SNIKTITT: Watch Dogs: Legion
Sniktitt
(Foto: Ubisoft)

Watch Dogs: Legion

Vi har spilt som en 70 år gammel hacker-bestemor i Watch Dogs Legion, og dette lover bra, altså

Watch Dogs: Legion er svært ambisiøst, og vår skribent har troen.

LOS ANGELES (Gamer.no): Det var ingen tvil da Ubisoft annonserte Watch Dogs: Post Brexi- øhm, jeg mener Watch Dogs: Legion, om at spillet var av svært ambisiøst kaliber. Mye står og faller på hvor gjennomført lovnaden til Ubisoft er: Du skal kunne spille som hvem du vil, gjennom rekruttering av tilfeldige NPC-er – et begrep som i grunn mister sin betydning i kontekst av dette spillet – fra Londons gater.

Etter å ha tilbragt en drøy time i spillet, er det ingen ting som tyder på at dette ikke er sant. 

LES OGSÅ: Ubisoft åpner egen abonnementstjeneste kalt Uplay Plus »

Velkommen til motstandsbevegelsen

I en nær fremtidsvisjon av London og Storbritannia for øvrig, er landet kontrollert av et totalitært regime gjennom bruken av droner, propaganda og digital overvåkning. Såkalte «White Collar Workers» mister jobbene sine til kunstig intelligens på lik linje med hvordan arbeiderklassen er i ferd med å bli utkonkurrert av automasjon i vår samtid.

Militæret kontrollerer den sivilive befolkningen. Foto: Ubisoft

Budskapet i spillet er at man ikke skal vente på at neste lederfigur stiger ut av skyggen for å være i spissen av sin egen potensielt ekstremistiske agenda, men heller at folket for øvrig danner sitt eget motstandsnettverk: I spillets tilfelle er dette Dedsec. En kunstig intelligens-stemme i øret ditt er den eneste fellesnevneren du har gjennom spillet. Utover dette kontrollerer du forskjellige Dedsec-rekrutter – og rekrutterer de du måtte ønske. I følge Ubisoft selv er dette riktig: Absolutt hvem du enn måtte ønske kan rekrutteres, være det en politibetjent, en bartender eller en gammel pensjonist.

Hvor vanskelig det er å rekruttere noen avhenger av deres forhold til Dedsec i utgangspunktet. Profileringen av folk gjennom hacking av telefoner fra de tidligere Watch Dogs-spillene spiller en stor rolle her i hvordan du kan scanne den digitale profilen til en figur. Kartlegg på den måten hvem de er, hva de gjør og hvilke andre figurer du kan finne som de har en relasjon til. Informasjonen du henter her vil du kunne ta i bruk i rekrutteringsprosessen: Du kan for eksempel oppdage at en politibetjent har en ektefelle som trenger hjelp med noe, og da er det opp til deg som Dedsec-representant å hjelpe dem ut for å overtale dem over til din side. 

Hacke, snike eller gå inn «guns blazing»?

I demonstrasjonen jeg fikk spille tok jeg kontroll over en svært eminent hacker, godt opp i 70-årene og med dårlige knær. Min oppgave som henne var å hjelpe en potensiell rekrutt ved å fjerne rullebladet hans fra politiets database. Rekrutten valgte jeg selv helt tilfeldig ut fra en folkemengde inne på en pub – ingen retningslinjer ble gitt til meg av Ubisoft da jeg spilte.

Man burde ikke falle for fristelsen å undervurdere denne fruen. Foto: Ubisoft

Den gamle damens hacker-evner kom godt til nytte, da jeg lett kunne hoppe fra overvåkningskamera til overvåkningskamera inne på politistasjonen for å kartlegge og stjele en og annen digital adgangsnøkkel. Så sendte jeg en Spider Bot inn for å starte korrumperingen av serveren. Her valgte jeg å gå for snikemodus med hjelp av hacker-ferdigheter, men hadde jeg valgt en annen figur enn den gamle damen i starten kunne det vært fordelaktig med en annen fremgangsmetode. Det hele er opp til deg.

Morsom åpen verden

Etter at oppdraget var fullført, kunne jeg ta styring over den nye rekrutten som for et øyeblikk siden var en tilfeldig bakgrunnsfigur på gata. Deretter kunne jeg fortsette ferden gjennom historien – som Ubisoft holder ganske hemmelig per nå – som han. Jeg fikk se en filmsnutt hvor denne figuren hadde godt stemmeskuespill og flotte animasjoner på lik linje med samtalepartneren som alltid ville vært til stede i filmsnutten uansett hvem jeg var. I presentasjonen før vi fikk spille så vi denne snutten med fire forskjellige figurer som så og hørtes helt annerledes ut fra hverandre, men som alle fungerte like godt. Det hele virker forbløffende enkelt, tross arbeidet som utvilsomt er lagt bak. 

Representanten fra Ubisoft som hadde demonstrasjonen med meg – en av utviklerne av spillet – kunne fortelle litt om dette: De har tatt i bruk svært mange stemmeskuespillere, og laget mange forskjellige sett med animasjoner som fungerer med forskjellige kroppstyper. For å få enda mer variasjon brukes en slags stemmemodulering som skaper enda flere forskjellige stemmer enn mengden skuespillere som har blitt brukt. Dette resulterer i noe som vil oppfattes av en spiller som så godt som kun unike figurer gjennom en «normal» gjennomspilling. 

Spider Bot fungerer fint til infiltrering, hacking og nøytralisering av fiender. Foto: Ubisoft

Utvikleren kunne også fortelle at spillets fiender reagerer med samme mengde aggresjon som deg: De trekker ikke nødvendigvis dødelige våpen og begynner å skyte hvis ikke situasjonen krever det. Bruker du nærkamp gjør også de det. Foregår det hacking eller sniking undersøker de situasjonen før de beslutter hvilken mengde makt de vil ta i bruk. Eller for å si det på en annen måte: I dette spillet er det europeisk politi, ikke amerikansk politi.

Videre bar veien til Camden Town nord i London, men dit orket jeg ikke løpe eller kjøre. Jeg tok først London Underground, som fungerer som spillets hurtigreise-system, så gjorde jeg noe jeg blir barnslig begeistret over: Jeg hacket en anleggsdrone, fløy den ned til bakkenivå der jeg stod, hoppet opp på den, og fløy videre. Oppå dronen. Hvor stilig er ikke det?

Fordi hvorfor i helsike ikke?  Foto: Ubisoft

Konklusjon

Om Watch Dogs: Legion virkelig blir det det prøver å være, er det intet mindre enn et teknisk underverk pakket inn i en morsom åpen verden. Her kan du bruke Londons infrastruktur i din favør, hacke droner og biler, til og med gjøre deg selv usynlig ved å hacke chip-duppeditter som folk rundt deg har koblet til synsnerven sin.

Det er ikke lurt å kødde med desperate «Londoners». Foto: Ubisoft

Er du uforsiktig dør du, og da dør figuren du styrer permanent. Dette, kombinert med relasjonen man bygger fra figur til figur gjennom rekrutteringen, føles (i hvert fall i demoen jeg spilte) som en fin måte å knytte et forhold til hver figur på. Familie og med-motstandere vil sørge over figurer som dør, og det sies at ektefeller til og med vil starte å gå på stevnemøter med nye folk etter hvert som tiden går.

I en usikker tid hvor de korrupte makthaverne har kontroll på alt du gjør, er det kun en ting som gjelder: Folket må ta tilbake kontrollen. Jeg gleder meg i hvert fall til å rekruttere denne folkemengden når spillet kommer ut 6. mars neste år. Men hvem vet, kanskje Ubisofts fremtidsvisjon er for nære virkeligheten innen den tid til at det blir noe annet enn skremmende å spille?

For flere inntrykk av actionspill fra E3-messen, les vår sniktitt av Star Wars Jedi: Fallen Order »

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen