner at jeg bryr meg fint lite om det som foregår underveis.

Det samme gjelder også spillets univers som, til tross for å bestå av flere massive og fargerike omgivelser, egentlig er litt kjedelig i det store og hele.

Godfall er fint og fargerikt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Pent som få

Ikke for det, Godfall er et skikkelig lekkert spill som har plenty av strålende designvalg å skilte med. Universet er riktignok veldig typisk fantasy, med rustningskledde riddere, slangemonstre, digre sverd og skapninger fra mørkets tomrom i alle kriker og kroker, men den visuelle helheten er likevel slående vakker.

Her har ikke utviklerne spart på noe, hverken når det kommer til farger, kreativitet eller størrelsesorden. De tre rikene man besøker er dandert på hvert sitt unike vis: Enten man utforsker de mystiske korallene i vannriket; kaster seg hodestups gjennom eldgamle templer i jordriket; eller studerer rennende sand og sirlig detaljerte timeglass i luftriket, er det alltid noe spennende å se på. Dette gjelder også for figurene man snubler over og rustningene man selv kan ikle seg.

Er det dette som er «ray tracing»? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Spillet lar deg nemlig låse opp nye rustningstyper underveis i opplevelsen, og disse både ser og oppfører seg ulikt. De visuelle forskjellene er nok helt klart det store trekkplasteret, være seg man liker den bevingede «Phoenix», ulveskikkelsen «Hinterclaw» eller den sølvgrå «Greyhawk», men det har også en håndfull mindre påvirkninger på hvordan man spiller.

Klar for kamp

Én rustning gir deg for eksempel større sjanse for å sette fyr på fiender, en annen gir deg giftangrep, mens de forskjellige også stiller med ulike spesialangrep som kan aktiveres i kampens hete. Og her befinner man seg ganske ofte: Godfall beskriver seg selv som en «looter-slasher», og følgelig tilbringer man da mye tid med å «slashe» og hakke løs på hissige fantasy-beist.

I motsetningen til en god del av spillets andre aspekter, er kampsystemet både dypt og engasjerende, og det er her spillet henter brorparten av godviljen det får.

Slåssingen er nemlig meget solid. Dette er delvis takket være fremragende animasjoner og fortreffelig flyt; delvis på grunn av en lang rekke forskjellige mekanikker og elementer som alle er med å skape liv og røre.

En garde! Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Mye av det spillet gjør, har det adaptert fra andre steder, men det er likevel noe forfriskende ved hvordan Godfall tilnærmer seg mange av disse funksjonene. En litt typisk «stagger»-mekanikk får plutselig nye bein å gå på når man blant annet kan blende fiender hver gang man fyller på helse, mens det å time slagene sine blir langt mer tilfredsstillende når det følges opp av omfattende kombinasjonsangrep hvor hovedpersonen kaster våpenet sitt veggimellom.

I tillegg introduserer spillet noe jeg aldri har sett før i form av «soulshatter», en mekanikk hvor man bygger opp skade hos fienden med svake slag som man så må innkassere ved hjelp av et sterkt slag. Dette fører til at man stadig belønnes for å variere hvilke angrep man bruker, og dette, sammen med det enorme vellet av andre muligheter man har, gjør at det er veldig artig å fekte med mørkets lakeier.

Under ørkenens sol, i den brennende sand ... Foto: Espen Jansen/Gamer.no

«Loot» til besvær

Som seg hør og bør har man også en rekke andre gjenstander man kan ta med seg i kamp, både i form av formidable våpen, magifremkallende ringer og bannere som booster alt fra helse til angrepsstyrke. Det er med andre ord «loot» som står på menyen, og som så mange ganger før er det mer til bry enn til hjelp også her.

For ikke bare får man belønninger og utstyr når man beseirer sjefsfiender og når nye nivåer, men det kryr også av små og store skattekister, krukker og urner rundt omkring i verdenen. Disse er alle fylt til randen med diverse fargekodede godsaker og ingredienser man kan bruke for å oppdragere det man finner med, og følgelig koker det ned til et overveldende virvar av ressurshåndtering, bonuser og grønne og røde tall.

Jeg savner større variasjon.

Hver unike gjenstand har riktignok en liten paragraf som forteller litt om universet, folket og skikkene her, men det bøter på ingen måte for den møkkajobben det er å sortere, sammenligne og dynge utstyr man ikke trenger flerfoldige ganger i løpet av de drøyt ti timene det tar å fullføre spillet.

For enkelt

Dette får også konsekvenser for min vilje til å utforske resten av Godfalls verden. Spillet byr nemlig på masse repeterbart innhold, muligheter for å samarbeide med opptil to andre spillere og er tydelig opptatt av at man skal finne nytt og bedre utstyr – også utenom hovedoppdragene – men det frister virkelig ikke.

Det intetsigende utstyret er én grunn til dette, men det skyldes også det faktum at spillets univers rett og slett er litt vel rotete og ensidig i all sin enkelhet. Det er som sagt flere ulike riker å utforske her, men det å finne fram er både klønete og uinspirerende.

Jeg savner et skikkelig kart, jeg savner større variasjon i fiendesammensetninger og jeg savner en mer rettferdig utfordring med sjekkpunkter som gir mening.

Enkelte sekvenser er til å miste pusten av. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Godfall er et nokså godt actionspill som ikke bare ser aldeles strålende ut, men som i tillegg har et kampsystem som er stappfullt av interessante og engasjerende mekanikker. Spillet låner riktignok mye fra andre steder, men når alt sys sammen og flyter på sitt aller beste i Godfall, er det stor stas å denge fantasy-skapninger med stadig kraftigere og mer fargerike våpen.

Figurene man får kontrollere er alle flott detaljerte, både visuelt og i form av et stort og spennende ferdighetstre, og bruken av alt fra effekter til silkemyke animasjoner gjør at det nesten alltid er spennende å kaste seg ut i kamp.

Litt å rope hurra for. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Dessverre står ikke alt i stil med det solide kampsystemet, og etter en stund innser man at både historien, universet og variasjonen i spillet alle er relativt grunne. Det er én ting å lage en verden som ser pen ut, men det er noe helt annet å designe et sted med egenart som man virkelig har lyst til å utforske. Og det er først og fremst der Godfall kommer til kort.

Dette fører til at alt av sideoppdrag og utforskning faller helt i fisk, og når spillet i tillegg ikke byr på enormt mye variasjon etter historiens slutt, er dette et eventyr som dessverre ikke makter å leve opp til sitt formidable potensial.

Man kan selvfølgelig få en del moro ut av opplevelsen – særlig de som liker lettfordøyelig og «flashy» action har man mange spennende oppgjør i møte – men allerede nå er det flere andre PlayStation 5-spill som er mye bedre enn dette.

Noen av de beste lanseringsspillene på PlayStation 5 er Demon's Souls og Spider-Man: Miles Morales. Vi likte også det medfølgende Astro's Playroom godt.

Godfall er ute til PlayStation 5 (testet) og PC på Epic Game Store.

Vurdering

"Solid og dynamisk slåssing redder et ellers ganske grunt actionspill."

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Til toppen