FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2019
Feature

Personlige favoritter 2019

Her er våre personlige favorittspill fra 2019

Seks av redaksjonsmedlemmene presenterer sine favoritter.

Fredag kunne dere lese redaksjonens felleskåring over årets beste spill. Og selv om vi har prøvd å gå litt bort fra å gjøre det som en popularitetskonkurranse, måtte det en haug av kompromiss mellom de ulike redaksjonsmedlemmene på plass for å få til noe som de fleske kunne si seg fornøyd med.

Heldigvis har noen av skribentene hatt muligheten til å sette opp sine personlige lister med fem spillopplevelser som utmerket seg fra året. Noen selvsagte storspill er det å spore, men flere av oss har trukket frem noen mindre kjente perler.

Vi er også interesserte i å høre hvilke spill dere lesere setter høyest fra året som har vært. Over nyttår kan du være med på å stemme frem din favoritt. 

Her er skribentenes personlige favoritter fra 2019:

Håvard Hofstad Ruuds favoritter:

Super Mario Maker 2

 

Jeg kom aldri så langt at jeg fikk spilt Super Mario Maker på WiiU. Innen spillet kom ut, hadde jeg langt på vei pensjonert Wii U-maskinen min. Jeg prøvde den svært mangelfulle 3DS-versjonen en halv kveld, men det var ikke helt det store. Jeg har derimot brukt time ut og time inn på å se andre spillet spillet på Youtube. Jeg gledet meg enormt til Super Mario Maker 2, og visst infridde det.

120 timer har det blitt så langt, og det blir nok en del til. Jeg visste på forhånd at det meste av min tid i dette spillet ikke kom til å bli brukt på å bygge egne baner. Til dags dato har jeg kun laget én. Jeg føler ikke jeg har kreativiteten som trengs for å komme på gode konsepter, men jeg har heller ikke følt behovet for å bygge mer. Jeg har det fremdeles så gøy med å spille andres brett at jeg ikke trenger å erstatte det med å utfordre meg selv til å bygge egne brett. 

Mitt soleklare favorittspill fra året som har gått.

Death Stranding

 

Det er litt pinlig å innrømme det, men Death Stranding er min introduksjon til Kojima-spill. Nå skal det sies at jeg ikke hadde PlayStation i oppveksten, så tilgangen har heller ikke vært særlig god før i senere år.

Markedsføringsløpet til dette spillet var oppsiktsvekkende. Etter den tredje traileren skjønte vi like lite av hva dette spillet var for noe som etter den første. Selv etter å ha lest anmeldelser klarte jeg fortsatt ikke å se for meg dette spillet. Men da jeg endelig fikk fyrt det opp, ble jeg sittende ti timer den første helgen. Deeath Stranding er ulikt noe annet jeg har spilt. Spillet veksler mellom å være ensomt og avslappende, og intenst og klaustrofobisk på en mesterlig måte. Selv i de rolige etappene må man følge med, noe som gjør at man er alltid til stede mens man spiller. Kojima har vært god på å spille på følelser, være seg skrekk, ensomhet, eller ren lettelse. De som har spilt noen timer husker sikkert følelsen av å komme seg gjennom en røff tur over et fjell og omsider se Port Knot City. Skikkelig Soria Moria-øyeblikk. Magisk.

Death Stranding er et spill som bør oppleves.

Days Gone

 

Mange mistet troen på Days Gone etter at det ble utsatt et par ganger. Med sans for zombie-apokalypsesettinger beholdt jeg troen på at Days Gone likevel skulle bli vellykket. Og ærlig talt synes jeg SIE Bend Studios lykkes. 

Jeg liker at zombiene ikke er en større trussel enn man gjør dem til. Med litt kløkt kan man ta ut de vandøde én og én, og de blir ingen stor trussel. Er man klønete og får oppmerksomheten til flere er det bare å ta beina (eller motorsykkelen) fatt. Da er man i kjempetrøbbel. Jeg passet alltid på å parkere motorsykkelen slik at det var klar bane om jeg måtte komme meg unna før jeg gikk inn i et område. 

De mellommenneskelige relasjonene, og oss-mot-dem-mentaliteten er vel så interessant som sniking blant – og kampen mot – zombier. Days Gone gjør en god jobb med å være en dynamisk opplevelse. Her får jeg ta del i en zombie-apokalypse på samme måte som jeg liker å tenke at jeg hadde gjort om det skulle skje i den virkelige verden. Bortsett fra at jeg sannynligvis hadde veltet av motorsykkelen i første sving og blitt revet i filler av nærmeste zombie da...

World of Warcraft Classic

 

Jeg har bokstavelig talt tusenvis av timer i World of Warcrafts originale form. Selv om jeg hadde gjenopplevd det meste av innholdet ved hjelp av private servere, gledet jeg meg stort til Blizzard-støttede servere. Hypen ble noe dempet av enorme køer i starten. Gjengen jeg spilte med endte opp med å installere TeamViewer (en tjeneste som lar deg fjernstyre en PC fra mobilen), så vi kunne stille oss i kø fra mobilen ved lunsjtider, og være inne i spillet litt etter middag. 

Den verste pågangen har heldigvis gitt seg nå, og man kommer rett inn når man logger på. Rett inn til den tarvelige versjonen av World of Warcraft jeg forelsket meg i. I forkant at lanseringen skrev jeg en lengre tekst, en slags kjærlighetserklæring, til «Vanilla». Forventningene jeg brettet ut der er i stor grad innfridd. Jeg har ikke blitt like hektet og revet med denne gangen. Voksenlivets forpliktelser og en sterk spillhøst må ta skylden for det. Men jeg har kost meg så langt, og kommer nok til å fortsette å stikke innom en god stund framover.

Gears 5

 

Gears of War har alltid vært en serie som står meg nær. Den kom ut akkurat i den perioden av livet mitt hvor jeg var på mitt aller mest pubertale, og den overdrevne macho-actionen appellerte til mitt umodne sinn. I løpet av året har jeg og min faste Gears-kumpan, Jostein, spilt oss gjennom hele Gears-serien for å varme opp til Gears 5. Serien har tapt seg noe siden de to første spillene tok verden med storm, så forventningene til femmeren var moderate. 

Forventningene ble oppfylt og vel så det. Kollega, Øystein, var ikke spesielt begeistret for kampanjen i Gears 5, men jeg likte den veldig godt. Coalition gjør en god jobb med å veksle mellom høyoktan action og roligere nedeperioder der historien får lov å utfolde seg. En historie som jeg synes utvikler seg bra gjennom spillet. Gears 5 er midtetappen i en ny trilogi, og legger opp til en spennende avslutning en eller annen gang i framtiden. Coalition har truffet godt med regien på denne kampanjen, og alt virker å være justert i riktig retning. Macho-tullet er tonet litt ned og gjort plass til mer realistiske personligheter som man blir mer emosjonelt investert i. Samtidig tar de i bruk noen fortellertekniske grep som virkelig gir inntrykk. Resultatet er at dette er et av de aller beste spillene i Gears-serien.

Andreas Klebo-Espes favoritter:

Apex Legends

 

Jeg digger battle royale-spill. Følelsen av å stå igjen som sistemann i en verden der flere titalls spillere kjempet om seieren er vanvittig tilfredsstillende, og en jeg ikke klarer å få nok av. Favoritten er fortsatt Playerunknown's Battlegrounds, men etter at PUBG Corp. sluttet å tilby servere i min region trengte jeg noe nytt. Inn kom Apex Legends, og timingen kunne knapt ha vært bedre.

Jeg forelsket meg umiddelbart i den hurtige spillestilen, skytemekanikken og det spennende figurgalleriet. Førstevalget landet på Lifeline, og selv om jeg liker samtlige figurer er det den kjepphøye legen jeg har spilt mest med i løpet av de 239 timene jeg har i Apex Legends.
Overgangen fra det opprinnelige Kings Canyon-kartet til det mer åpne World's Edge var jeg dessverre ikke så begeistret for. Dette kom tilfeldigvis samtidig med at PUBG skrudde på servere for OCE igjen, og resultatet er at jeg knapt har spilt Apex Legends siden begynnelsen av oktober. Det hindrer imidlertid ikke spillet i å holde på plassen som et av mine toppspill for 2019.

World of Warcraft Classic

 

2019 serverte en vidunderlig tidsmaskin til fortiden, i form av World of Warcraft Classic. Relanseringen av spillet jeg tilbragte hundrevis av timer med for vel over ti år siden gikk akkurat som jeg hadde håpet, og heldigvis klarte jeg å unngå de mange problemene spillere meldte om innledningsvis.

Forskjellen fra dagens versjon av nettrollespillet var som natt og dag. Her var jeg sammen med spillere jeg faktisk hadde sjansen til å støte på igjen og igjen, Det skaper mer minneverdige møter som igjen gir meg en grunn til å bry meg om hvem jeg spiller sammen med.
Det første virkelige høydepunktet kom da jeg meldte meg til å ta en DPS-rolle i Deadmines. Vi klarte imidlertid ikke å finne en Tank, og dermed falt det på mine Warrior-skuldre å få oss ut av knipa. Jeg har ikke spilt tank i World of Warcraft siden før The Burning Crusade, men da jeg sto der og hamret på Sunder Armor-knappen kom minnene flommende tilbake. Vi kom oss gjennom Deadmines uten å dø én eneste gang, og etterpå la jeg til medspillerne mine i vennelisten i håp om å spille med dem igjen. Enda en ting jeg ikke har gjort i World of Warcraft siden før The Burning Crusade.

Resident Evil 2

 

Resident Evil 2 var et annet blaff fra fortiden og blant spillene jeg gledet meg mest til i år. Likevel skulle det ta en stund før jeg omsider tok turen til Racoon City sammen med Leon og Claire, men da jeg først var i gang var det nærmest umulig å slutte.

Capcom har funnet den perfekte løsning på hvordan man lager en helt ny versjon av en spillklassiker. Alt i dette spillet oser av den ekle stemningen jeg husker fra originalen, kombinert med elementer fra moderne spillmekanikker – som kameravinkel over skulderen og selvfølgelig bedre grafikk – som jeg mener forbedrer opplevelsen betraktelig.

Her venter utallige slagkraftige øyeblikk, som setter hjertet i halsen og adrenalinet i høygir. Fra det opprinnelige møtet med en av politistasjonens seiglivede zombier, til første gangen Mr. X stikker huet gjennom veggen. Jeg er vanligvis ikke så stor fan av grøss og gru, men her gjør jeg gladelig et unntak. Dette er sånn skrekkspill skal være.

The Division 2

 

Akkurat som med det første Division-spillet, lot jeg meg rive med av oppfølgeren. The Division 2 flytter opplevelsen til det som ved første øyekast virker som litt kjedeligere omgivelser (New York ved juletider var helt perfekt). Med litt mer graving oppdaget jeg imidlertid at utvikler Massive her har skapt en verden som løfter kvaliteten mange hakk.

Oppdragene disker opp med spenstig nivådesign, der alt fra omgivelser til fienders plassering sitter som en kule. Når man så fullfører første runde gjennom spillet og alt endrer seg fikk jeg nærmest hakeslepp. Her trodde jeg at jeg nesten var ferdig med historien, og så var det plutselig enda mer å pusle med. Spesielt godt likte jeg oppdragene som utspilte seg i kjente omgivelser, men som gang på gang lurte meg til å tro at jeg visste hva som var i ferd med å skje, før det dro til med en rett venstre som krevde umiddelbar tilpasning.

Som med seriens første spill gikk alt dessverre nedoverbakke så snart oppdragene var utført. Ubisoft hadde ikke nok ekstrainnhold klart til å fyre ut på løpende bånd, og lange opphold mellom hvert nye oppdrag gjorde det stadig vanskeligere å komme tilbake til The Division 2. Likevel står spillet som et av mine klare favoritter fra dette året, og har du en venn eller tre å spille med er det ekstra fornøyelig.

The Outer Worlds

 

Etter hvert som jeg blir eldre har jeg begynt å foretrekke flerspilleropplevelser som byr på kjapp moro sammen med venner, fremfor de storslagne solokampanjene jeg likte best i barndommen. En gang i blant dukker det riktignok opp et enspillereventyr jeg bare må få med meg, og The Outer Worlds var nettopp et slikt spill.

I rollen som Andreas, også kjent som Captain Hawthorne, får jeg suse fra planet til planet i et forsøk på å redde galaksen – eller bare redde den lokale tunfisksjappa. Det trenger ikke alltid være snakk om trusler mot hele universet.

Selve spillingen er riktignok bare så som så, mener nå jeg. I stedet er det historiene man får være med på å skape, samt forholdende man bygger opp underveis, som skaper spenningen i The Outer Worlds. Figurene er interessante, stemmeskuespillet holder mål og det gjør litt vondt hver gang jeg hopper over deler av en samtale – som alltid er et godt tegn.

Et annet godt tegn er at jeg ikke har noe hastverk med å bli ferdig. I stedet koser jeg meg med å utføre sideoppdrag eller bare å utforske de mange flotte verdenene spillet har å by på. The Outer Worlds blir uten tvil en fast kumpan i romjulen, og jeg gleder meg til å komme i gang igjen.

 

Alexei Smirnov favoritter:

The Outer Worlds

 

Tjuefire år har gått siden The Elder Scrolls II: Daggerfall ble lansert, og likevel er det ingen selskaper som har lyktes i å lage åpen verden-rollespill slik Bethesda alltid har laget dem. Det eneste selskapet som virkelig har prøvd å kopiere den eksakte formelen er Obsidian Entertainment, gjennom Fallout: New Vegas. Men så teller liksom ikke det, fordi det var Bethesdas regler, deres motor og deres økonomiske støtte. The Outer Worlds er Obsidians første virkelige forsøk på å utfordre skjebnen helt på egenhånd og oppfylle selskapets enorme potensial. Denne gangen var det ingen som sto i veien for deres kreativitet eller forsøkte å sabotere deres strålende evne til å lage rollespill. Noe de gang på gang har vist oss at de kan, gjennom titler som Neverwinter Nights 2, Star Wars: Knights of the Old Republic II og South Park: The Stick of Truth, men som de likevel sjeldent har klart å realisere på den mest presentable og funksjonelle måten som følge av diverse omstendigheter.

The Outer Worlds er en behagelig og kompetent sammenkomst av mer eller mindre alle aspektene som gjør opp et åpent rollespill av den sorten Bethesda spesialiserer seg på. Spillet er bedre enn både Fallout 4 og Fallout 76, men mer enn noe annet er jeg bare glad for at det faktisk fungerer akkurat slik det skal. Etter tjue år med rot, har The Outer Worlds endelig bevist at vi i fremtiden kan forvente enorme ting fra Obsidian, uten paranoiaen som vanligvis følger med på kjøpet.

Sekiro: Shadows Die Twice

 

Sekiro: Shadows Die Twice er kort sagt et av de mest flytende, mest givende og mest gjennomførte actionspillene jeg har spilt i nyere tid. Jeg var ikke særlig begeistret for handlingen i spillet, ettersom narrativet stort sett bygger på de samme ideene som både Dark Souls og Bloodborne dreide seg om, men selve spilldelen finner jeg derimot mer interessant enn begge akkurat nå. Å gjøre dette til et snikespill der geriljataktikker er mer fruktbare enn direkte angrep var en god ide som jeg setter mer og mer pris på jo mer jeg tenker på det. Hele greie fremsto som en gimmick før lansering, men jeg kom raskt på at det er akkurat slik jeg foretrekker å spille FromSoftware-spillene uansett: Ved å lure fiendene mot meg, en etter en, og holde situasjonen under kontroll på dette viset.

Det at Sekiro: Shadows Die Twice fjernet den asymmetrisk flerspillerdel gjorde naturligvis spillet dobbelt så vanskelig sammenlignet med for eksempel Dark Souls 3, ettersom man ikke lenger kunne samarbeide om sjefskampene. Personlig satte jeg likevel pris på en ekstra utfordring eller to, ettersom den eskalerte vanskelighetsgraden krevde at jeg virkelig lærte meg det splitter nye kampsystemet fra grunnen av, istedenfor å lene meg på gamle evner. Spillets fokus på sverdkamp – som det eneste våpenet man faktisk får utdelt – gjorde at Sekiro: Shadows Die Twice fikk meg til å føle meg mer som en Jedi enn det Star Wars Jedi: Fallen Order klarte å gjøre.

Disco Elysium

 

Dette er spillet der en dypt forstyrret detektiv uten minner, klær eller navn våkner fra en selvpåført alkoholikerkoma for å finne seg selv, på godt og vondt. Hvem hovedpersonen faktisk er skal tilsynelatende være opp til spilleren, men selv om Disco Elysium sjonglerer utallige valg og konsekvenser via langstrakte dialogtrær, er dette i bunn og grunn en veldig personlig fortelling om en ferdigdefinert karakter som jeg rakk å bli ganske glad i. Istedenfor å fokusere for mye på de interaktive bjellene som bygger de fleste rollespill, slik som kampsystemer og inventarer stappet med tyvgods, anser dette spillet fortellingens tematiske tråder som en verdig erstatning for tradisjonelle spillmekanikker. Identitet, personlig trauma, avhengighet, vennskap og rollen som politiske ideologier spiller i våre liv, er bare noen av ideene som denne blandingen av et rollespill og et pek og klikk-spill velger å leke seg med.

Alt fra kunsten, til dialogen, til musikken til hovedkarakterens underlige vandring gjennom Revachols melankolske gater, har en slags psykedelisk sentimentalitet ved seg som traff meg på rett plass til riktig tid. Det finnes ingen tvil om at dette er årets beste spill, men det er slettes ikke sikkert at jeg hadde elsket det like høyt ett år fra nå, eller for ett år siden. Slik sett føler jeg meg veldig takknemlig for at Disco Elysium kom ut akkurat når det gjorde.

Fire Emblem: Three Houses

 

Vanligvis bruker jeg å mislike den forhåndsskrevne fortellingen i de aller fleste strategi- og simulatorspill. Slike spill burde gi spilleren muligheten til å forme sine egne historier gjennom selve spilldelen. Snakkende hoder som dukker opp på skjermen for å levere elleville monologer som liksom skal få meg til å bry meg om det som skjer, er egentlig ikke vegen å gå. Fire Emblem: Three Houses bryter denne personlige regelen til de grader, og er et spill der fortellingen, fokuset på karaktergalleriet og lange dialoger utgjør en tredjedel av spillet eller mer. Men der andre strategispill mislykkes med dårlig stemmeskuespill og et elendig manus, har Intelligent Systems likevel klart å levere et av de best skrevne titlene i sjangeren, med et ekstra fokus på det sjeldneste av syn innen spillmediet, nemlig reell karakterutvikling.

Som en av de utnevnte professorene ved Garreg Mach-klosterets generalakademi, får man som spiller muligheten til å bli godt kjent med både elevene og andre medlemmer av fakultetet ved å utforske slottet, undervise og gjennomføre oppdrag på vegne av ledelsen. De turbaserte kampene ender derfor opp som noen utrolig betydningsfulle og spennende affærer i tillegg, nettopp fordi elevene man selv har tatt under vingen kan forsvinne for alltid ute på slagmarken, om man som hovedperson og deres professor ikke holder tunga rett i munnen.

Anno 1800

 

Anno 1800 brakte meg tilbake til første halvdel av 2000-tallet da sanntidsstrategispillene var på sitt aller mest populære blant min vennekrets. Innpakningen og presentasjonen er ny, men essensen og følelsen bak det hele er den samme. Spillet testet meg gang på gang gjennom utbyggingen av kolonier, nødvendigheten for å tilfredsstille bebyggelsen, samt min manglende evne til å utnytte markedet og handelssystemet til min fordel. Jeg elsker hvordan spillet i stor grad ligner på et puslespill der alt egentlig handler om å planlegge designet på distriktene og plasseringen av produksjonslinjene før man faktisk iverksetter planene man har pønsket ut. Alt handler om den ultimate kombinasjonen av miner, smeder, plantasjer, møller og fabrikker, hvor langt fra hverandre de plasseres, og det eksakte antallet som kreves for å optimalisere uten å ofre noe i prosessen.

For meg er dette et av de vakreste strategispillene jeg vet om i tillegg. Her er det bare å zoome inn og ut uten å være redd for at man får øye på noe som man helst ikke vil se. Alt fra havet og vegetasjonen, til bygningene og menneskene fremstår uhyre detaljerte og vakre. Et grandiost lydspor som nesten havnet på vår liste over årets beste, kan også regnes for å være et av de mange høydepunktene her. Den generelle presentasjonen i Anno 1800 tyder virkelig på at dette ikke bare er et tilfeldig indiestrategispill, men at Ubisoft virkelig behandlet denne utgivelsen som et ordentlig storspill på nivå med et Watch Dogs eller et Far Cry.

Bli med over på neste side for å se hva Gøran, Espen og Øystein har på sine lister »

Gears 5

XOne
Slippdato: 10. september 2019
Sjanger: Action
Utvikler: The Coalition
Utgiver: Microsoft Studios

World of Warcraft Classic

Windows
Slippdato: 27. august 2019
Sjanger: Online
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Picross S3

Switch
Slippdato: 25. april 2019
Sjanger: Gåteløsning, Puzzle
Utvikler: Jupiter Corporation
Utgiver: Jupiter Corporation

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen