ANMELDELSE: Helheim Hassle
(Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Klarer ikke å gjenskape magien fra Manual Samuel

Helheim Hassle er et godt plattformspill, men ikke mer enn det.

For fire år siden gjorde den norske gjengen i Perfectly Paranormal det kunststykket å lage spenning og moro av noe å simpelt som å puste og blunke. Manual Samuel kombinerte hverdagslige oppgaver med spinnvill humor, og resultatet var en tidvis hysterisk morsom opplevelse.

Studioets nyeste spill, kalt Helheim Hassle, lener seg på flere av de samme konseptene. Igjen må spillere krangle med en kropp som ikke helt oppfører seg som den skal, i et forsøk på å komme seg gjennom en historie proppfull av stadig tørrere vitser.

Denne gangen er det riktignok plattformhopp og -sprett som står i fokus, med alt fra rolig hjernetrim til mer frenetiske øyeblikk å bryne seg på. På sitt beste er disse sekvensene artige å pusle med, men litt for ofte snubler Helheim Hassle i sine egne bein.

Valhall-fall

Mens resten av vikingene gleder seg til å dø i krig, vil Bjørn helst være i fred. Bilde: Perfectly Paranormal

Spillet åpner med en skikkelig kjedelig dag for protagonist og pasifistviking Bjørn Hammerparty. I et forsøk på å unnslippe en blodig kamp mot kjemper, faller Bjørn ned et stup og dør. Fordi han tilfeldigvis landet på – og dermed drepte – en bjørn, blir han likevel sendt til Valhall for denne heltemodige dåden.

Ved nok en tilfeldighet blir Bjørn vekket fra de døde mange år senere, når en av apokalypsens fire ryttere trenger hjelp til å komme seg inn i dødsriket Helheim. Oppstandelsen går imidlertid ikke helt etter planen, og Bjørn forvandles til en slags skrekkens Lego-mann, som kan ta av og sette på igjen hode, armer og bein. 

Ting er heldigvis aldri så galt at det ikke er godt for noe. Takket være et digert oppussingsprosjekt er veien til Helheim nemlig spekket med plattformgåter, som kun kan løses av en ung vikinggutt som har evnen til å rive av seg kroppsdeler. Dessuten er Bjørn lei av å bare spille førstepersonsskytere i Valhall, så han tar gjerne et avbrekk.

Pusle her og pusle der

Gåtene i Helheim Hassle serveres i en slak og rolig læringskurve. Først finner Bjørn ut at hodet hans faller av, så forsvinner en arm litt senere, deretter et bein og så videre.

Man får dermed god tid til å bli kjent med funksjonaliteten til hver kroppsdel. Det kommer godt med, for selv om det meste sier seg selv er det så mye å holde styr på at det er lett å gå i surr – spesielt i de mest hektiske sekvensene.

Tenk så greit det hadde vært å hente ting frem fra under senga eller bak bokhyller. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

For eksempel trenger man hodet til Bjørn for å snakke med figurene man møter på, minst én arm er nødvendig for å trekke i spaker eller plukke opp gjenstander, mens beina løper fort og hopper høyt. Alle kroppsdelene kan kontrolleres individuelt, men man kan også sette dem sammen på en rekke forskjellige måter.

Og dette er i det store og hele hva Helheim Hassle går ut på. Kanskje må du snakke med en dverg inne i en grotte. Hele kroppen til Bjørn er imidlertid for stor til å få plass, og halvveis gjennom er det et stort hopp og en stige. Høres ut som en jobb for hode pluss arm pluss bein!

Jobben med å finne frem til riktig kombinasjon er morsom innledningsvis, og disker opp øyeblikk der jeg følte meg som en skikkelig gluping. Dessverre tar det ikke lang tid før man har sett det meste og skjønner tegninga og oppgavene mister noe av glansen. De ulike måtene man kan veksle mellom kroppsdeler – med skulderknappene, høyre stikka eller D-pad-pilene – er også vel upresise, som gjør det litt ugreit å finne frem til akkurat den kroppsdelen man vil ha.

Ikke så fort

Det går likevel greit fremover, godt hjulpet av spillets humor og de helsprø figurene man støter på. Det er tydelig at Perfectly Paranormal har hatt det mye moro med forfatterjobben, men spør du meg treffer ikke vitsene like bra her som i Manual Samuel. 

Akkurat dette tror jeg kommer av de forskjellige måtene disse to spillene fungerer på. Mens Manual Samuel gjerne var morsomt å spille, er det svært sjelden at plattformsekvensene i Helheim Hassle bringer frem latteren. Faktisk kjente jeg langt oftere på frustrasjon, som utvilsomt hadde innflytelse på hvor mottakelig jeg var for vitsene underveis.

Helheim Hassle er på sitt beste når man slipper å stresse. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Rett som det er blir opplevelsen nemlig brutt opp av noen svært så hektiske plattformbiter. Her glefser ting som flammevegger og drapslystne bjørnespøkelser deg etter hælene, og du må kombinere alt du har lært for å komme deg helskinnet unna. 

Når kontrolleroppsettet er såpass upresist som det er Helheim Hassle blir det hele raskt en lang rekke med prøving, feiling og repetisjon. Jo, jeg klarte å kaste armen opp for å trekke i spaken der, men i stedet for å bytte tilbake til venstrebeinet fikk jeg kontroll over høyrebeinet og innen feilen ble oppdaget var det for sent. Tilbake til start.

I Manual Samuel lå utfordringen i å kontrollere en haug med kroppsfunksjoner på én gang. Helheim Hassle virker å prøve på noe av det samme, men i stedet blir det ofte til at man kjemper mot selve kontrolleren, som ikke er på langt nær like givende. 

Flott verden

Det jeg koste meg mest med i Helheim Hassle var faktisk utenfor hovedoppdraget. Man får flust med muligheter til å utforske på egenhånd, og Perfectly Paranormal skal ha skryt for å ha laget en flott Metroidvania-verden det er hyggelig å vandre gjennom. 

Hvert område bugner av hemmeligheter å jakte på, og nesten hver eneste figur du møter på har et eller annet de trenger hjelp med. Sideoppdragene byr på litt mer variasjon enn ellers i historien, med alt fra «hopp opp dit og hent den tingen» til «spill inn en plate med sanger du har lært».

Figurene man støter på er ikke alltid like hyggelige, men de har gjerne en vits eller tusen på lager. Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

Hemmelige sjefskamper mot fornærmede tusser i gigantiske anleggsmaskiner kan imidlertid dra dit pepperen gror. 

Konklusjon

Det føles kanskje litt urettferdig å sammenligne Helheim Hassle med Manual Samuel, all den tid de spilles på ganske forskjellige måter. Likevel er det nok likheter her til at jeg synes det er på sin plass, og i stort sett hver kategori er det Perfectly Paranormals forrige spill som kommer best ut.

Å ta fra hverandre og sette Bjørn sammen igjen på ulike måter for å løse puslespill er en morsom idé, og tidvis glimter spillet til med skikkelig mestringsfølelse. Til syvende og sist blir dette imidlertid bare et plattformspill hvor man av og til kontrollerer flere figurer samtidig, som takket være upresis styring blir et mareritt i spillets mer hektiske sekvenser. 

Utenfor den oppmerkede historieløypa gjør Helheim Hassle en langt bedre figur. Her er flere artige figurer å treffe på, solid utforsking i Metroidvania-stil og til dels varierte sideoppdrag å pusle med. Det bidrar til å løfte helhetsinntrykket litt opp, men ikke mye.

Har du enda ikke prøvd Manual Samual, kan vi absolutt anbefale det. Om du heller er ute etter plattformgalskap med venner er Fall Guys en sikker vinner. 

Vurdering

"Et godt plattformspill, men Helheim Hassle når aldri de helt store høydene."

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen