P.N. 03

Spillet er tydelig inspirert av de gamle sideveis 2D-skyterne som herjet i arkadene for en 10-15 år siden. P.N. 03 kan best forklares som et 2D-shooter som foregår i et tredimensjonalt miljø. Hovedpersonen er en sexy heltinne som liker skyting og dansing. Høres fristende ut?

Enkelt historieopplegg
P.N. 03 står for “Product Number 03”, men hva det betyr får vi aldri vite. Det vi derimot vet er at du spiller som agent Vanessa Z. Schneider. En kul, mystisk, og vakker kvinnelig leiesoldat med tøffe solbriller og drakter. Vanessa har tydeligvis en tidligere karriere som danser før hun ble leiesoldat. Jeg kan hvert fall ikke se noen annen grunn for at hun skal digge musikken samtidig som morderiske roboter prøver å drepe henne. Jaja, kult er det uansett. Oppdragene dine får du av en mystisk person som du kun har kontakt med over telefon. I all hovedsak går alle oppdragene ut på å ødelegge militære anlegg med alle de slemme robotene som befinner seg inni.

Historien i P.N. 03 er syltynn, men det er den vel kanskje også i de fleste shootere. Du er, som sagt, en kvinnelig leiesoldat. Etter at foreldrene dine ble drept av kamproboter hater du dem av hele ditt hjerte og har dedikert ditt liv til å ødelegge dem. Stort mer enn det får vi ikke vite gjennom spillet, og man kan heller ikke si at spillet bruker historien på noen som helst måte. Med andre ord er det ikke mye dybde i spillet, men det er vel heller ikke det du leter etter med et spill som dette.

Det hele er egentlig ganske enkelt. Målet ditt er å raskest mulig løpe gjennom diverse rom og korridorer. Mens du er inni rommet, må du prøve å drepe alle de morderiske robotene som befinner seg der, samtidig som du passer på å ikke bli skutt selv. Robotene dreper du ved å skyte laserstråler ut av hanskene på de fiffige draktene Vanessa bruker. Laserstrålene blir avfyrt ved å trykke på A-knappen, og jo fortere du trykker på knappen, jo fortere skyter Vanessa. Dette kan etter hvert få fatale konsekvenser for tommelleddet ditt, da ditt liv avhenger av å trykke så fort som mulig på knappene. Etter at alle robotene er drept gjelder det å finne utgangsdøren.

Livsviktige komboer
Hvert brett består av mange forskjellige rom, og mellom hvert av disse rommene kommer det en svart skjerm hvor det står hvordan du har gjort det og hvor mange poeng du får. Skal du få mange poeng må du i tillegg til å være rask klare å skyte robotene i komboer. Etter at du har drept en robot har du en fastlagt tid på å drepe en til, klarer du det får du en ny tid på å ta enda en, og slik fortsetter det. Dess lengre kombo du klarer jo mer poeng blir du tildelt. Helst bør du få alle robotene i et rom i en kombo, men det er ikke alltid like lett.

Alle poengene du svetter og sliter til deg i oppdragene kommer til lags i butikken du finner i spillet. Mellom hvert brett og enkelte steder i brettene kan du kjøpe ekstra liv, oppdateringer til drakten din og nye drakter. Draktene er der ikke bare for å få Vanessa til å se bra ut, de har også forskjellige egenskaper. Hver drakt har forskjellige egenskaper, blant annet automatisk skyting for å skåne de utsatte tommelmusklene.

Du må trene for å vinne
I tillegg til å få poeng i oppdragene så kan du mellom hvert oppdrag øve deg på ”trial”-brettene mellom hvert oppdrag. Disse er lagt inn for at du kan samle nok poeng til å kjøpe ekstra liv, drakter eller oppdateringer til drakten før du kaster deg inn i ett nytt oppdrag. ”Trial” er enkelt og greit 15 forskjellige rom som er helt tilfeldig plukket ut blant de oppdragene du allerede har vært gjennom, og deretter satt etter hverandre. Det finnes 5 ”trial”-brett mellom hvert ordinære brett. Det gir litt variasjon, men det blir også mye av det samme her. Ikke nok med at ”trial”-brettene er trukket ut fra de ordinære brettene, men alle de 5 oppdrage blir også ganske så like. Hadde Capcom lagd noen helt nye, flotte og fargerike brett kunne dette gitt spillet litt mer krydder og liv.

Alle draktene har også som oftest to spesialangrep som utføres ved å trykke kombinasjoner av digitalpadden og A. Et spesialangrep tar ut, eller skader de fleste robotene i rommet. I tillegg ser det utrolig kult og elegant ut. Det sparer også tommelen for en del trykking, og det er jo fint. Å vite til hvilken tid du skal utføre angrepene og når du skal spare er avgjørende for å overleve. Når du utfører et angrep vil det trekke litt energi fra det oransje energimeteret som finnes oppe i det venstre hjørnet (ved siden av livmeteret). Problemet er at de noen ganger registrerer ikke spillet at du har trykket. Jeg vet ikke helt grunnen, men du skal ikke se bort ifra at den lille digitalpadden kan være medskyldig. Å ikke klare å utføre spesialangrepet når du prøver på det kan få fatale konsekvenser.

Godt på papiret
På papiret ser det ut som P.N. 03 har alt som trengs for å bli en toppselger: Det er utrolig stilfullt og kult, hovedpersonen er en sexy kvinnelig leiesoldat og alle verdene er fylt til randen med slemme roboter som bare venter på å bli blåst til fillebiter av deg. Så har deg seg slik at papiret ikke alltid gjenspiller realiteten. Du kan trygt si at det er tilfellet med P.N. 03.

Selv om markedet for shootere i dag er langt fra like stort som før i tiden lages det fortsatt noen få gode spill som selger godt. Ikaruga er et veldig godt eksempel på dette. Med P.N. 03 prøver Capcom å gi den gode gamle 2D-shooter følelsen i et 3D-spill, men de klarer det ikke helt. De gamle arkadeklassikerne gav deg fargefull og livlig grafikk, forskjellige områder og en god presis kontroll. P.N. 03 har dessverre ingen av disse tingene.

Destruktivt kontrolloppsett
Spillet er laget av de samme som står bak ”Resident Evil”-serien, og det merkes. All kritikken mot kontrollene i Resident Evil har tydeligvis ikke glidd helt inn hos Capcom enda. Du bruker altså kun en stikke, for å styre Vanessa (slik som i Resident Evil). Noen ganger føles det rett og slett som det er en playmofigur du styrer. Hun er stiv og har sene reaksjoner. Dette er et enormt problem da P.N. 03 er et spill hvor raske bevegelser og reaksjoner er nødvendig. Skal du bevege deg til siden er det meningen at du bruker en av skulderknappene. Når du trykker på dem snurrer Vanessa seg til en av sidene, trykker du to ganger tar hun en liten piruett videre mot samme side. Denne manøveren må du bruke når du skal unngå å bli truffet av laseren fra alle de slemme robotene du finner i alle brettene. Du kan også hoppe over raketter og andre farlige ting som robotene spytter ut ved å trykke på b-knappen.

Det finnes også positive ting med kontrolloppsettet. At du for eksempel ikke kan skyte samtidig som du løper er egentlig ganske fint. På begynnelsen kan det virke veldig rart at du må stå stille for å skyte, men her kan du si at selve grunnlaget for spillet ligger. Spillet er på en måte som et moderne space invaders. Det gjelder å snurre og hoppe unna raketter, for deretter å returnere ilden. Når det står på som verst kan det være lurt å gjemme seg ban en venn eller nedi en grop, for deretter å hive seg tilbake i kampens hete. Du må hele tiden vurdere hvem du skal ta først. Når det står på som verst er det morsomt å være Vanessa.

Du starter de aller flest oppdragene innendørs i en hvit, minimalistisk bygning. Det ser veldig flott ut og passer veldig godt inn i spillets futuristiske ”image”. Rommene ser flotte ut og har en spennende design. Dessverre ser nesten alle rommene like ut. Det finnes selvsagt forskjeller i arkitektur, men for det utrente lye ser første og siste rom helt likt ut. På nesten hver eneste level er du inne i bygninger som ser helt komplett like ut: store åpne rom, eller små korridorer, med hvite og grå vegger. Den eneste variasjonen på områdene finner du når du er utendørs, men til gjengjeld er utendørsbrettene relativt dårlige. At alle brettene er like gjør det litt kjedelig å spille og første og siste verden føles like ut. Du får ikke inntrykk av at du rykker framover i spillet når alle brettene ser like ut.

Monotont
Dessverre er det ikke bare banene som er like. Hele spillet er fryktlig repetitivt: alle brettene ser like ut, de fleste robotene ser like ut, musikken er lik og ikke minst du gjør du det samme gjennom hele spillet. Det eneste som utvikler seg er at bossene er litt forskjellige og at du får bedre drakter og nye spesialangrep. Ellers står alt ved det samme: Trykk kjapt på skyteknappen, snurr unna, snurr ut igjen, dukk for laseren, skyt. Det finnes også noen bugs i spillet. Det hender at du hopper gjennom ting som står ut fra veggen. Noen ”ragdoll”-effekt finnes ikke her. Vanessa kan kun stå med lilletåa på en plattform, og fortsatt stå perfekt balansert.

Det er greit nok at dette er et spill som foregår i framtiden, men må det alltid være dårlig techno på slike spill? Jeg skal innrømme at jeg ikke er verdens største techno fan, men musikken du finner i spillet er platt, kjedelig og fullstendig fantasiløs. Helt i starten av hvert brett virker musikken grei, men den gjentar seg helt til det blir irriterende. Heldigvis er det ny musikk til hvert brett. Lydeffektene er derimot mye bedre. Det er forskjellig lyd etter hvilket grunnlag du går på. Du hører også lett på lyden om du er i et stort eller lite rom. Lydeffektene er altså bra, men det er ikke noe mer enn vi bør forvente. Det er lasere som skyter og eksplosjoner du vil høre mesteparten av tiden.

Er du en som liker lange spill bør du holde deg unna P.N. 03. Dette er riktignok et type spill som det er meningen at du skal spille om og om igjen for å få høyest mulig poengsum. Likevel kunne de lagd det lengre enn det er i dag, eller kanskje litt mer utfordrene. Det utrolig dårlige kontrollsystemet ødelegger også mye av gleden ved å spille gjennom spillet flere ganger. Å spille deg gjennom spillet vil nok ikke ta deg lange stunden. Hvis du ikke gidder å spille en del av treningsoppdragene mellom de ordentlig oppdragene kan du klare det på en kveld.

Konklusjon
Konklusjonen er egentlig enkel: Ønsker du deg en shooter på GameCube, kjøp Ikaruga ikke P.N. 03. Spillet er laget som et spill som du skal spille gjennom mange ganger i søken på perfeksjonisme. Problemet er at mye av gleden ved å gjøre dette er ødelagt av klønete kontroller. Når spillet i tillegg er kort og utvikler seg utrolig lite, og er fryktelig repetitivt blir dette en skuffende opplevelse. Spillet har sin sjarm og sine øyeblikk hvor du glemmer hvor dårlige kontrollene er og at alle verdene ser helt like ut. Det er i tillegg flott å se på innimellom når Vanessa akkurat klarer å vri seg unna en rakett eller utfører et flott spesialangrep. Likevel holder ikke det i dag. Inntil videre er shootere best i 2D.

Forsiden akkurat nå

Til toppen