De beste spillene i 2012

Ridge Racer: Unbounded

Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

Ridge Racer: Unbounded får den tvilsomme æren av å bli årets skuffelse hos oss i Gamer.no-redaksjonen, og det uten å være et spesielt dårlig spill. Problemet er bare at finske Bugbear har sine egne, enorme sko å fylle. Før de satte fingrene i Ridge Racer-navnet produserte de noen av de morsomste arkadebaserte bilspillene som har beriket vårt underholdningsliv. Flatout-serien har blitt favoritter hos veldig mange, og flerspillerdelen var polert, gjennomført og lett tilgjengelig for alle som ønsket å være med.

Ridge Racer: Unbounded var imidlertid ingen av delene. Flerspillerdelen var i praksis ubrukelig da spillet kom ut på PC, da det var umulig å få satt opp en spillrunde med fler enn to personer. Hvorfor det ikke virket var det helt umulig å finne ut av, og mange fikk rett og slett ikke brukt spillkontrollere eller startet spillet i det hele tatt den første uka etter slippdatoen. Dermed satt vi der etter å ha overbevist venner og bekjente om at dette kom til å bli like morsomt som Flatout og måtte prøve å bortforklare hvorfor de hadde fått et spill som tydligvis ikke hadde blitt utviklet med en Windows-versjon i bakhodet fra starten av, og som ikke klarte å innfri verken forventingene til Ridge Racer-navnet i enspiller eller til Flatout-moroa i flerspiller.

Vi har ikke gitt opp håpet, men nå må noen skjerpe seg i Finland

Max Payne 3

Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows

Vi kjenner Max Payne som en kul kis. I mørk skinnjakke flekker han frem to Beretta for dele ut rettferdighet, og hans hevngjerrighet når lenger enn lovens lange arm. Hele samfunnet rotter seg sammen mot ham, og tap av familie, jobb og ære, driver ham til kanten av galskap. I nydelig noir-tegneseriestil følger vi helten i hans desperate kamp for alt som er godt og rettferdig.

Det var den unge Max Payne. Den gamle gubben med ølmage og Hawaii-skjorte som vi treffer i Max Payne 3 har lite til felles med vår gamle helt. Denne karen er bare en sur grinebiter, en leiesoldat motivert av penger, alkohol, og kjedsomhet. Det er ingenting igjen av vår rettferdighetskjemper og kanskje hadde det vært bedre om han gikk tidlig i graven i stedet for å leve ut sine dager med fyllefesting i Brasil.

Spillet i seg selv mangler også estetikken og sjarmen som vi kjenner fra de gamle klassikerne. Våpen, skyting og eksplosjoner kan være tøffe greier, men spillet gir oss ingen motivasjon til å fortsette voldsfesten. Max Payne vil jo helst bare dø. Så la ham. Vi sender en bønn til Rockstar – vær så snill, la Max få hvile i fred.

Assassin's Creed III

Utgitt til Windows, PlayStation 3, Xbox 360, Wii U.

Det kvalitative spranget mellom Assassin’s Creed og Assassin's Creed II var helt enormt. Etter Ubisofts opphausing i etterkant av annonseringen av det neste store steget i serien, Assassin’s Creed III, var det mange som forventet et like stort sprang igjen. Fallhøyden var enorm.

Til og med Ubisoft, en av de desidert mest suksessrike utviklerne fra de siste par årene, kan altså ta seg ørlite vann over hodet. Med det mener vi ikke å si at Assassin's Creed III er et dårlig spill, men det når dessverre bare i korte øyeblikk opp til det vi ble lovet på forhånd.

Kanskje ble det hele for ambisiøst? Det tar i overkant lang tid å komme skikkelig i gang, og historien tar nok munnen litt for full. Selve hovedoppdragene er ikke alltid like interessante, og hele opplevelsen har en tendens til å virke litt ufokusert og utflytende. Når det er sagt: At Assassin's Creed III i det hele tatt er å finne på denne listen sier kanskje like mye om hva vi forventet av det, som det sier om hva vi faktisk fikk.

Journey

Utgitt til PlayStation 3.

Journey er ikke et spill, det er en opplevelse. De eksentriske oppviglerne i Thatgamecompany er ikke fremmede for å tenke på spill i større grad som nettopp opplevelser enn simple tidtrøyter, noe en kjapp titt på selskapets korte, men merkverdige spillkatalog stadfester.

Umiddelbart, i det du for første gang står og myser mot solen blant Journeys forblåste sanddyner, lures blikket ditt mot en samling steinpåler med tøyvimpler som vaier stemningsfullt i ørkenvinden. Du tusler gjennom sandføyken, nysgjerrig på hva dette mystiske stedet kan være, og i det du runder sandbanketoppen reiser et majestetisk fjell seg over horisonten – det er på denne måten den nærmest umerkelige historien i Journey drives fremover. Ingen forteller deg noe, ingen sier noe, det er bare deg og nysgjerrigheten din. Resultatet er tankevekkende.

I Journey klarer Thatgamecompany å skifte fokuset fra selve gameplayet – som den overhengende majoriteten av spill i dag lener seg på, ofte med hele sin tyngde – over til spillmessig ukarakteristiske elementer som knytter opplevelsen tettere opp mot personen som spiller; refleksjon, personlig opplevelse, atmosfære, melankoli – det er slike elementer Journey vektlegger.

Disse tingene er som spillmekanikkenes marianergrop; få har vært der, og ikke engang de som har vært der er sikre på hvilket potensial som ligger gjemt der nede. Journey er en sjelden perle hentet fra et lite, uopplyst hjørne av spillverdenen, og det er slikt minneverdige spillopplevelser lages av.

Fez

Utgitt på Xbox 360.

Kategorien «beste originale idé» fylles ofte av små og store indie-yndlinger. Sist år gikk den gjeveste plasseringen til Bastion, mens i år feirer vi blodsbror Fez litt lenger ned på listen.

Det (stort sett) enmannsutviklede spillet fungerer i flere lag. På overflaten er det hele et enkelt lystig plattformspill med pikselgrafikk, men graver du i dybden finner du raskt ut at det også ligger et infernalsk underlag av gåter som kommer til å ufordre selv den mest garvede kodeknekkeren.

Fez bygger også mye av sin snertenhet på et ganske spennende dimensjonskonsept. I utgangspunktet er verdenen nemlig todimensjonal, men vår lille helt, Gomez, har fått en magisk Fez-hatt som gjør at han kan rotere verdenen 90 grader rundt dybdeaksen. Dette fører til gåteløsning der manipulasjon av omgivelsene er nøkkelen for å komme seg opp og frem.

Med en hurv av subtile spillreferanser, utfordrende gåter og spennende dimensjonsmanipulering er Fez noe av det mer unike vi har spilt i år. Vi venter spent på hva Phil Fish og Polytron gjør videre, og bruker ventetiden på å gjøre vårt ytterste for å omsette spillets merkverdige kodespråk.

Catherine

Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3.

Catherine er et spesielt kåringsvalg på mange måter, rent idémessig. På den ene siden byr spillet på en merkverdig fortalt urban fortelling om mannebabyen Vincent og hans strabasiøse ferd mot å slå seg til ro, med giftermål og muligheten til å starte familie. På den andre siden er spillets mest interaktive deler et kapittel for seg selv, der du skyver, trekker og dytter blokker for å stige mot toppen av blokktårnet.

Der Catherine virkelig skinner idémessig er nok i tematikk, og i de sosiale interaktive bitene. Protagonisten Vincent befinner seg nemlig i et kjærlighetstriangel mellom sin noe kontrollerende kjæreste og sin yppige unge elskerinne. Ofte blir spilleren stilt spørsmål mange menn i tjueårene nok må ha tatt stilling til en eller annen gang, om utroskap, ekteskapets verdi og andre lignende emner.

At Catherine tør å nærme seg noe som er en så ukonvensjonell tematikk i spillmediet, er på mange måter dets største skussmål. Vi feies gjennom en mengde samtaler og valg i spillets mange barscener, der vi finner det lett å gå i oss selv og tenke: «Hva ville jeg ha gjort og tenkt i denne situasjonen?» Det er nettopp denne ukonvensjonelle tilnærmingen til tema som gjør at Catherine fortjener en plass i kategorien «beste originale idé».

Journey

Utgitt til PlayStation 3.

Det er vel liten tvil om at den kunstneriske perlen Journey har overrasket og gledet spillere verden over i år. Det er en stillferdig og vakker opplevelse, og et av de viktigste elementene i spillet er det fantastiske visuelle uttrykket.

Du spiller som en kjønnsløs figur kledd i en rødbrun kappe. Du beveger deg gjennom en enorm ørken, og i horisonten kan du skimte et fjell med en lysstråle på toppen. Vinden blåser over sanden rundt deg, og den glitrer i sollyset.

Journey føles til tider mer som et interaktivt maleri enn et spill, og gjennom en rekke varierte og ulike miljø bys man på flotte estetiske opplevelser. Fargebruken bidrar til å endre stemningen i de forskjellige delene av historien. I ørkenen er det lyst, med ulike gule og brune toner. Når du beveger deg ned under jorda blir det litt mer uhyggelig, og det males da i kalde blåtoner.

Grafikken er kanskje enkel, men det er alle de små detaljene som gjør det så genialt. Solen som skinner over sanden, små bånd som flyter i luften eller det lille symbolet som dukker opp når du synger. Du kan bli helt fortapt i den vakre verdenen du ferdes i, mens du går rundt og suger til deg alle inntrykkene du får på veien.

Dishonored

Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.

På mange måter virker Dishonored som en lapskaus av akvarellmalerier, karikerte tegneseriefigurer og dystopiske design, men på en merkelig måte former de ulike bestanddelene en enhetlig hele. Arkane Studios makeløse verden er bygd opp av et dystert og kaldt bylandskap, og utfylles av de forseggjorte interiørene i bygningene. Ikke ett eneste hus er likt et annet, og selv nå, flere måneder etter spilling, kan vi ramse opp utallige varierte områder.

Dishonored er ikke blant årets mest tekniske titler når det kommer til grafikk, men klarer med sin sterke og gjennomførte stil å lokke oss inn i Dunwalls viktorianske verden. Selv om figuranimasjonene ikke er på topp, uttrykker personlighetene klart og tydelig sin egenhet, og spillet er god på å gjøre det enkelt skjelne mellom de mange personene.

I en spilltid der svært mange spill beskyldes for å se kliss like ut, er Dishonored et forfriskende bidrag som viser hva man kan gjøre med relativt lite realismetilnærming.

Borderlands 2

Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og OS X og Windows.

Borderlands 2 er et suverent eksempel på at selv intense actionspill kan bugne over av sjarme og humor. Spillet viderefører stilen som gjorde det første spillet i serien så spesielt, men topper forgjengeren ved å by på en massiv og iøynefallende variasjon. Her får vi besøke alt fra frosne islandskaper til frodige grøntareal, i tillegg til de samme vidstrakte ørkenslettene det første spillet baserte seg på.

Dette er derimot langt fra alt spillet byr på. Den karikerte tegneseriestilen blottlegger en kreativitet hos utviklerne som grenser til det absurde. Hvor du enn går lesses det på med artige og finurlige detaljer som vekker denne unike verdenen til live. De ulike personene, fiendene og skapningene du møter på lever helt i sin egen verden. Det er litt som om Quentin Tarantino skulle regissert en voldelig Disney-film, og Borderlands 2 kjører en stil som er helt sin egen.

Med unntak av det første spillet i Borderlands-serien er Borderlands 2 ulikt noe annet på markedet, og utviklerne i Gearbox har på demonstrativt vis gjort det klart at man virkelig kan nå langt ved å vere den lille særingen i hjørnet som selvsikkert viser fingeren til alle andre.