Bra, men ikke uten sine feil
Det er denne spenningen spillet lever på. Det er den følelsen av å gå inn ei dør, og ikke vite hva som venter der. For å fullføre denne spenningen trenger man perfekt lyd og musikk, noe Silent Hill 2 nesten greier å oppnå. Musikken er acid-aktig støy-musikk uten spesiell tone eller melodi. Den gir en skikkelig "Blair Witch"-følelse. Lydmessig er alt som det skal være: fotsteg på ulikt underlag lager ulik lyd, det samme gjelder for eksempel dører av ulike materialer. Gjennom spillet har du en liten radio som du kan velge å slå av eller på. Når en fiende er i nærheten, vil du plukke opp unormal støy på den, noe som gir deg en anelse av hva du har i vente. Skrur du av denne radioen, kan du faktisk bevege deg fordi noen av fiendene ubemerket.
De kan nemlig ikke se, bare høre. Stemmene til de forskjellig karakterene er også som de skal. De er ikke så gode som i "No One Lives Forever", men de er troverdige og livlige. Eddie virker sånn passe psykotisk, og kan ikke bestemme seg om han har drept mennesker eller ikke. Angela, kvinnen du møter for første gang på kirkegården, virker temmelig forvirret, men kjærlig. Maria, ei jente du finner utover i spillet og som ligner svært mye på din avdøde kone, virker livsglad og ertete, akkurat som personligheten hennes tilsier. Det er aldri et problem å ha tro på karakterene, og jeg synes i bunn og grunn at skuespillerne har gjort en god jobb. Jeg føler at jeg må igjen understreke de superbe animasjonene til karakterene - de er rett og slett frykelig gode, og den måten de kommuniserer med miljøet rundt seg er ganske imponerende.
Men det er dette som er så synd, dette med karakterer. Det er så altfor få av dem. I gjennom hele spillet møter du kun fire forskjellige som virkelig har noe å si for historien direkte. Dette er altfor få etter min mening, men de brukes i hvertfall flittig om og om igjen. Møter du en karakter, er det garantert at du møter ham/henne igjen. Historien i seg selv er som tidligere nevnt grei, men den er altfor kort. Spillet i seg selv er altfor kort. Er du en dreven adventure-spiller og du setter deg ned for å fullføre spillet, vil du trolig greie det på under femten timer. Antakeligvis godt under ti timer, men det varierer litt etter hva slags vanskelighetsgrad du spiller med.
Du kan nemlig bestemme på forhånd hvor vanskelig kampene i spillet skal være, samt gåtene. En ting du skal være klar over, er at kampene er skammelig enkle på den letteste vanskelighetsgraden. Men om du liker fokus på selve oppgave-delen, mener jeg det er bra å kunne nærmest velge vekk kampene. I det vi snakker om dette med lengde på spillet, skal du være klar over at Xbox-versjonen har et ekstra mini-spill. Her får du lov til å spille spillet fra Marias øyne, jenta du møter senere i hovedspillet. Ingenting å skrive hjem om, men det er jo greit å ha noe ekstra å gjøre når du er ferdig med selve spill. Du kan velge om du vil spille Maria-spillet før eller etter hovedspillet, men det er avgjort en lur ting å vente med det. Da kan du liksom se alt fra en annen vinkel.
Konklusjon
Kvalitetmessig er spillet en sikker vinner. Det vil sette en seriøs støkk i deg, og du vil nok lete etter lysbryteren om du planlegger å spille det alene på nattestid. Kvaliteten er egentlig det du forventer av en japansk spillutvikler, noe vi har blitt ganske vant til med for eksempel Resident Evil og Final Fantasy-spillene. Silent Hill 2 setter ut for å gi deg en ramme du kan more deg innenfor, og vil lede deg gjennom et heller lite eventyr, for å skremme livet av deg underveis - dette greier det. Spillet er ikke så kamp-basert som Resident Evil, men tilter heller mer mot oppgave-løsning, og komme seg fra A til B ved å løse forskjellige puzzles. Er det dette du leter etter, da er Silent Hill 2 spillet for deg. Slik som det er i dag, er spillet den eneste grøsseren på Xbox-konsollet, og derfor har du egentlig ingenting å velge mellom heller.
Kamera-føringen vil trolig drive deg like mye til vannvidd som spillets skremmende atmosfære, med mindre du greier å overkomme problemene slik som jeg gjorde. Etter en stund vil du bli vant til det, men i begynnelsen av spillet vil du trolig se på kamera-føringen som et problem. Spillet begynner heller døvt, men dette kan være et virkemiddel for å bygge opp stemningen. Full fart fra begynnelse til slutt er ikke alltid et sjakk-trekk. Historien er kort, karakterene er få, men kvaliteten i begge er uslåelig. Er du villig til å bruke mye penger på en kort heisa-tur, og irriterer deg ikke over slike ting som kamera-føring, da er kanskje Silent Hill 2 for deg. Har du svake nerver eller hjerteproblemer? Da vil du muligens styre unna!
