FEATURE: Vi kårer de beste og mest skuffende spillene i 2016

Feature Spillåret 2016

(Bilde: Montasje, Gamer.no)

Vi kårer de beste og mest skuffende spillene i 2016

Sjekk hvilke spill redaksjonen rangerer høyest i ni kategorier.

På tampen av året vil vi i Gamer.no kåre årets beste spill. Skillet mellom såkalte «storspill» og «indie-spill» blir stadig mindre relevant, og vi ser dette ganske tydelig i årets kåring. Selv om noen spill går igjen i de 9 kategoriene våre, var vi faktisk innom nesten 90 forskjellige titler i løpet av avstemmingen. 

De siste årene har årskåringene holdt seg trofaste til et format som vi først spikret i 2011. Målet har alltid først og fremst vært å representere opplevelsene vi har hatt gjennom det lange spillåret. Likevel snuser vi på noen endringer i systemet til neste år – følg med om 365 dager. 

I morgen går vi mer personlig til verks. Skribentenes personlige favoritter fra året har blitt en tradisjon, og også i år får du lese hva enkeltskribenter har fått mest ut av i 2016. Det er der skribentene får utløp for sine egne opplevelser, med spill av både kjent og mer ukjent art. Den listen legger vi altså ut 29. desember.

Vi er også interesserte i å høre hvilke spill dere lesere setter høyest fra året som har vært. Vi begynner avstemmingen over nyttår, så du har fremdeles litt tid til å gruble på dine favoritter. 

Her er den fullstendige listen over årets kategorier:

Vi begynner kåringen den gjeveste kategorien:

Beste enspilleropplevelse

  1. Inside

    Utgitt til Xbox OnePlayStation 4, Windows

    Det var mange mennesker, også i redaksjonen til Gamer.no, som ventet i spenning på hva de danske utviklerne i Playdead holdt på med etter debutspillet Limbo. Det kritikerroste spillet gav spillerne en unik og spesiell opplevelse.

    Inside gjør, i likhet med Limbo, veldig mye ut av veldig lite. Playdead forteller ingenting direkte. Det er ingen dialog i spillet, og heller ingen tekst. Du får ingen forklaringer på hva som skjer, hvor du er, hvem du er og hvorfor du kjemper deg gjennom den ene hindringen etter den andre. Gjennom de drøyt fire timene spillet beveger man seg igjennom den ene skjermbildeverdige plassen etter den andre, der den gjenkjennelige visuelle stilen og lyssettingen hele tiden imponerer.

    Playdead øker og minsker intensiteten og spenningen på en mesterlig måte med små, utrolig virkningsfulle effekter gjennom hele spillet. Den siste halvtimen av spillet byr på en av de særeste, og samtidig mest unike og intense spillopplevelsene fra 2016. Det er rett og slett et fantastisk bra spill, der det ikke er de ulike spillmekanikkene i enkeltdelene av spillet som imponerer, men måten det hele sys sammen på. Det tok Playdead seks år med utvikling å lage det fire timer lange spillet, og det merkes hele veien.

  2. Uncharted 4: A Thief's End 

    Utgitt på PlayStation 4.

    Naughty Dogs første spill etter braksuksessen The Last of Us medførte selvsagt svært høye forventninger. I årevis gikk det rykter om både det ene og det andre som skjedde internt i studioet, en del stemmeskuespillere ble skiftet ut, og Uncharted-skaperen Amy Hennig forlot Naughty Dog i 2014.

    Siden da ble det The Last of Us-sjefene Neil Druckman og Bruce Straley som styrte skuta, som trygd kom i havn i mai 2016. Og for en praktfull skute det var.

    Flere her i redaksjonen mener dette er det beste Uncharted-spillet, og sier oss svært fornøyde med pakken. De slående vakre omgivelsene, den Hollywood-aktige action-musikken og de stadig like elskbare figurene på jakt etter en tapt sjørøverskatt viser oss et Naughty Dog som er i storform på PlayStation 4.

    Måten Elena og Drake stopper opp på for å diskutere forholdet sitt midt i en spillbar seksjon gjør spenningen veldig ekte i siste akt av spillet. Dynamikken mellom Nolan North og Troy Baker som brødre overbeviser, og skurkene er sterke og farlige og for det meste likanes.

    Både spillmekanisk og narrativt er mye veldig likt de tidligere spillene, men noen forbedringer og videreutviklinger sørget for at Drake-svanesangen føltes som et friskt pust, uten at det gikk for langt unna Uncharted-kjernen.

  3. Final Fantasy XV

    Utgitt på Xbox One og PlayStation 4.

    De fleste har nok fått med seg at Square Enix' nyeste epos tok 10 år å lage – fra å være sidespillet Final Fantasy Versus XIII til å bli opphøyet til et fullverdig innslag i hovedserien. Men til tross for den rotete utviklingshistorien har Final Fantasy XV har blitt et av de mest interessante sandkassespillene i år. 

    Det besynderlige med Final Fantasy XV er hvor ambisiøst det er. Detaljrikdommen, den unike verdenen og mytologien er med på å sørge for at spillet skiller seg fra mengden. Ikke minst er roadtrippen til de fire blodsbrødrene Noctis, Gladios, Ignis og Prompto en drivende faktor som overraskende nok engasjerer – med sine små dialogsekvenser og bakhistorier knytter du bånd til firspannet nesten uten å merke det. 

    Til tider truer spillet med å knele under sin egen vekt av innhold, og fokuset svinner litt hen, og som med alle sandkassespill er det deler av opplevelsen som ikke har fått like mye kjærlighet som resten. Likevel er det vanskelig å nekte for at Square Enix har greid å snøre sammen et spill som ligner få andre‚ med en egenart, detaljrikdom og stil som kun Final Fantasy kan stille med. 

Beste konkurranseopplevelse

  1. Overwatch

    Utgitt på WindowsPlayStation 4 og Xbox One.

    Det blir som regel gull når Blizzard lager spill, og jaggu klarte de det ikke i år igjen. Overwatch er det første spillet på nesten 20 år som ikke tilhører enten Diablo-, StarCraft- eller Warcraft-serien. Dette er i tillegg Blizzards første skytespill, men amerikanerne har peiling på hvordan å lage engasjerende konkurransedrevne opplevelser.

    Med en dæsj Team Fortress 2, og en klype MOBA har Blizzard skapt et monster av et spill som har tiltrukket seg mer enn 20 millioner spillere som kjemper i intensive og actionfylte kamper. Det hurtige tempoet i kampene, og den relativt korte lengden på hver kamp gjør at det er fort gjort å bli oppslukt og det er nok flere enn bare oss som har vært litt trøtte på jobb og skole som følge av Overwatch-spilling ut i de sene kveldstimer.

    De varierte mekanikkene og den gode balansen i spillet gjør Overwatch til årets beste konkurranseopplevelse. Kampene er morsomme, kjappe og blir fort mange. Det er gøy å bytte helter for å få overtaket på den irriterende skarpskytteren som har plaget deg hele kampen, og følelsen av å vinne i Overwatch er det lite som topper dette året.

  2. Titanfall 2

    Utgitt på PlayStation 4, Windows og Xbox One.

    I en spillhøst dominert av skytespill fra alle kanter, slet Titanfall 2 med å holde tritt på salgsfronten. Activisions alltid populære/forhatte traver, Call of Duty, dukket som vanlig opp, mens EA utforsket første verdenskrig med Battlefield 1.

    Det hindret ikke Titanfall 2 fra å bli elsket, både blant kritikerkorpset og en trofast spillerbase. Som med forgjengeren handler det hele om å bevege seg både vertikalt og horisontalt gjennom kart, fylt av både spillerstyrte og AI-kontrollerte fiender.

    Robotkampene føles viktigere enn tidligere, og skytefølelsen har fått en ny tyngde. Det meste har egentlig blitt finpusset ytterligere fra forgjengeren. Alt i alt har Respawn Entertainment sørget for å bygge videre på det gode grunnlaget, men med endringer som føles betydelige.

    Flere modi, nye måter å bykse rundt på kartet på, og et større utvalg av robot-titaner å velge i sørger for en mer dynamisk spillopplevelse enn det Titanfall kunne by på. 

    Med nye mekanikker og et tempo som skiller seg ut i mengden, maktet Titanfall 2 å by på en av de mest interessante konkurranseopplevelsene i år.

  3. Battlefield 1

    Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.

    Etter tre skuffende innslag i serien, kom Battlefield 1 som et frisk pust. Ikke bare er settingen for spillet unik og autentisk, men DICE har klart å luke bort mange av problemene som de nylige spillene har hatt. Et godt konkurransespill må ha en solid nettkode, som endelig er på plass med Battlefield 1. Vi ble særdeles fort lei av å dø av skudd fra personer rundt et hjørne i Battlefield 4 og Battlefield: Hardline.

    Kampmekanikkene er bedre balansert enn på lenge, og utvikleren jobber kontinuerlig med å tilpasse spillet til tilbakemeldingene våre.

    Enten en kjemper i skyttergravene med «Support»-klassens maskingevær, de utrolig tilfredsstillende skarpskytterriflene til «Scout», de halvautomatiske riflene til «Medic»-klassen eller maskinpistolene til «Assault», er en ting sikkert: Du vil få en intens og givende opplevelse. Flerspillermodusen kjennes endelig ut som den burde gjøre, og er den beste fra DICE på mange år. Det er utrolig hvor fort tiden går med en vennegjeng i samme «Squad», spesielt hvis en spiller koordinert. Dessverre har ikke spillet fått like mye oppmerksomhet av proffscenen som utvikleren hadde ønsket, men Battlefield 1 har hatt noen turneringer her og der.

    For de som trenger motivasjon for å komme seg tilbake på slagmarken, ble det nylig annonsert en utvidelse, They Shall Not Pass, som lanseres mars 2017. Vi gleder oss.

Beste samarbeidsopplevelse

    1. Overwatch

      Utgitt på WindowsPlayStation 4 og Xbox One.

      I like stor grad som konkurransen, er samarbeid sentralt i Overwatch. De forskjellige klassene og heltenes egenskaper og angrep kan kombineres på mange måter, og det er lite som er så deilig som en seier som følge av godt samarbeid og koordinerte «ultimates» i Overwatch. Det er like gøy å være den som legger til rette for et heftig rakettregn ved å samle hele motstanderlaget i et sort hull som Zarya, eller om man er den som spruter raketter i de skrekkslagne fjesene til motstanderne.

      Det er mange måter å bidra til laget i Overwatch. Enten du spiller Widowmaker og rydder unna fiender med velplasserte skudd midt i planeten, beskytter laget ditt fra motstanderens ild med skjoldet til Reinhardt, eller gjenoppliver falne lagkamerater som Mercy. Samtlige av de varierte, MOBA-inspirerte heltene i Overwatch er morsomme å spille, og fordi de er så varierte skal det være mulig for alle å finne en helt de liker og som de kan bidra til lagets seier med.

      Det er selvsagt ødeleggende når man havner på lag med folk som nekter å samarbeide (vi ser på dere Hanzo-spillere), men når laget klarer å enes om en strategi og alle utfyller sine roller på en tilfredsstillende måte er det ikke noe spill som slår Overwatch i år.

    2. Gears of War 4

      Utgitt på Xbox One og Windows.

      De siste årene har spillbransjen gått en litt lei vei for de som synes det er stas med flerspilleropplevelser. Joda, på konkurransefronten er landskapet bedre enn noensinne, men spill som man kan nyte sammen i sofaen med skjermen delt i to har det blitt færre og færre av.

      Da er det supert at Gears of War 4 fortsetter seriens tradisjon med å by på sofakos for to spillere, der man kan snuble seg gjennom kampanjedelen sammen – faktisk på tvers av PC og Xbox One om man ønsker det. I tillegg kan man plaffe ned fiender i den alltid tilstedeværende Horde-modusen, da med opp til fire samarbeidspartnere. 

      Selv om spillet ikke gjør noe revolusjonerende nytt, men heller velger å finjustere eksisterende mekanikker, er det fremdeles gøy å hoppe inn i actioneventyret og bare ta innover seg spetakkelet, og desto mer morsomt med en venn ved din side.

      The Coalition har med Gears of War 4 bygget et eventyr som står seg side om side med forgjengerne, og som blir desto bedre om man deler opplevelsen med en venn.

    3. Pokémon Go

      Utgitt på iOS og Android.

      Pokémon Go slo alle rekorder. Gamle som unge strømmet ut i gatene for å fange monstre. Jo visst kunne man bli en del av et lag og konkurrere om gyms, men det var ikke dette som gjorde Pokémon Go til en av årets beste samarbeidsopplevelser.

      Pokémon Go brakte folk sammen. Vi snakket om spillet, dro ut sammen for å jakte på nye monstre, sammenlignet resultater, hjalp våre venner (og fikk hjelp), delte tips om hvor man kunne finne nye Pokémon til samlingen

      Best av alt: vi traff nye mennesker som delte den samme entusiasmen. Hvis to personer sto og fiklet med mobiltelefonen sin, tilsynelatende oppslukt av hva som skjedde på den lille skjermen, var sjansen stor for at de var der i samme ærend. Et lite smil, et høflig nikk, en måte å bekrefte at man delte formål, mens resten av verden raste forbi. Unge samlet seg i store flokker som trålet gatene etter monstrene de manglet, eldre spillere mimret tilbake til en tid før Internett hvor de mest ivrige stimet sammen i skolegården og utvekslet erfaringer og la taktikker sammen for å slå spillene de spilte.

      Pokémon Go brakte folk sammen igjen, i en tid hvor spillopplevelsen i stadig større grad er flyttet over på Internett. Kanskje det er på dette området at fremtidens spill har sitt største potensial.



Bli med over på neste side for å se hvilke spill som skuffet oss, spillene vi synes hadde den mest originale idéen, og spillene som bergtok oss med sitt visuelle design.

Så langt har vi delt ut lovord til spill i tre kategorier, og vi er ikke halvveis en gang. Overwatch har vært den store vinneren så langt, med fulltreffer både i samarbeidskategorien og konkurransekategorien. 

Nå skal vi først peke ut skuffelsene fra i år. Du kan sikker gjette deg frem til i hvert fall én kandidat her. Deretter går vi mer inn på detaljnivå og hedrer de spillene som utmerker seg på spesifikke områder.

Største skuffelse

  1. No Man's Sky

Utgitt på PlayStation 4 og Windows.

Det var få som ikke hadde hørt om No Man’s Sky etter E3 i 2014, der traileren førte til at det gikk ett kollektivt måp. Forventningene til spillet ble skyhøye. Konseptet virket utrolig kult, der en kunne utforske en hel galakse. En endeløs spillopplevelse, der en hele tiden møter ny flora og ny fauna. Fantastisk grafikk, med imponerende kamper i rommet med romskip. En potensiell spillrevolusjon.

Da spillet til slutt ble lansert i år, tok det ikke lang tid før skuffelsen spredte seg gjennom redaksjonen og spillmiljøet ellers. Den første timen var magisk, men etter hvert ble det mer og mer klart hvor mange problem spillet slet med. No Man’s Sky hadde betydelig trøbbel med ytelse og krasjing på tvers av alle plattformene. Grafikken var ikke i nærheten av like bra som i traileropptakene, og inventarsystemet var mildt sagt håpløst.

Selv med alle disse problemene, var det ett problem som tårnet over de andre: Innholdet. Etter to timer med spillet, hadde en opplevd omtrent alt spillet har å by på, for resten er bare små variasjoner av det samme.

De som bet tennene sammen for å komme seg til midten av galaksen, målet med spillet, fikk seg en mildt sagt stor overraskelse. En overraskelse i form av en stor langfinger til spilleren, og som viste hvor meningsløst spillet er. Spillet virker som en passende metafor for den grenseløse tomheten i verdensrommet.

Med de vanvittige forventningene vi hadde til spillet, er det vanskelig å ikke bli skuffet. Hello Games greide ikke å levere opplevelsen de forskutterte i traileren fra E3 for to år siden, og det er ikke en god følelse. Vi sitter igjen med en bitter smak i munnen av No Man’s Sky.

    1. Star Fox Zero

      Utgitt på Wii U.

      Over 10 år etter Star Fox: Assault fikk vi endelig en fullverdig stuekonsolloppfølger til flyvespillet med firkløveret Fox, Falco, Peppy og Slippy i pilotsetet. Spillet hadde alt riktig på pairet: Bayonetta-studioet Platinum Games skulle utvikle det det, Mario-pappa Shigeru Miyamoto skulle produsere det hele, og Nintendo skulle kvalitetssikre det. 

      Til syvende og sist endte vi opp med et tynt gjensyn med serien som var gøy en liten stund, helt til vi fikk se hvor grunt det var. Det var veldig gøy den første timen, men den uinspirerte verdenen og de kjedelige oppdragstypene tæret fort på.

      Dråpen som fikk begeret til å renne over var likevel det lite pålitelige kontrollsystemet som ikke gjør seg spesielt bra til det det forsøker å gjøre. TV-skjermen og kontrolleren brukes samtidig; TV-skjermen viser Arwing i tredjeperson, mens Gamepad viser Fox sitt eget perspektiv fra fartøyets cockpit. Gamepad-en brukes også til å sikte, og det hele blir veldig lite pålitelig når man må splitte fokuset.

      I sitt forsøk på å være nyskapende med kontrollsystemet har gått kraftig ut over helheten, slik at andre aspekter ved spillet blir tynnskrapte. Her må Nintendo tilbake til tegnebordet før de prøver igjen.

    2. Steep

      Utgitt på Xbox One, PlayStation 4 og Windows.

      Steep er slettes ikke et dårlig spill, det kan fint gi deg timevis med helt grei underholdning. Det er bare det at vi aner konturene av noe som kunne vært så mye, mye bedre.

      Mange spisset ører da Ubisoft annonserte at de jobbet med et sandkassespill satt til alpene, hvor du kunne boltre deg i en sømløs flerspilleropplevelse sammen med andre vintersportsentusiaster. Da spillet endelig ble sluppet og vi fikk slippe løs i fjellheimen, viste Steep seg å være mer en slags verktøykasse enn et vanlig spill. Det skorter ikke på oppgaver og småhistorier, men med noen få, hederlige unntak er det lite som driver deg videre i spillet. Du gjør det samme om og om igjen, uten annen belønning enn å få nye, lignende utfordringer å bryne deg på. Etter at den første fortryllelsen forsvant, sto vi igjen med et anonymt og nesten litt poengløst spill.

      I små doser er Steep helt grei tidtrøyte, men med tanke på det enorme potensialet og hvor mye arbeid utviklerne åpenbart har lagt ned i så mye annet ved spillet, er det umulig å ikke kalle Steep en av de største skuffelsene i spillåret 2016.

      Slik Steep fremstår i dag, er det et godt rammeverk for en unik og interessant opplevelse, men heller ikke mer.

Beste originale idé

    1. Firewatch

      Utgitt på WindowsMacLinux, Xbox One og PlayStation 4.

      Noen ganger er det enkle faktisk det beste. Firewatch er ikke et spill som byr på komplekse mekanikker og systemer, et innovativt gimmick, eller én finurlig idé. Firewatch er nemlig ideen i seg selv.

      Ved å sette spillet til en skog i Wyoming i 1989 har utvikler Campo Santo fremprovosert en helt egen stil som gjennomsyrer spillet, helt ulikt alt annet. Vi tar rollen som skogvokter Henry, som har blitt utplassert der over sommeren. Uten å røpe for mye kan vi si at spillets røde tråd er temaet isolasjon – hva som får personer til å isolere seg, og hvordan det kan være å være isolert fra omverdenen. 

      Med en unik grafisk stil, designet ut fra ett eneste maleri komponert av grafikkunstner Olly Moss, får spillerne oppleve hvordan det er å gjøre seg kjent med et stort skogområde, uten andre hjelpemidler enn kart, kompass og kjennemerker. I en tid der til og med spill satt før 1900-tallet byr på et GPS-kart gjør dette skogturen mer involverende. 

      Firewatch er på ingen måte et perfekt spill, men det har en enhetlig idé bak seg som det sverger til. 

    2. Superhot

      Utgitt på Windows, Xbox One, Mac og Linux.

      SUPER HOT. SUPER HOT. SUPER HOT.

      Den irriterende, men likevel svært fengende frasen er godt gjenkjennelig for alle som har spilt det unike skytespillet Superhot, som kom på banen mot slutten av februar. I spillet må man overleve en rekke krevende situasjoner med kløktig bruk av våpnene man har til disposisjon, men det er tidsmekanikkene som gjør denne opplevelsen helt spesiell.

      I Superhot står tiden så godt som stille med mindre du er i bevegelse, noe som fullstendig endrer dynamikken i en skuddveksling. I reneste Matrix-stil får man se kuler fly mot seg i sakte film, som gir akkurat nok tid til å analysere situasjonen og smette unna før det er for sent.

      Til tross for en litt kjedelig historie greier Superhot å holde spenningen gående med sine stadig mer utfordrende nivåer. Enkle, veiledende oppgaver i begynnelsen gir raskt vei for langt vanskeligere sekvenser, der man gjennom prøving og feiling må lære seg hvor fiendene er plassert, hvem man bør skyte først og når man må dukke unna innkommende skuddsalver.

      Den spennende bruken av tid, kombinert med sjongleringen av nye ferdigheter man plukker opp underveis, gjorde Superhot til et friskt pust i en sjanger der vi har sett det meste før.

    3. The Witness

      Utgitt til Windows, Xbox One og PlayStation 4

      Det er ikke ofte man spiller hjernetrimmere for å slappe av, men dæven døtte om ikke The Witness klarte å endre på dette. For selv om spillet i aller høyeste grad handler om å løse vanskelige oppgaver som overhodet ikke alltid er like åpenbare eller tilbyr tradisjonelle løsninger, klarer The Witness å gjøre nederlag til mot og lysten på mer. I The Witness er det nemlig opplevelsen som står i sentrum, noe som blir satt ut i livet via blandingen av stillheten og utformingen på øyen man befinner seg på, men aller mest i oppgavene man må utføre for å komme seg videre.

      I The Witness skal du ofte lede en lysende strek fra ett punkt til et annet på en elektronisk skjerm, men dette er bare starten på eventyret. Snart må man ta i bruk naturen, bygninger og andre gjenstander for å fullføre tilsynelatende enkle oppgaver, men som viser seg å være mye mer komplisert enn det man først trodde. Få spill har tvunget oss til å tenke så mye utenfor boksen som The Witness, ei heller er det et spill som på en så smart måte har lært oss å tenke et skritt videre som dette. Ettersom det er din kapasitet til å tenke og løse oppgaver som er drivkraften i The Witness er det ekstra deilig å komme lenger, og den gode mestringsfølelsen er desidert noe av det som gjør spillet så enestående.

Beste visuelle design

  1. Uncharted 4: A Thief's End

    Utgitt på PlayStation 4.

    Naughty Dog gjør det igjen. Etter å ha presset ut flere av PlayStation 3s mest grafisk imponerende spill med Uncharted-serien og The Last of Us, fortsetter studioet å vise muskler i sin PlayStation 4-debut. 

  2. Uncharted 4: A Thief's End tar oss ikke med til andre fantasi-verdener eller fjerne galakser, men viser oss et hyperrealistisk speilbilde av det vi kan finne på Jorden. Vistaer, bylandskap og detaljerte ruiner er en fryd for øyet, modellert troverdig og med en tilstedeværelse som gjør Nathan Drake og gjengens eventyr til en variert og spennende tur. I tillegg briljerer studioet med action-sekvenser som vanlig, men denne gangen med beina litt mer plantet på bakken. I tillegg er figurene mer troverdige enn noen gang, med subtile ansiktsanimasjoner som bærer mengder av mening og intensjon som de fleste spillfigurer bare kan drømme om. 

  3. Naughty Dogs bragd er én del tekniske løsninger, men en stor del fantastisk kunstarbeid som syr sammen en troverdig og visuelt imponerende verden. Sammen treffer disse to delene oss perfekt.
  1. The Witness

     

    Utgitt til Windows, Xbox One og PlayStation 4

    Visuelt design handler ikke utelukkende om hvor realistisk et spill ser ut eller hvor god grafikken er, men heller om hvordan det visuelle erfares og hvordan grafikken påvirker spillopplevelsen. Med dette i tankene er det ikke så overraskende at The Witness scorer så høyt, nemlig fordi spillet benytter seg så fabelaktig av områdene det finner sted i. The Witness er en krysning av et puslespill og en såkalt gå-simulator, der du skal utforske en øde øy tilsynelatende midt ute på havet.

    Denne øya er imidlertid bæreren av en hemmelighet, og for å finne ut av hva som foregår må du løse et utall oppgaver som står i din vei. Det spesielle med disse utfordringene er hvordan de er bakt inn i miljøet de befinner seg i, slik at det er mye mer enn skjermer og tall man har å gjøre med. Andre ganger er det selve naturen som utgjør puslespillene, noe som virkelig ender opp i a-ha-øyeblikk og uforutsette åpenbaringer.

    Øyen selv består av flere områder, der hver seksjon samsvarer med egne oppgavetyper, men også egne klimasoner. Fra ørkendyner til skogområder, slott og snøfjell tilbyr The Witness en kompakt, men enestående verden. Det er også noe helt spesielt ved den myke, fargerike visuelle stilen. Grafikkmotoren føles virkelig spesiallaget til spillet, noe som hever kvalitetsfølelsen noen ekstra hakk. Derfor er ikke The Witness bare et av de beste spillene fra 2016, men også et vi kommer til å huske for dets visuelle bragder i lang tid.

  2. Inside


    Utgitt til Xbox One og Windows.

    Danske Playdead viser igjen at de kan imponere oss med sitt visuelle design. For seks år siden toppet de denne kategorien med Limbo – nå får de jammen samme heder for sitt nyeste spill, Inside.

    Kontraster er tydeligvis noe som treffer oss i Gamer.no-redaksjonen godt. Insides mørke fargepalett byr på lange skygger, vellagde og grusomme animasjoner og skrekkinngytende mennesker. Det at vi aldri går helt i detalj på menneskene vi ser på vår vei gjennom den orwellianske verdenen, bidrar til å gjøre dem fremmede og skremmende. 

    I løpet av de to timene fester det seg mange inntrykk – alle med foten godt plantet i det som best kan beskrives som «the uncanny». Særlig det siste kvarteret av spillet er et svært uhyggelig og minneverdig visuelt øyeblikk.

    Likevel hadde ikke Inside fungert uten at det visuelle ble knyttet sammen med alt det andre. Og for å understreke nettopp dette, er det sånn at Inside ikke bare traff oss på det visuelle planet, men også på… ja, du kan se selv på neste side.  

På neste side kan du lese om spillene vi synes hadde best lyddesign, hvilke spill vi mener hadde best humor, og spillene som kapret oss med sine historier.

Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.

Husk at du allerede 29. desember kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.

Beste lyddesign

    1. Inside

      Utgitt til Xbox OnePlayStation 4, Windows

      De danske utviklerne i Playdead gjorde sterkt inntrykk med lite verktøy i sitt forrige spill Limbo, og de fortsatte den trenden med Inside. Også denne gangen er det veldig lite direkte historiefortelling, fargepaletten er minimal og ingen sier et eneste ord i spillet.

      De greier allikevel å skape en fantastisk flyt gjennom hele spillet, det griper tak i en fra første øyeblikk og slipper ikke taket før du ser rulleteksten. Mye av æren for dette, og spesielt stemningen i spillet, må tillegges lyddesignet i spillet. Mannen som er ansvarlig for dette heter Martin Stig Andersen, sammen med noen få andre mennesker i Playdead. Tidlig i utviklingen av lyden til Inside fikk han ideen om å lage lydene i spillet inne i en hodeskalle. Inspirasjonen for dette kom fra at veldig mange synes det er rart å høre sin egen stemme på opptak, fordi det høres annerledes ut inne i hodet. 

      Det var tidkrevende og utfordrende, men Andersen selv har sagt at han synes det gav lydeffekter og musikk i spillet en helt spesiell, og litt kald klang som høres unikt ut. Underveis i spillet så dominerer ikke verken musikk eller effekter over noe annet, men ligger som et bakteppe som forsterker de visuelle inntrykkene og handlingen i spillet på en fantastisk måte.

      Eksperimentet til Martin Stig Andersen var helt klart verdt innsatsen, og det beste lyddesignet i 2016 kan trygt gis til Inside.

  1. DOOM

    Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.

    DOOM starter med å fortelle deg at du er best. Du våkner opp på en forskningsbase på Mars. Rundt deg ser du hologrammer som tilber steintavlen du våknet på. Lengre bort finner du drakten din, også forgudet slik som deg. Du hører demoniske skrik i gangene, og ikke veldig lenge etter har du drept en håndfull monstre.

    Du er en ustoppelig drapsmaskin. Når du har forlatt alter-rommet og begynner nedslaktningen, fortsetter spillet å fortelle deg at du er best gjennom musikken. Industriell og skitten metall dundrer løs på trommehinnene dine, ikke for å fortelle deg at demonene er din fiende, men at du er et ustoppelig godstog; deres verste mareritt.

    Musikken i DOOM kunne ikke vært en mer passene hyllest til det originale spillet. Komponist Mick Gordon har på smakfullt vis brutt ned og bygd opp igjen kjenningsmelodier fra det første Doom, samt skapt et originalt musikkunivers som vi mener er like uforglemmelig som spillet i seg selv. De analoge synthene, nedstemte nistrengs-gitarene og kor-passasjene i helvete komplimenterer det raske, utilgivelige kamphysteriet på en måte som får adrenalinet ditt til å pumpe i årene. Reisen til helvete og tilbake vil du sent glemme, og trangen til å slenge på hodet i takt med musikken vil komme hver gang du tenker tilbake på det.

  2. Overwatch

    Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.

    Blizzard har gjort en grundig jobb med å skape et godt lydbilde til Overwatch. Musikken er fengende, og passer godt til spillets tematikk og sjanger. Selv i de verste humør kan en merke at en nynner på kjenningsmelodien til spillet, eller bakgrunnsmusikken til «Frankensteins Revenge».

    Stemmelinjene er noe annet utvikleren har lagt mye arbeid i, som bygger opp om historien. De knytter bånd mellom heltene og bakgrunnshistoriene deres, på samme tid som de er morsomme og gir spillet ett litt uhøytidelig preg. Likevel, det aller viktigste er spillets lydeffekter.

    Lydeffektene til våpnene og ferdighetene er glimrende. Alle heltene har distinktivt forskjellige lydeffekter, slik at en enkelt kan skille mellom hvilke helter du kjemper mot, før du i det hele tatt har sett dem. Til og med lyden av skrittene til noen av heltene kan en skille mellom. Ikke bare er lydeffektene funksjonelle, men de er også passende. Lyden fra Roadhogs hagle høres virkelig ut som en forestiller seg at den burde, og brølet frå Hanzos ultimatangrep gjør det meget tilfredsstillende å ta knekken på fiender.

    Utvikleren har fått til selve poenget med lyddesign, nemlig det å fremme handlingen med lyd.

Beste humor

  1. Manual Samuel

    Utgitt til WindowsPlayStation 4 og Xbox One

    Humor i spill er vanskelig. Mens en filmregissør tross alt har full kontroll over hva seeren skal oppleve, må en spillutvikler forholde seg til et interaktivt publikum – gjerne et publikum som slettes ikke trykker på de knappene utvikleren gjerne ser for seg. Hvis utviklerne ikke feiger ut ved å støtte seg på humoristiske filmklipp, men våger å basere humoren på selve spillmekanikken, må de også sørge for at denne mekanikken ikke blir for ensformig. Da blir også vitsene fort gamle. På den andre siden kan man heller ikke variere altfor mye, for da mister spillet sin identitet.

    Manual Samuel er et eksempel på godt, humoristisk spilldesign. Humoren ligger ikke bare i de absurde situasjonene som oppstår når du forsøker å styre Samuel gjennom de krevende brettene, men i timingen. Hver utfordring er en liten historie i seg selv, med presentasjon, konflikt, oppbygging og forløsning. Alt skjer på riktig tidspunkt; selv når man mislykkes blir det morsomt fordi man som oftest får følelsen av at dette skjedde på helt riktig tidspunkt.

    Utviklerne i norske Perfectly Paranormal har lånt fra de beste, men samtidig laget en helt unik opplevelse: å kontrollere kroppsfunksjoner og lemmer med ulike knapper (Octodad) er i seg selv morsomt nok, men kombinert med en tørrvittig og sarkastisk fortellerstemme (The Stanley Parable), hovedpersoner man nesten kan forholde seg til, en grafikkstil som understreker den smarte – og hysteriske – historien og forbilledlig stemmeskuespill, kan ikke resultatet bli noe annet enn det morsomste spillet vi spilte i 2016.

      1. Hitman

        Utgitt på Windows, Xbox One, PlayStation 4

        Egentlig er det ikke helt åpenbart hvordan et spill om det å myrde folk kan figurere i en kåring av beste humor. De av oss som har spilt Hitmans episoder vet bedre. 

        Til tross for Hitman-konseptets grimme tema, minner det nemlig mer en Tom og Jerry-episode enn et spill der man skal ta innover seg dødens alvor. Han vakten like rundt hjørnet? Nei, han slenger du bare et brannslukningsapparat i trynet på før han får varslet de andre. Målet ditt? Han får smake på en hermetikkboks med spaghetti – i bakhodet. Situasjonene du snubler over kolliderer med mulighetene, og sammen lager de et snikespill det er umulig å ta dønn seriøst. 

        Det er absurditeten i det hele som gjør at Hitman ikke klarer å unngå humorstempelet. 

      2. Firewatch

        Utgitt på WindowsMacLinux, Xbox One og PlayStation 4.

        Ingen av oss forventet nok at Firewatch skulle bli den helt store humor-opplevelsen. Som med den åndelige forgjengeren Gone Home, trodde vi at Campo de Santo skulle ha en veldig sober og kanskje nostalgisk tone. Og egentlig fikk vi rett.

        Men i de mange dialogene mellom hovedperson Henry og avstandsboss Delilahi det andre tårnet fikk vi en herlig syrlig, flørtende og sarkastisk tone som hadde flere humreverdige øyeblikk. Det er ikke absurd, det er ikke overdrevent eller slapstick. Det er to personer som kjenner hverandre godt, som lett hakker på hverandre akkurat som venner gjør.

        Firewatch lykkes med humor mye på grunn av at dialogen mellom de to føles rimelig naturlig og uanstrengt, og at det kun er ett aspekt av et manus som veksler mellom flere stemninger. 

    Beste historie

      1. Firewatch

        Utgitt på WindowsMacLinux, Xbox One og PlayStation 4.

        Firewatch sluker deg inn i historien umiddelbart. Du blir med en gang invitert til å invistere i hovedpersonen, Henry, sin bakgrunnshistorie på en effektiv måte mens vi gjør oss klare til å starte den nye jobben som skogvokter. De første minuttene tar oss med på en berg-og-dalbane av følelser hvor vi får ta del i hvordan livene til Henry og kjæresten, Julia, forandres når Julia begynner å utvikle demens.

        Herfra drives historien i spillet videre ved hjelp av dialogen mellom Henry og sjefen hans, Delilah, som han snakker med gjennom en walkie-talkie. Vennskapet som utvikles med denne personen man aldri har sett er bemerkelsesverdig. Manuset er velskrevet og ikke minst svært godt og troverdig framført. Det veksles mellom hverdagslig småprat og dype alvorstyngede samtaler.

        Firewatch er et bekmørkt spill i ellers lystige, vakre og idylliske omgivelser. Spillet holder deg på setekanten av spenning hele veien, og det er vanskelig å legge spillet fra seg når man begynner å nøste opp i mysteriet i Shoshone nasjonalpark. Spillet er bare omlag fire timer langt, men evner å vekke sterke følelser og relasjoner til figurene og handlingen. Historien er gripende, rørende og tidvis også litt skummel. Følelsen av at noen konstant overvåker deg, skaper en klaustrofobisk følelse selv i den åpne verdenen. Firewatch byr på latter, tårer og ettertanke, og er en historie vi sent vil glemme.

      2. Uncharted 4: A Thief's End 

        Utgitt på PlayStation 4.

        Etter tre spill med gode eventyr, klinket Naughty Dog til med et litt mer sobert eventyrdrama i Uncharted 4: A Thief's End. Joda, Nathan Drakes siste spill har mer enn nok av den typen rabalder og spetakkel vi kjenner fra forgjengerne, men vi forventet ikke å også få en historie som vekslet mellom gripende, humoristisk, bombastisk og nostalgisk. 

        Nathan har blitt eldre, og manusforfatterne bruker dette til det fulle. Mens Uncharted-spillene som regel har handlet mer om å få spilleren fra scene til scene gjennom velskrevne, men overfladiske dialogsekvenser, handler dramaet denne gangen mye mer om Drake og hans personlige situasjon. Dette tar faktisk opp en betydelig del av spillets hovedkonflikt, siden han i store deler av spillet må finne ut hvordan han skal forholde seg til sin antatt avdøde storebror som plutselig valser inn i livet hans igjen.

        Vi lot oss i hvert fall overbevise av samspillet mellom de to brødrene, samt kona Elena og alle de andre figurene som preger Drake gjennom sitt antageligvis siste spill. Naughty Dog beviser at de har noen av de beste manusforfatterne i bransjen – nå blir det spennende å se hvordan de takler The Last of Us Part II.

         

      3. The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine

        Utgitt på PlayStation 4, Windows og Xbox One.

        The Witcher 3: Wild Hunt er uten tvil ett av de beste rollespillene det siste tiåret, og utvidelsespakkene er selve toppen av kransekaken. CD Projekt RED har imponert oss med komplekse karakterer, levende historiefortelling og ypperlig verdensbygging. Blood and Wine fører denne tradisjonen videre, så til de grader. I en industri som prakker nedlastbare pakker uten innhold nedover halsene våre, er dette en etterlengtet kontrast.

        Geralts siste eventyr tar oss med til det fantastiske området Toussaint, der vi får oppleve en historie vi sent vil glemme. Med nesten 30 timer innhold får vi utforske ett svært areal, med en rekke sideoppdrag som holder CD Projekt REDs høye standard og bindes sammen med hovedfortellingen. Utvikleren viser oss nok en gang at de mestrer fortellerkunsten, med en reflektert og gripende historie om vin, intriger, vampyrer og død. Det er flust av pek til både tidligere spill og bokserien, som gir de som følger med på bakgrunnshistorien mye å tygge på.

        Blood and Wine en verdig avslutning på vår reise med Geralt og vennene hans, i en trilogi som har strekt seg over 9 år. Det er en ren hyllest til spilleren, som lover meget godt for utviklerens kommende prosjekt, Cyberpunk 2077.

Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2016?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år »

Kommentarer (64)

Forsiden akkurat nå

Til toppen