Anmeldelse

SimCity

Ordførerkjedet har sjelden vært hyggeligere å bære.

1: Side 1
2: Side 2

Spillets mest kontroversielle aspekt er utvilsomt Maxis' insistering på å kreve en konstant Internett-tilkobling. Er nettet litt ustabilt, kan du oppleve å bli kastet ut i menyskjermen litt oftere enn ønsket. Selv opplevde jeg dette to ganger i løpet av anmeldelsesprosessen – da på et trådløst nettverk jeg vet er litt ustabilt. Spillet lagrer dog fremveksten din hyppig, og jeg gikk i verste fall glipp av et minutt med spilling.

Kravet om å alltid være på Internett bringer også med seg en annen faktor som kan plage noen. Spillet lagrer av seg selv, og det er ingen måte å rulle byen tilbake til et tidligere stadie. Er du av typen som liker å eksperimentere med å terrorisere simmene dine bør du altså huske at det er ingen vei tilbake fra ugjerningene.

I anmeldelsesutgaven vi testet var enkelte mer villige enn andre til å samarbeide, men jeg fikk tydelig merke både den positive og negative innflytelsen av de omkringliggende byene. Kriminalitet reiste over grensen, men det samme gjorde billig strøm da jeg trengte det som mest.

Byer kan også samarbeide om storprosjekt som ligger presset inn mellom områdene. Disse krever en god del resurser, men gir alle frynsegoder. Romsenteret gir mer turisme og utdanning, mens solenergiparken byr på billig strøm til alle. På grunn av laber samarbeidsvilje hos tilfeldige polske journalister karret vi oss ikke til et slikt prosjekt, men jeg fikk oppleve et ferdigbygd romsenter i aksjon da jeg hoppet inn i en etablert region.

Nok søyler til å mette de fleste.

GlassBox-motoren byr på innlevelse

Måten Maxis loser deg inn i spillet på, gradvis og lag for lag, er beundringsverdig. Her legges nye systemer på de eksisterende, men introduseres ikke før du begynner å få en god forståelse av hvordan alt henger sammen.

Likevel står en førstegangsspiller overfor et par testrunder før byplanleggingen flyter godt. Selv plasserte jeg først boligsonene mine på malmrike flekker, noe som førte til en bakterieflod som gjorde 70 prosent av befolkningen syke. Å spille SimCity er like mye en læringsprosess som noe annet, en prosess der du prøver om og om igjen å skape drømmebyen. Slikt tar tid.

Da er det godt at SimCity tar seg vel og bra ut rent estetisk. Sett bort fra noe smårusk har timene tilbrakt med GlassBox-motoren vært svært avslappende. Detaljnivået er imponerende, selv om pikselmenneskene ikke viser seg fra sin beste side om du zoomer helt inn. Noen få rykk-og-napp-situasjoner ble det også på testriggen om jeg skrudde alt på det høyeste. Uheldig, men ikke ødeleggende.

Ikke minst er den nye motoren ypperlig til å vise deg hva som skjer i byen. Folk og trafikk romsterer rundt i gatene, ran og brannstiftelser kan observeres, og hjemløse tigger på hjørnene. Du får høste godene og ondene av bydriften gjennom denne dynamiske visuelle fremstillingen, noe som gjør at ansvarsfølelsen og innlevelsen større.

Før eller siden graver en seg ned i illustrative grafer som tydeliggjør bysituasjonen mer enn det som vises på overflaten. Gjennom disse har du til enhver tid oversikt over byen og befolkningens situasjon på en lettfattelig måte.

Taffelmusikk og røde Godzilla-monstre

Enkeltsimmer kommer også med forespørsler og oppdrag som du kan velge og ta på deg. Noen av disse gir simelionbelønninger, slik som søppeltømmingsutfordringer, mens andre fokuserer mer på hva byen behøver av offentlige instanser. Disse dukker opp med jevne mellomrom og gir incentiv til å fortsette spilløkten utover de tilmålte timene.

Deres hus og hoteller brenner.

Maxis vante taffelmusikk dukker også opp i full vigør, med nynnbare melodier som setter tonen for spillopplevelsen. At den endres dynamisk etter som hvilke systemfaner du har oppe er en finurlig detalj, men ikke stort mer. Selv om musikken er svært velgjort kan du også dessverre få nok etter et par titalls timer, og jeg savner flere spor.

Spektakulære katastrofer vender naturlig nok tilbake. Det tok ikke mer enn et par-tre timer før et rødt Godzilla-monster ploppet opp fra bakken og knuste skyskrapere øst og vest. Skadene var heldigvis ikke uoverkommelige. I en annen by begynte meteorregnet å dale, noe som var litt mer til bry. Du kan selvfølgelig låse opp disse etter hvert til fri bruk, om du oppnår de riktige målene. Ønsker en å bare være kreativ kan man også tumle rundt i en sandkassemodus som åpner alle bygninger og slenger en gigantisk pengesekk i fanget ditt ved spillstart.

De sosiale funksjonene er som forventet – du kan snakke på en internvegg i regionene, og benytte deg av Origins venneregister for å spille med dine nærmeste. Prestasjoner låses opp, og lederbrett viser hvilke regioner som gjør det skarpest til enhver tid. Systemene gjør jobben sin, og gjør det lett å konversere med andre spillere.

Konklusjon

SimCity rendyrker de elementene som gjør bybyggingen spennende, og åpner dermed opp for et spill alle kan ta del i. Det betyr ikke at det ikke ligger lag på lag med dybde under det folkevennlige grensesnittet. Dynamiske systemer påvirker hverandre på mikro- og makronivå, og det krever god planlegging for å klare å holde en by vedlike over lengre tid.

Et nok så spenstig byoppsett.

Regionsystemet gjør det også rimelig lett å forsvare at spillet krever konstant nettilkobling, selv om en frakoblet enspillermodus burde være tilgjengelig. Økonomi, ressurser og interaksjoner på tvers av bygrensene gjør opplevelsen til et sosialt samarbeidsprosjekt for de som ønsker det. Om bare størrelsen på byene hadde vært litt større også.

GlassBox-motoren holder det den lover til tross for noen få problemer, og byr på et enkelt og oversiktlig grensesnitt for aspirerende ordførere. Sjelden har det vært så gøy å titte på grafer, og byens dynamiske vekst og forfall øker innlevelsen betydelig. Det er trist når en by går under, fordi du husker hvordan den sprudlet for bare et par timer siden.

SimCity er et spill du kan fortape deg i, flere timer i strekk. Det er et spill der du kan grave dypere og dypere i systemene, og spille på et hav av forskjellige måter. Mest av alt er SimCity et spill der du kan la kreativitet og planleggingsferdigheter jobbe i tandem, på den måten du selv måtte ønske.

SimCity krever at spilleren alltid er på nett gjennom Origin. Spillet ble testet i en periode på om lag 20 timer. Vi fikk tidlig tilgang via en anmelder-versjon på Origin, og spilte på lukkede servere. Alle skjermbilder unntatt toppbildet er tatt av anmelder på høysete grafikkinstilling.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden