ANMELDELSE: Pyre
(Bilde: Supergiant Games)

Nydelig skrevet og tegnet eventyr fra skaperne av Bastion

Supergiant Games' nyeste spill engasjerer stort til tross for noen tempoproblemer.

Som en del av indiespill-renessansen på starten av det nye tiåret, sammen med spill som Limbo, Dust: An Elysian Tail og Braid, opplevde Supergiant Games stor suksess med sin debuttittel, Bastion. Siden den gang har studioet også rukket å gi ut Transistor. Mens sistnevnte var en temmelig forglemmelig opplevelse, står Bastion fremdeles igjen som en klippe og et prakteksempel på hvordan små utviklerteam kan innovere med fortellertekniske og spillmekaniske nyvinninger.

Nå er Supergiant klar med sitt tredje spill, Pyre. Historiemessig har Pyre ingenting med Bastion eller Transistor å gjøre, men den velkjente visuelle (og lydlige) stilen fra disse spillene lever i aller beste velgående her. Da snakker vi håndtegnede byggeelementer ispedd meget sterke farger, og komponist Darren Korbs etterhvert meget gjenkjennelige gitar- og banjoklimpring. Supergiant skal ha ros for at de stadig makter å gjøre spillene sine visuelt og lydlig distinkt fra nesten alt annet av spill der ute. Og selv om Supergiant-oppskriften begynner å bli temmelig kjent for oss nå, føles Pyre likevel ut som et friskt og unikt spill.

Magisk rugby skal lede oss til frihet

Pyre handler om deg – ja, du som sitter foran skjermen med en håndkontroller eller mus og tastatur – og ikke en figur du lager selv eller som spillet har laget for deg. Du våkner i et mystisk land kalt Downside, hvor et reisefølge bestående av den vennligsinnede nomaden Hedwyn, den hardbarkede, dog snille, demonen Jodariel, og og sist men ikke minst den noe rappkjefta men veldig kameratslige hunden Rukey Greentail. Gjennom dem lærer du at dere befinner dere i en slags skjærsild hvor de som ikke lenger er velkommen i landet kjent som Commonwealth blir bannlyst til. Dette gjelder deg, dine nye venner og mange andre som nå lever i det visstnok noe mindre hyggelige Downside.

Du styrer og velger hvem som skal representere Nightwings i Rites.
Du styrer og velger hvem som skal representere Nightwings i Rites. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Hedwyn, Jodariel og Rukey har som mål å komme seg tilbake til Commonwealth, hvor venner, familie og elskede venter på dem. For å oppnå dette må man seire i «The Rites», et lagbasert spill med tre spillere på hver side, hvor målet er å slukke motstanderens varde, eller Pyre, før motstanderen slukker ditt. Dette gjøres ved å kapre spillets ene kule, og kaste eller føre den inn i motstanderens varde nok ganger før varden dør ut og du vinner kampen. Kulen kan kastes mellom spillerne på laget, man kan angripe for å midlertidig sette motstandere ut av spillet, man kan sprinte forbi motstanderne, man kan hoppe over deres angrep, og aktivere spesielle egenskaper som hjelper deg å vinne kampene. Rites er med andre en slags krysning mellom rugby og rumpeldunk.

Vennetrioen din utgjør laget Nightwings, og de kjemper i en slags liga med andre Rites-lag for vinne friheten og retten til å komme tilbake til Commonwealth. Det blir snart klart at du er en person med veldig spesielle evner – en såkalt Reader. Dette betyr at du kan lese magiske skrifter, forstå fremmede språk, og ikke minst at du befinner deg nærmere denne verdens guder enn de fleste. Enda viktigere er at du på magisk vis kan styre dine venner når de magiske rugbykampene utspiller seg. Du bestemmer hvem som skal stille i kampene, og hva slags egenskaper de skal ha. Du er med andre ord en slags fotballmanager, samtidig som du faktisk spiller kampene også.

Kampene kunne ha vært mer utfordrende

Pyre består hovedsaklig av to deler: Utforskings- og historiedelen minner om klassiske rollespill og pek-og-klikk-spill, hvor du interagerer med omgivelsene og rollefigurene ved å klikke deg rundt som du føler for, samtidig som du styrer hvilke egenskaper og evner dine venner skal fokusere på i Rites. Selve Rites utgjør den andre delen, og spillets gang er hovedsaklig at reising og prating jevnlig avløses av Rites-kamper. Denne rytmen blir etter hvert temmelig forutsigbar; det hadde vært fint å for eksempel ha flere kamper på rad et par ganger. Kampene er for ordens skyld veldig morsomme og fartsfylte – som naturlig nok er grunnen til at jeg kunne tenkt meg flere av dem.

Slik ser kampene ut i Pyre. Kulen i midten skal sendes inn i motstanderlagets varde.
Slik ser kampene ut i Pyre. Kulen i midten skal sendes inn i motstanderlagets varde. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

De blir imidlertid noe enkle så snart du har mestret mekanikkene, så det kan være en god idé å skru opp vanskelighetsgraden dersom du ikke føler det blir utfordrende nok. De kampene som faktisk er utfordrende, hvor hvert lag kun trenger én kule til for å vinne kampen, er fryktelig intense å spille, og det å komme seirende ut av en slik kamp er utrolig tilfredsstillende.

Pyre legger opp til en taktisk tilnærming til Rites, hvor du kan tilegne dine spillere ulike talismaner og egenskaper, men en langt mer reaksjonær tilnærming, som jeg for det meste tok, er mer en nok til å vinne de aller fleste kampene. De hadde nok vært noe mer utfordrende hvis taktikken spillet legger opp til hadde hatt mer å si for hvordan resultatet i kampene blir.

Banene varierer ut i fra hvilken region du befinner deg i.
Banene varierer ut i fra hvilken region du befinner deg i. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Tempoproblemer i siste halvdel

Mellom slagene kan du komme til reisefølgets vogn for å lese eller slå av en prat med en av de andre.
Mellom slagene kan du komme til reisefølgets vogn for å lese eller slå av en prat med en av de andre. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Omtrent halvveis ut i spillet begynner dessverre ballongen å sprekke. Her sliter spillet langt mer med å holde interessen oppe. Etter en markant endring i historien, som følger et punkt hvor spillet så ut til å kunne være over, så skifter spillet til en slags syklus, hvor det handler om å reise over de samme landområde og spille mot de samme motstanderne i en Rites-liga. Uten å avsløre historien kan jeg si at denne gjentagelsen er fullt i tråd med historien om sykluser og astrologi, og sånn sett er den ikke malplassert, men samtidig føles dette som en temmelig svak unnskyldning for å gjenta seg om og om igjen. Her føles det rett og slett ut som spillet ikke har kjent sin egen besøkelsestid.

Dette hadde ikke vært noe problem dersom spillet gjorde unna denne delen raskere, men tiden man bruker før forløsningen kommer, er dessverre alt for lang og lite interessant. Ikke overraskende er det også under denne delen det skjer aller minst med tanke på utvikling av plottet og rollefigurene.

Herlige rollefigurer

Det er synd, fordi historien i Pyre er meget god. Etter den noe trege starten, viser historien seg å bli dypere og dypere, samtidig som den innfører stor og samtidsrelevant tematikk – uten at det på noen måte blir for åpenbart. De genialt skrevne og tegnede rollefigurene er imidlertid hva som bærer historien frem til noe ekstra spesielt. I tillegg til nevnte Hedwyn, Jodariel og Rukey blir Nightwings-laget større med stadig rarere og mer interessante figurer, og det er en glede å bli kjent med alle disse. For ordens skyld har samtlige rollefigurer helt egne ferdigheter i Rites, så det å velge hvilke tre som skal delta i kampene er ikke bare-bare.

Udmildhe, lagkaptein på Rites-laget Withdrawn, er kanskje spillets ekleste rollefigur.
Udmildhe, lagkaptein på Rites-laget Withdrawn, er kanskje spillets ekleste rollefigur. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Enda mer imponerende er det at Supergiant klarer å gjøre Nightwing-lagets diverse motstandere i Rites minst like interessante. Gjennom glimrende figurutforming og lyddesign får samtlige rollefigurer nok liv og særpreg slikt at man virkelig blir interessert i dem og deres historier. Figurene snakker nemlig aldri engelsk, men et oppfunnet språk – og dette høyner på effektivt vis den overhengende følelsen av mystikk som spillet formidler såpass godt. Det som sikkert var en utfordring for stemmeskuespillerne, har de løst på en glimrende måte. Det at de også ikke jatter over alt av tekst som kommer på skjermen, gjør at tålmodigheten holdes opp, samtidig som personlighetene fremdeles skinner gjennom.

Slik kan reisingen se ut. Darren Korbs musikk utgjør et meget passende bakteppe.
Slik kan reisingen se ut. Darren Korbs musikk utgjør et meget passende bakteppe. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Konklusjon

Alt i alt er Pyre meget bra spill som dessverre holder på litt lenger enn det egentlig trenger. Hvis man klarer å godta at det blir litt vel mye prating, lesing og reising mellom de særdeles fartsfylte kampene, har man et vakkert, engasjerende og minneverdig spill i vente. 

Pyre er unektelig et unikt spill, så jeg er nesten nødt til å komme med en anbefaling, selv om du vanligvis ikke foretrekker noen av sjangerne spillet henter fra. Jeg vil påstå at du ikke kommer til å spille noe som ligner Pyre hverken i år eller de nærmeste par årene, så dersom du er på utkikk etter et spill som ikke ligner særlig på noe annet, er dette definitivt å anbefale.

Pyre er ute til PlayStation 4 (testet) og PC 25. juli.

Når vi først snakker om gode indiespill, kan vi gjerne anbefale både Rime og What Remains of Edith Finch, som begge kom ut tidligere i år.

Vurdering

"Blant spillets mange sterke sider er kampene og rollefigurene dets aller største stjerner."

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen